MAMMAS JUL

av

R

ing, ring. Det er mamma. «Du, hva skjer i julen?» «Nei, det har jeg ikke tenkt på ennå. Det er jo en stund til,» sier jeg. «Hallo!» sier mamma, «hva er det for slags døtre jeg har fått?»

TEKST: Christine Koht

Mamma har nemlig ringt søsteren min også, og hun er akkurat like bakpå som meg. Alle de tre barna hennes har svineinfluensa, så jeg syns hun er unnskyldt.

Mamma er ikke så sikker. Men jeg, som ikke har annet enn et barnebarn med pels å by på, har i hvert fall ingen grunn til å ligge etter med juleforberedelsene. «Vi må planlegge. Jeg syns vi skal tenke annerledes i år,» sier mamma, som i fjor og året før der. «Jeg lurer på om jeg skal følge en drøm jeg alltid har hatt. Å jobbe i Bymisjonen.»

«Ja, det blir sikkert koselig,» sier jeg. «Det er nesten umulig å få jobb i Bymisjonen på julaften. De har lange ventelister! Men jeg har jo kontakter der,» sier mamma. «Det kunne jo vært hyggelig å sees også,» sier jeg. Det er mamma for så vidt enig i.

«Kanskje vi kan reise til Stockholm? Gå på teater og se et skikkelig familiedrama, Lars Norén eller noe? Det passer i julen.» «De spiller visst Bergman der også,» sier jeg, «Scener fra et ekteskap.»

Skilsmisser og kriser og krangler. Julestoff.

«Nettopp!» sier mamma. «Skilsmisser og kriser og krangler. Julestoff.» «Men de spiller nok ikke akkurat på julaften,» sier jeg.

«Så dumt,» sier mamma. «Tenk på alle som ikke har noen familie å feire med. Hva med London? Der feirer de vel 1. juledag?»

Tja. Gå på Les Misérables, liksom, på julaften? Heldigvis har vi en god måned på å avgjøre det. Men for øvrig er mamma i rute. I helgen var hun på kurs i maskinstrikk for å produsere tovete gaver. Bare damer. Strikkegruppe. Brødgruppe. Pølse-gruppe.

Pølsegruppen vant. «De reiste hjem med 60 kilo hjemmelagede pølser hver!» Mamma kom hjem med et par babysokker, et stygt, strikket slips og én tøffel på størrelse med et salongbord. Den skal kjøres hardt i vaskemaskinen og krympe.

For helst skal så mye som mulig være hjemmelaget. Da jeg var liten, var alt – lys, pynt, kranser, nisser, kaker, surbrød, rugbrød, leverpostei, medisterkaker, gravlaks, skonroker, alle sorter sild og hele lass av gaver – rullet, syltet, strikket, spikket, tovet, klippet og limt av oss selv.

Det er klart, med såpass høyt ambisjonsnivå kan hvem som helst få lyst på en teatertur.

«Jeg vet det,» sier mamma, «vi går på ski! Med hodelykter og gløgg! Tenk så deilig. Helt alene i skogen mens kirkeklokkene ringer!»

Det er smaken av den første klementinen som er den virkelige høytiden.

Kanskje det. Og for julen gjelder uansett prinsippet om at reisen er viktigere enn målet. Forberedelsene hyggeligere enn resultatet. Minnet varmere enn realiteten. Advent julere enn julen. Det er smaken av den første klementinen som er den virkelige høytiden.

I OVER TI ÅR har jeg hatt en spalte i Aftenpostens A-magasin. Det er en av de tingene i livet jeg er skikkelig takknemlig for, – hver fjortende dag får jeg skrive akkurat det jeg har på hjertet. Og spalten har jeg med meg der, i hjertet, bestandig og overalt. En idé kan dukke opp hvor som helst, skjønt det er aller helst i skogen på tur. Jeg tenker jo at vi mennesker er likere enn vi ofte tror. At det er mer vi har til felles enn som skiller oss. Og slik jobber jeg med disse tekstene også: jeg skriver noe jeg er interessert i, og så tenker jeg at det nok interesserer andre litt også. Det må vi jo tro. Ellers hadde det blitt trist i verden. Lars Fiskes illustrasjoner har hengt med tekstene i ti år – klart de måtte være med i bok også! Ellers er denne samlingen laget etter et enkelt prinsipp: kronologisk og rubbel og bit. Så noe har sikkert blitt gammelt og rart. Noe er kanskje teit. Det får så være. Les i småstykker. Mitt motto er uansett: bjuda på! Det er ikke noe å spare på.

Absolutt Koht kun 244,-