Min natur

Gøhril Gabrielsen er ute med sin femte roman: Ankomst.

Ankomst handler om en overvintring alene i en snødekt ødemark. Romanen beskriver den mektige, truende naturen, men mennesket selv viser seg til slutt å være den største trusselen av alle.

Av: Gøhril Gabrielsen

Før jeg og mine fem søsken ble født, bodde foreldrene våre noen år i Ny Ålesund på Svalbard. Historiene fra disse årene er mange og til dels dramatiske, men som barn likte jeg spesielt fortellingen om faren min på ski over snødekte flater i isende kulde, på vei inn i den ødsligste ødemark. Han som i en liten pause vil ta seg en røyk, en South State sigarett som han henter fra lomma på anorakken og plasserer i munnviken, for så med valne fingre tenne den med en fyrstikk.

Akkurat denne opplevelsen gjenfortalte han med ekstra stor innlevelse, og den har også festet seg hos meg: Lyden av fyrstikken idet den rives av og tar fyr. En lyd så overveldende høy og sterk at den er som en eksplosjon i den altomfattende stillheten omkring. Og deretter, at han brått blir oppmerksom på seg selv, at han er fullstendig alene i det polare tussmørket, omgitt av is, fjell og vidde i en endeløs intethet.

Ensomhet og stillhet, naturen og ham. Bare det.

Flere tiår senere ser jeg denne fortellingen som en begynnelse, en bakgrunn for den følelsen eller erfaringen som skulle prege oss som familie. Eller i alle fall meg. I Honningsvåg, i Kirkenes og senere i Lakselv. Følelsen av å befinne seg i et fremmed landskap. Bli bevisst oss selv som innflyttere, ja, som fremmede. At vi ikke hørte ordentlig til.

Ensomhet og stillhet, naturen og ham. Bare det.

Vi var aldri ensomme, vi hadde hverandre. Og venner fikk vi jo alle. Likevel er det dette jeg ser for meg: Bilen som pakkes. Vi som stues tett sammen og kjører fra Vest-Finnmark til Øst-Finnmark og tilbake til Vest-Finnmark igjen. Først gjennom et nakent månelignende landskap med skarpe steinblokker, uten trær og med havet i frådene, sølvgrå kast mot land. Deretter videre innover fjorden, grønnere, frodigere, for så å kjøre over vidder og bølgende sletter, gjennom krattskog og myrlendt terreng. Vi kjører i et landskap som gjennom femti mil veksler og forandres, men som hele veien er skrint og påtrengende forlatt av mennesker. Det er en evighet av tid mellom hvert hus vi ser.

Jeg vet det selvsagt. Jeg bør ikke besjele naturen med mine erfaringer. Naturen er natur og tilstrekkelig i kraft av seg selv.

Men hva når du som barn erfarer at naturen uttrykker det du føler, men ikke får sagt. Når naturen som omgir deg, er det du ser når du vender blikket inn i deg selv: Et landskap preget av avstander, og som heller er goldt og hustrig enn frodig og rikt.

Naturen er natur og tilstrekkelig i kraft av seg selv.

Lenge opplevde jeg Finnmarksnaturen nærmest som en trussel. Den hadde kraft til å blåse meg overende, snø meg inne, det var et landskap der jeg kunne synke i en myr, gå meg vill for aldri å møte et menneske igjen

Jeg er ikke et naturmenneske i ordets sanne betydning. Jeg vil helst være nær hjemmet mitt, og jeg liker meg best innendørs.

I Ankomst, min femte roman, har jeg lagt handlingen til den nordligste delen av landet, til et fuglefjell ved bredden av Barentshavet. Her skal hovedpersonen overvintre, og hun er like mye i kamp med naturkreftene som seg selv. Det indre og det ytre flyter sammen. Naturen speiler den utsattheten hun kjenner på, men hun speiler også i all sin utsatthet trusselen naturen selv står overfor. For det er jo sånn det er blitt: Naturen kan virke truende, men jeg, som menneske, utgjør en større trussel for den.

Faren min beskrev den arktiske naturen som et eventyr, farefylt og tiltrekkende samtidig, utfordrende og givende. For meg, mer enn femti år senere, fremstår den het og omtåket, fullstendig i ubalanse av mengdene med miljøgifter og karbondioksid som spys ut i atmosfæren.

Naturen kan virke truende, men jeg, som menneske, utgjør en større trussel for den.

Min barnlige frykt er dermed reell; som sterkt traumatisert er naturen mer uforutsigbar enn noensinne. I mine verste forestillinger ser jeg muligheten for en natur der det verken er noe å leve i eller av. En natur hvor jorda og menneskene er fullstendig fremmed for hverandre, og hvor ingen, ingenting, hører til. Ødemarken som et faktum, total og altomsluttende.

Trusselen om ødet oppsøker meg som menneske daglig, og den blir stadig mer konfronterende. I Ankomst er det til slutt noe som banker på hyttedøra og vil inn. Inn til et oppgjør med den løgnaktige tryggheten der inne.

Gøhril Gabrielsen er ute med sin femte roman: Ankomst.

Gøhril Gabrielsen

Gøhril Gabrielsen (f.1961) debuterte med romanen Unevnelige hendelser i 2006. To år senere kom Svimlende muligheter, ingen frykt, deretter Skadedyr i 2011 og Din, alltid i 2015. Alle romanene er kritikerroste, og ord som fortettet, sterk, intens, sanselig og uredd går igjen i anmeldelsene av bøkene. Gabrielsen mottok Aschehougs debutantstipend i 2006 og Tanums kvinnestipend i 2010. Da hun i 2016 ble tildelt Amalie Skram-prisen, sa en samstemt og unisont begeistret jury: «Det er ikke ofte man opplever å lese et forfatterskap som er så språklig stilsikkert, så gjennomført originalt og samtidig så fullkomment i Amalie Skrams ånd som Gøhril Gabrielsens.» Svimlende muligheter, ingen frykt kom ut på engelsk i 2015 og blir utgitt på spansk høsten 2017. Ankomst er Gabrielsens femte roman.