Med film og musikk som inspirasjon

av

H

un er billedkunstneren som ble forfatter og som skildrer hverdagen som ingen andre. Cathrine Evelid har nå utgitt sin tredje, allerede kritikerroste, roman. I denne artikkelen skriver hun om hvordan hun bruker musikk og film som inspirasjonskilde.

Tekst: Cathrine Evelid

Mens jeg skrev boka Drømmer fra Texaco, tenkte jeg ofte tilbake på den første filmen som gjorde et veldig inntrykk på meg. I 1982 var jeg tretten år, og NRK viste Martin Scorseses film Alice doesn’t live here anymore. Det som gjorde inntrykk den gang, var at hovedpersonen, en tolv år gammel gutt, snakket og oppførte seg på en måte jeg aldri hadde lest om i ei bok, eller sett på tv.  Han var veslevoksen, smart og morsom, ofte på de voksnes bekostning. Han var virkelig! Når jeg ser filmen i dag, tenker jeg at den kvinnelige hovedrollen, mora Alice, også var svært sjelden. En alenemor og en sønn i en kaotisk situasjon, folk som trår feil og prøver å innhente seg og rette opp livene sine igjen. Ingen actionhelt som sparker inn dører, men ei dame som takler motgang med rappkjefta intelligens og humor. Replikkvekslingene mellom Alice og sønnen er kostelige.

 

I Drømmer fra Texaco kommer Rita og Linda, ni og ti år gamle, flyttende til et lite sted. Familien de skal bli en del av, har allerede bygdas øyne på seg. Søstrene er sterkt knyttet til hverandre, avhengige av å holde sammen. Ikke bare for å greie seg i møte med ei ny slekt og ei ny bygd, de vet aldri når mora deres finner det for godt å pakke sammen og dra videre. Handlingen er lagt til slutten av syttitallet. Rita og Linda knytter seg til landskapet gjennom å løpe, sykle, vandre og bade i elva. Uten voksne blikk hengende over seg. Jentene går i brune cordfløyelsbukser. Jenter og gutter hadde enda ikke blitt delt i jente- og guttefarger. Rita og Linda ser Barretta på fredagskvelden. I den samtidige tv-serien Charlies Angels løper tre glamorøse kvinnelige detektiver rundt med pistol, med hele Amerikas pinup, Farrah Fawcett, i spissen, på kommando fra en mannlig hjerne. Tv-serier med virkelige jenter i hovedrollen fantes ikke.

 

I bøkene mine er det mange referanser til film og musikk. Jeg vokste opp på bygda på sytti- og åttitallet. Populærkulturen sitter i ryggmargen. Folk spilte ikke fiolin. NRK, video på en leid Betamax-spiller, skolebiblioteket, bokbussen er den kulturelle ballasten, kanskje med et sjeldent besøk av Riksteateret. Seinere utdannet jeg meg til billedkunstner, men det er fremdeles populærkulturen som opptar meg. Når jeg skriver, er det bilder jeg ser, film er kanskje min største inspirasjonskilde, bruken av musikk gir noe umiddelbart. Men lesinga fikk jeg også inn med morsmelka, mora mi jobbet på biblioteket i bygda. Når jeg står fast med skrivinga, ringer jeg mora mi og spør hva hun leser. Da svarer hun for eksempel «Å, jeg leser en fantastisk bok om noen kvinnfolk som bor langt ute på prærien, og det eneste de har å vaske opp i, er ei emaljert balje med hull i. Men de klarer seg. Sånne damer, altså.»

 

Da Ridley Scott ble spurt hvordan han hadde greid å gjøre karakteren Ellen Ripley i filmen Alien så autentisk, fortalte han at Ripley egentlig var skrevet som en mannlig rolle. I dag finnes helt andre kvinnelige rollemodeller i populærkulturen enn da jeg vokste opp. Men sterke kvinneroller snakkes fremdeles om som noe nytt innen bøker, tv og film, på tross av Carrie Mathison i Homeland, og på tross av Girls, der analsex og toast er likeverdige temaer i samtalene. Jeg vet ikke helt hvorfor hverdagsliggjøringen av analsex som samtaleemne skulle være frigjørende, kanskje er det heller toasten som nevnes i samme åndedrag som seksualiseres på den måten. Det ligger jo i tida.Tidlig på 2000-tallet jobbet jeg et par måneder på en kunstinstitusjon i Estland. De ansatte fortalte om en nylig nasjonal spørreundersøkelse, der ungdom ble spurt om hva som var drømmeyrke nr. 1. Øverst på  jentenes liste sto luksusprostituert.

Pretty woman, no?

[Evelid skriver] svært, svært godt. Hun skriver en fortelling som stoler helt og fullt på seg sjøl. På sin egen kraft og sin egen menneskelighet.

– Leif Ekle, NRK Kulturnytt

Cathrine Evelid. Med film og musikk som inspirasjonskilde

Kjøp Drømmer fra Texaco   Kjøp Dinglen og Ramona   Kjøp Mamma er en countrysang