Gull av gråstein

Denne boka er så underholdende, innsiktsfull og spennende at jeg nærmest vil kalle den en pageturner, skriver Dagbladets anmelder om Henrik Svensens bok Stein på stein  – på sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie.

Svensen har en sjelden evne til å levendegjøre stoffet. Han får gråstein til å fremstå som hieroglyfer, og gir oss innsikt i forskningens forunderlige verden.
– Cathrine Krøger, Dagbladet

På sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie

Jorden for 252 millioner år siden: En planet i krise. Enorme vulkanutbrudd. Dyr og planter som bukker under, et ødelagt ozonlag og et surt og livløst hav. Slik har det vært her. På jorden. Før oss. Men hvordan vet vi det?

Kjøp boka her

Henrik Svensen samler stein, studerer steinene i mikroskop og leter etter noe som kan løse et av de aller største spørsmålene innen vitenskapen i dag: Hvorfor forsvant 90 prosent av livet på jorden den gangen, under den største av alle masseutryddelser? I sin jakt etter svar på store og små spørsmål møter forfatteren akademiske kjendiser og akademiske fiender, uforutsigbare russere, sørafrikanske gårdeiere og en pågående dobbeltgjenger. Fortidens hendelser nøstes opp, millioner av år komprimeres til noe håndgripelig, til noe som kan gi svar på hva som kan skje med en planet som står på terskelen til antropocen, vår egen tidsalder.

En svunnen tidsalder

UTDRAG: Jeg bøyde hodet ned mellom beina og spydde så stille jeg kunne. Et tårevått blikk mot mannen jeg delte sete med, men han hadde ikke merket noe, var altfor opp­tatt med geologien, så jeg snurpet igjen plastposen og la den forsiktig i ryggsekken. Gjennom bilvinduet skim­tet jeg størknet lava som benker i terrenget, som en sta­bel mørk sjokoladekjeks. I undergrunnen hadde lava­en fosset frem, flere titalls kilometer horisontalt, før den rant ut av brede sprekker. På venstre side ruvet en bratt skrent med lavastrømmer. Til høyre lå det karrige ark­tiske landskapet, med lave busker, lyng, myr og en lang­strakt innsjø i det fjerne. Sommerlyset føltes drepende. Terrengbilene stoppet. De seks–syv personene om bord gikk ut og strakte på beina, gikk bort mot de andre bilene. Folk grupperte seg, pratet og fotograferte. Jeg snek meg unna, stakk plastposen under en busk og tok bilder av fjellsiden.

I et blaff av munterhet og lettelse over å være på bedringens vei tok jeg opp kameraet, og knipset et par bilder av oppsprukne lavastrømmer før jeg lusket tilba­ke til bilen. Jeg tenkte på festen i går, der vodkaen gikk på rundgang og talene trillet som terninger, jeg tenkte på svovelrøyken som sved i øynene da jeg åpnet hotell­vinduet mot byen i dag tidlig. Fjellsidene omkring byen var dekket av et blast slør av røyk, fulle av sår etter gruvedrift. Tipphauger store som fjell gjorde det vanskelig å bedømme hvor mye av landskapet som var naturlig og hvor mye som var konstruert ved hjelp av bulldosere og dynamitt. Gruvedriften i Norilsk startet i slutten av 1930-årene og baserte seg på på arbeids­kraften til folkene som Stalin deporterte til Sibir. Mel­lom fjellene og byen lå et vidstrakt område med rør, hauger med skrapmetall, lagerhaller og fabrikker med rykende skorsteiner. Ute i de brede gatene gikk gule busser i skytteltrafikk til industrianleggene, busser pry­det med en gul og hvit logo tilhørende hjørnesteins­bedriften Norilsk Nickel, en av verdens største metall­produsenter. Norilsk er vanligvis lukket for besøkende, så det var ikke annet å gjøre enn å takke og bukke for at vi fikk lov til å komme. Jeg var sammen med en stor gruppe geologer på ekskursjon. Malmforekomstene i Norilsk var verdenskjent i geologimiljøet, og mange av deltakerne hadde drømt i årevis om å besøke gruve­ne. Bare en håndfull utenlandske forskere hadde vært her tidligere.

Hele følget gikk tur oppover fjellsiden langs en liten bekk. Nederst i lia lå sandsteinen lagdelt, med linser av kull. Etter fem minutters gange sto jeg ved det vi hadde kommet for. Lava. Den første lavastrømmen lå som et knivriss i terrenget og markerte starten på verdens stør­ste vulkanprovins. Flere millioner kubikkilometer med lava hadde rent ut fra sprekker i Sibir, nok til å dekke Norge med et 20 kilometer tykt lag av rykende, svart stein. De gamle lavastrømmene var rødlige på utsiden, rustne, men svarte på innsiden og hadde rent ut såpass tett på hveraandre at det ikke var nok tid til å danne jordsmonn mellom hvert utbrudd.

Jeg satte fingeren på toppen av den gamle landover­flaten, rett under lavastrømmen. Etter at lavaen rant utover landskapet, forsvant mer enn 90 prosent av livet på jorden. Vi befinner oss 252 millioner år tilbake i tid, akkurat på grensen mellom to tidsperioder som kal­les henholdsvis perm og trias. Livet i perm var kjen­netegnet av store øgler på land og trilobitter i havet, men utryddelsen førte til at mange av de karakteristis­ke artene forsvant. Etter massutryddelsen gikk livet på jorden inn i en kriseperiode som varte i hele ti millio­ner år. Da svingte klimaet kraftig, havet var surt, korall­revene forsvant, skogene døde. Slik var starten på jor­dens middeltid. Det nye livet som til slutt utviklet seg i trias-perioden, var helt annerledes enn livet i perm. Først 100 millioner år senere, en avgrunn av tid, var artsmangfoldet tilbake på samme nivå som før selve masseutryddelsen. Så mye av det vi i dag tar for gitt i naturen, ja mennesket også for den saks skyld, kan spo­res tilbake til krisen. Men svaret på hva som egent­lig skjedde, det store hvorfor, lar vente på seg. Hvor­for ble utslippene i Sibir så katastrofale? Hva var det med den store vulkanprovinsen som var dødelig? Det er forskning in progress, det er en haug med løse trå­der, det er det jeg forsker på. Jeg drømmer om å samle trådene til en enhetlig hypotese som kan forklare det største vendepunktet i jordens historie.

Fra toppen av fjellet, med flere enn ti tykke lava­strømmer under føttene, skimtet jeg Øst-Sibirs hjerte: Putoranaplatået. Hundrevis av kilometer med tykke lag av størknet lava. Mørk lava. Synet var vakkert, arkaisk, og jeg kunne ikke la være å tenke på det som et dødens landskap, et landskap med en hukommelse om det som skjedde da livet på jorden var nær utryddelse.