Løvehjerte – Ståle Solbakken

Ståle Solbakken forteller åpent og ærlig om karrierens opp- og nedturer, om dramatikken da hjertet hans stoppet, om familien og om hvordan han ønsker at fotball skal spilles.

Ståle vil vinne. Ikke bare litt, men helt, fullstendig, totalt. Tapte kamper sitter mye lenger i kroppen og kan gjøre ham søvnløs.

I Løvehjerte inviterer vinnerskallen leseren inn i sitt fotballiv – der taktikken legges, kontraktene forhandles og spillerne formes. Vi blir med tilbake til oppveksten i Grue, følger karrieren som spiller i Ham-Kam, Lillestrøm og videre på landslaget under Drillo. Vi følger ham som ung trener i Ham-Kam og som suksessrik sjef i FC København. Vi er også med på sidelinjen under hans opphold i FC Köln og Wolverhamton.

Kjøp boka her

Løvehjerte er en fortelling om en engasjert og kompromissløs leders store krav til medarbeiderne sine, men først og fremst om Ståles egne krav til seg selv.

 

Etterord av Knut Espen Svegaarden

«Halla …»

Smilet. Så kom neven. Som om ingenting hadde skjedd, sto han plutselig der foran meg, inne i kafeen i Parken, absolutt levende, og leverte sin klassiske hilsen, den jeg hadde hørt hundre ganger for. Jeg husker at jeg fikk gåsehud over hele kroppen, hadde mest lyst til å kaste meg rundt halsen hans.

Men det er liksom ikke sånn du bare gjør.

«Hei, hvordan har du det?» Det var omtrent det eneste jeg fikk fram. Jeg svelget. Her sto han, rett foran meg, Ståle Solbakken, spill levende.

«Fint», svarte han. «Vi ses etterpå.» Sa gikk han, mens jeg ble stående igjen og tenke.

17 dager tidligere hadde han svevd mellom liv og død, ja faktisk vært død i mange minutter. Det var kanskje det som gjorde at jeg nesten ikke trodde det da han sto der foran meg. Han var faktisk i live.

Noen opplevelser sitter sterkere enn andre.

Møtet i Parken, fredag 30. mars 2001, var en sånn opplevelse for meg. Etter fire tøffe timer med pressen, inviterte han meg hjem til seg, der kona Anniken hadde nok med å passe på åtte måneder gamle Markus og tre år gamle Sondre. Igjen tok han seg tid. Igjen ga han av seg selv. Fyren måtte være utmattet, både mentalt og fysisk.

Men nei da, Ståle Solbakken hadde tid.

Det er litt merkelig det der – noen har alltid tid, andre har aldri tid.

Ståle Solbakken tilhører definitivt den første kategorien.

I tillegg har han egenskaper som ikke sa mange andre klarer å bruke rasjonelt: Ståle Solbakken er faglig sterk, han er tøff og flink med mennesker. Men han har også, ifølge en som jobbet lenge med ham, noen prosent galskap i seg, noe uforutsigbart – som iblant kommer fram, og som kanskje gjør at han får ut det beste i folk rundt seg.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til Ståle Solbakken, helt siden jeg traff ham for første gang da han spilte i Ham-Kam, hadde hockeysveis og «spilte med håndveske». Men spille kunne han, bedre enn de fleste.

Da han ble trener, gjorde han også det bedre enn de fleste. Kanskje fikk vi et litt spesielt forhold, fordi begge er litt «Rain Man», med en forkjærlighet for lagoppstillinger fra gamle dager, Liverpool, Manchester City og engelsk fotball generelt.

Plutselig en kveld datt det inn en tekstmelding fra Solbakken: «Nå sitter jeg rett ved siden av Paul Power. Jeg tenkte du ville like å høre det», sto det – om Manchester Citys tidligere lagkaptein, en helt for meg i oppveksten. Det er sånn han er: Blander humor, kunnskap og nostalgi. I tillegg er han til å stole på: Han holder avtaler, noe jeg setter veldig høyt.

Det er også få jeg kjenner som er så uredde. Og det gjelder det meste, også media. Et godt eksempel: En kollega av meg intervjuet Ståle på hotellet der han bodde i Wolverhampton. Telefonen ringte. Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ikke mange har fatt sparken på direkten. Ståle Solbakken fikk det, og han så ingen grunn til å skjule det.

Er det noe han virkelig mener, så er han ikke redd for å si det. Han tar de fightene, enten det gjelder sak eller person, hvis det er viktig nok. Sånn gjør et menneske som er trygg på seg selv og sitt. Og det har han også grunn til, etter alt han har vært gjennom.

Det er ikke uten grunn at han går under navnet «Ståle Salvatore» i Ham-Kam – og «Gud» i Lillestrøm. Vel heter han ikke Jesus, men han sto like fullt opp fra de døde.

Og da føler du deg kanskje uovervinnelig?