Makk og søkkji

Noe av formålet med diktsamlingen min «Makk og Søkkji» var å gjengi stemninger og tanker jeg har følt på hjemplassen min i Bagn. Det er også et forsøk på å gjengi en litteratur som ikke finnes annet enn i salmer og bygdeskrifter.

Tekst: Anders Brenno

Hvor tiden står stille

Når jeg går tur i Bagn så er det som om jeg går et sted hvor tiden står litt stille. Hvor man kan være i ett med en natur som er større enn en selv. Å gå hjemmefra, forbi bensinstasjonen hvor ungdommene står rundt bilene sine, og gå mot Østre Bagn, over brua mot Tello, med kun fiskere som står i elven, og høre den lave duringen fra kraftstasjonen, og se de høye mørke bergene som speiler seg i vannet, den svake lyden av fisken som vaker og en bil som kjører over brua nordover og så blir borte – gir meg både tanker om hvor jeg er, men også hva jeg skal dra ifra, og hva jeg skal komme tilbake til.

Slekten til far min kommer fra Bagn, og flere steder blir jeg påminnet om slektsledd før meg, bedrifter hvor de har jobbet, Raventola kro som en gang var et sentrum for Bagn hvor folk kunne ta seg en øl, men som nå er omgjort til treningssenter (Raventola var i sin tid drevet av mine besteforeldre (Andres og Inga Brenno).

Det er blandingen av et arkaisk sted og et sentrum for liv som ikke fins lenger. På 50, 60 og 70 tallet hadde Bagn en blomstringstid. Nå kan enkelte ungdommer kalle det et høl, og man må reise til nabobyen for å ta seg en øl og gå på underholdning. En aften kan man se eldre som går tur, eller innvandrere som jeg bare kan ane hvordan har det, som sliter med å få seg jobb og tilhørighet i en ellers blandet bygd hva åpenhet angår.

Når det først skjer noe i Bagn er det variabelt oppmøte, noen ganger stinnt, andre ganger nesten ingen som kommer. Det føles godt når bygda er samla, som revyoppføringer, korpskonserter i kirka, og 17. mai. Det gjorde inntrykk da toget sto foran Heimen (gamleheimen), og alle de unge jublet til de gamle som sto på balkongen. Og jeg husker imellom versene at jeg så mot fjellene, og kjente en stemning jeg først i ettertid har kunne beskrive tilnærmet, at generasjoner av folk har sett mot fjellene, og undret seg over sitt liv og verden utenfor, og de som stirrer tilbake er de døde.

De dødes himmel

Men når jeg går i Bagn ser jeg blanding av en ro som aldri skal forstyrres, og muligheter for mytiske opplevelser. Om natten kan Bagn ta et Böcklinsk lys (Arnold Böcklin), som en mytologisk dødsøy der generasjoner ser tilbake på en, hvor man kan gå inn alene eller som et par, hvor jordene og trærne inviterer også til en stemning som nesten ligner på maleriene til rokokko maleren Jean-Antoine Watteau. Og litteraturen blir en mulighet for å skrive disse stemningene. Bagn blir altså i mitt stemningsunivers en blanding av et tenkt samhold som ikke lenger er, hvor bedriftseiere er tydelige skikkelser i samfunnet som alle sentreres rundt, og en privat dødsøy om natta. En blanding av noe stille og arkaisk, en satt hverdag hvor den tiden, gjøremål, skikker, årstider og døgnrytmer er satt, samtidig som kirken midt i det hele lover noe mer: at begrepet vi kaller tid er noe som er satt for jordiske begreper, og at det fins flere dimensjoner og tidsaspekter.

Dette knytter jeg også lett til høytidsseremonier, minner fra anledninger i kirken og bedehuset som barn, undringen av å gå fra hjemmet og hagen, inn i et annet hus, inn i en annen hage.

Jeg husker som barn hvordan det var å være med far min for første gang på kirkegården og vanne blomstene på slektsgraven, hvor den gjengrodde brønnen med det grønne vannet fikk noe mystisk over seg, og de høye trærne og muren gjerdet inn et annet sted. Og se på den marmorerte mørke gravstøtten, linjene og rillene, som glødende kanter rundt hinsidige skyer, og tenke at dette var den flate hvelvingen i de dødes himmel.

Kjøp boka her

Når man går tur ledes som sagt tankene til flere ting. Ønsket om å se verden, å dra til storbyer, og så komme att til Bagn for å samle minner og huske på hva man har opplevd.

Det kommer også ønsker om å dele dette med noen, å sitte inntil noen og dele idyllen og kveldsskiftene. Å ledes av veier, til det frodige hyggelige landskapet og bekkene ved Klokkermoen sør-øst, eller se når sola skinner over Reinli som hever seg over dalen nord-vest.

I samlingen har jeg også forsøkt å vise bredde. Bagn har en rik krigshistorie, og Kristian Bergsund har samla et flott museum på Bagn Bygdesamling. Han er veldig god guide som kan ta en oppover Gråbeinhølet. Der er det skilter, og tegninger ramma inn i glass av Andreas Hauge. Jeg likte som barn å legge meg ned ved disse minnesteinene hvor det kunne stå: her falt en tysker, her falt en nordmann, slik og slik, og kunne forsøke å finne den dødes siste vinkel som jeg har forsøkt å beskrive i diktet: «Tidleg morgon på Bagnsbergatn».

Det er en glede for meg å komme fra et slikt sted, og masse jeg vil skildre: gammeldagse villaer gjemt i bjørkelunder, gjengrodde minnesteiner på bortgjemte steder etter russiske krigsfanger, bilkirkegårder oppi skogene, og mye mer.

Men for å skrive en slik diktsamling så nytter det ikke å bare hengi seg til sånne drømmestemninger, men å kunne sette ord på den virkelige virkeligheten også, og jeg tror også at det er sunt.

Om skrekklitteraturen.

Noen av diktene kan ha elementer som minner litt om skrekklitteratur. Skrekklitteratur har i alle år fortont for meg som noe ekstra spennenede. Å skrive om Bagn og omegn har vært å tillate meg å kunne se alle sider av en virkelighet: det hverdagslige, det hinsidge, det morsomme, det sobre, et avgrensede, det uavgrensede, det nøkterne, det sentimentale. For meg blir det helt naturlig å tillate seg å skrive om de døde, vesener fra andre verdener, og å kunne se på hva som er avgrenset og hva som er uavgrenset. Og det å få utforske breddegradene av sitt sinn, og tillate hinsidige sanseinntrykk for å komme inn. I kjærlighetsdiktene gjør jeg mye av dette, men dette er da nødvendig for å gi et platå og landskap for hun jeg har skrevet til, og om å åpne seg for det ukjente

Om kjærlighet

En historie jeg har latt meg inspirere av er om ei jente som levde på 60 tallet. Jeg skal ikke nevne hvor i Valdres, eller hvilken menighet, men hun vokste altså opp i en kristen menighet, og var ungdom på 60 tallet. Hun hadde sikkert vokst opp med den gleden over felleskapet som mange i menigheter opplever, men som etter hvert følte seg fanget og låst også med tanke på datidens fremtidsutsikter: å kun skulle tjene Gud og sin mann. Hun hadde også et stort ønske om å være som andre ungdommer, og hadde sin egen plass ved elva hvor hun gjemte ukeblader, sminkesaker og lignende. Etter å ha vært i hovedstaden en liten periode kom hun tilbake og fikk sikkert føle enda sterkere på at hun var låst fast. Oslo bar nok preg av ungdomskulturen og hvem som helst kan føle at hjembygda ikke helt har det samme å by på. Vi vet ikke hva som skjedde, akkurat hva som ledet til det, men hun valgte altså å ta livet sitt 18 år gammel i elva. Noen sier hun ble funnet i kjole og høghæla sko. Noen sier hun ble funnet med en kinobillett i lomma. Dette er trolig nok bare rykter, men det satte spor i meg da jeg hørte om dette som barn. Jeg fikk høre at jeg måtte passe meg så jeg ikke endte opp som hun, pga. at jeg slet litt med kristenrelaterte tvangstanker, og allerede da følte jeg en undring for hennes skjebne, og et ønske om å gi – særlig siden dette ikke var helt greit å prate om.

Jeg har gjennom enkelte av diktene forsøkt å skrive et sted for henne. I diktene er hun en betryggelse for meg, for hun er en sorg gjort til ende, og hun leder meg ut av mørke landskap; mens jeg vil gi henne trøsten hun aldri fikk.

Formålet

Å skrive om Bagn er både en privat prosess jeg gjør ut av lyst og nødvendighet, men også med et formål og ønske om at folk i Valdres skal delvis kunne kjenne seg igjen denne verdenen. Men også at det kan gi et lite håp: at alle kan gjøre verden litt om til sin, at de kan se de små tingene, og dyrke sitt indre liv, sine ønsker om kjærlighet, og utbrodere sine uoppdagede indre landskaper. Jeg føler jeg fortsatt har mer å skrive om Bagn og Valdres, samt male og tegne der ordene ikke strekker til.

Om inspirasjoner

Mens jeg har skrevet har jeg blitt veldig inspirert av preste-diktere som Kristofer Juvkam Ørjavik. Hans dikt er preget av både nøkternhet og inderlighet, om tro og undring over livet. Enkelte ville kanskje hevde at språket er litt naivt, men jeg mener man kan misunne denne evnen til å skrive rett fra hjertet, hvert fall nå i dag. Andre forfattere er Marit Myhre, Sunnøve Riste, Ingvar Ødegaard, og Trygve Bjørgo. Jeg har også blitt inspirert av folkeminnesamleren Knut Hermundstad som har nedtegnet minner fra eldre folk før krigen. Her er både sæterliv, bondeliv, kvorvne tider, overnaturlige fenomer og sagn og krigsminner. Alt veldig detaljert og de fleste kan spores tilbake til gårder og år.

Jon Fosses skildringer som både er nøkterne og sentimentale på en gang relaterer jeg veldig til, og jeg har latt meg inspirere av enkelt dikt han har skrevet.

Dantes avstandskjærlighet til Beatrice er noe jeg selv kan kjenne meg igjen i, det han skriver både for å hedre henne, samtidig som hun leder veien ut av infernoet og skiringsheimen.

Andre forfattere er: C.S. Lewis, Maria-Riilke, Georg Trakl, Emily Bronte.

Ordforklaringer og fotnoter:

Enkelte av ordene har på dialekt o-endinger og e – endinger, og inneholder gjerne ø- istedenfor å eller a. «Handa», blir «hønde». Enkelte av ordene virker kanskje uforståelige, men er altså nynorsk med en muntlig tvist.

I kyrkjenatt forekommer det både budrag, sjøormer og sioux indianere. Her kommer litt forklaring.

Budrag

Budrag er tett i tett mde ørsmå, kvit makk som krek i same lei i eit samla fylgje. For ei 10 år sidan for det eit svært budrag her. Det skulde ha vore ikr. 100 m langt og 5 m breitt. Det skulde ha gått over Ølmhusjorde.

Ho farmor sa at når me såg budrag, skulde me ta lo tå kledi våre og leggji ned på det. Då skulde ein få lykke på garden.

Olea Islandsmoen blandar seg inn i samtalen og legg til: Ho bestemor tala om at ho såg budrag. Når det var kome ei ny kjerring på ein gard, eller ei kjerring fall bort, so såg dei etter om dei skulde finne budrag i nærleiken åt garden. Ofte krak det til eller frå stubburet eller fjøset. Dersom budraget gjekk til fjøset eller stabburet, skulde det bli velstand på den garden. Rørde det seg fråd esse husi, vart det armod.

s. 185. Kvorvne Tider. Knut Hermundstad. 1961

Indianere

Steingrim Toreson  1823 d 1852, ug., til Am. 1848. – «Stejngrim Røjsen kom i Amerika af Vanvare til aa skyte en Indianerkone. Men det blev ham et dyrt Skott. Indianerne omringede og greip ham, hængte ham opi et Træ og skar g flettede Rem for Rem af hans Hud, indtil han utaandede. Ejrik Sagabrøtenfra Gol var sammen med ham, stod og saa paa men kunde ikke hjælpe ham mod Overmakten.»

s. 185. Boka om Gol. VI. Gards- og ættesoge: Golreppen. Terje Østro. 1991

Vassorm

Etter vassdraget her skal det ein gong ha gått to vassormar. Den eine hadde fare vassvegen. Han vart slegen i hel då han fór Storebrufossen. Etter på rak han til lands ved Voll. Der låg han og rotna, so det stegga over heile Bagn. – Hin ormen skulde ha fare landvegen. Han vart skoten i eit fjøs i Fjøsviken ut med Spirille. Då han fekk skotet, slo han med sporden, so båsgardane ramla ned. Det var mykje til ormar!

s. 177. I manns minne. Knut Hermundstad. 1944

Ola Brenno

Min oldefar som var kjent for å spille langeleik, og fikk Kongens fortjenestemedalje i gull for dette. Lars Øyno fra Grusomhetens Teater spurte meg for noen år siden om jeg ville portrettere han i sin oppsetning av Fjeldfuglen, men dette sa jeg dessverre nei til.

Nettsider:

I samlinga nevner jeg flere steder. Sliperiet, Vangen, gamle sentrum. På denne nettsiden er det bilder og forklaringer om enkelte av stedene.

https://www.ivaldres.no/ein-rundtur-i-bagn/