Livet tok en annen vending

av

T

idligere journalist og lærer Wenche-Britt Hagabakken var over femti år da hun i 2004 utga sin oppsiktsvekkende debutroman Gjenopprettelse. Hun ble hyllet som en av de store nykommerne i norsk samtidslitteratur. De gode kritikkene fortsatte med de to neste romanene. Nå har hun gjort det nesten umulige.

TEKST: Øyvind Pharo

Våren 2012 kom Hula Lou, romanen som skaffet et henne bredere publikum og som konsoliderte posisjonen hennes blant kritikerne. Romanen var en varm og elegant fortalt familieroman bygd opp rundt fortellingen om hemmelighetene til en onkel som dro til sjøs. En sjeldent godt fortalt roman, med bakkekontakt og livserfaren takhøyde, skrev en av anmelderne.

I desember var jeg i hennes sekstiårsfeiring i Hamars egen Gravdahls bokhandel. Hun var i god form og strålende fornøyd med salg og anmeldelser. Riktig nok hadde hun hatt hjerneslag i februar samme år, men det virket som hun var tilbake i god form med store planer om ny roman.

Men så kom 2013 og hun ble satt tilbake av stadig nye hjerneslag. Hun ble pasient. Hun ble lagt inn på Rikshospitalet. På Hamar sykehus. Diverse behandlingsopplegg. Utredninger, medisineringer, operasjoner. Feildiagnostiseringer. Angst og depresjoner. Elektrosjokk.

Den store episke romanen måtte vente. Det hun begynte å skrive nå var daglige notater som pasient. Hun hadde vært på langtidsopphold på Rikshospitalet da hun mottok Bokhandelens Forfatterstipend under et Oslo Bokfestival-arrangement i Spikersuppa en solvarm fredag i september 2013. Neste gang hun skulle motta en pris måtte hun avlyse på grunn av sykdom.

En overrraskende og ubehagelig tettpå rapport om sykdom og sorg.

Turid Larsen, Dagsavisen

Dette nye livet i uvissheten og angsten er temaet i de to siste bøkene hennes, Biografi. Dikt og tekster, som ble utgitt på Gravdahl Forlag i 2014 og Mor, jeg vil hjem, som er hennes femte roman på Aschehoug, og utkommet i oktober i år.

I Wenche-Britts usminkede selvutlevering av seg selv som både slagpasient og psykiatrisk pasient borer, hun også i sine egne erindringer om livet før sykdommen, om lengselen etter å bli den Wenche-Britt som hun en gang var. Dreiepunktet i disse følelsene og minnene er forholdet til moren. Moren dør fra henne mens hun selv er pasient, og hele det konflikt- og kjærlighetsfylte som har vært i mor-datter-forholdet blir like viktig som hennes egen lidelsesberetning som pasient.

Jeg har fulgt tilblivelsen av denne romanen som prosess gjennom hele sykdommen – og hun er ennå ikke er friskmeldt – og sett hvordan denne dagboksaktige skrivingen også har vært en kunstnerisk bearbeiding. Er det for en forfatter mulig å ha avstand til det du skal skrive når det litterære stoffet er det helvete som livet utsetter deg for gjennom atten hjerneslag og familie, venner og helsevesen oppleves som del av en sammensvergelse mot deg?

Ja, da moren døde mens hun selv var inne i sitt tredje sykdomsår, tok hun sorgen og tapet inn i teksten og med sitt språklige trykk bearbeidet hun følelseskaoset og erfaringene til en roman.

For Wenche-Britt Hagabakken har det vært umenneskelige omkostninger å skrive denne romanen. Oss andre har hun beriket.