Gudmoren av Ingar Johnsrud

Alt hun ønsket seg, var et helt vanlig liv. Alt hun fikk, var hevn.

Det henger en mann fra en bjelke i ei koie i nærheten av ei nedlagt gullgruve. Den døde heter Ringo, og det har gått tjuefem år siden datteren hans, Stella, sverget at hun aldri ville se ham igjen. Stella må reise den lange veien hjem for å begrave mannen hun foraktet.

Hjembygda Vike ligger øde til i dalen mellom fjellene. Tiden har stått stille. Herregården Wiike tårner fortsatt over bebyggelsen utmed fjorden, og matriarken Esther Wiike er fortsatt dalens velgjører og ukronede dronning. Ringo har etterlatt seg en arv. En arv som skal vise seg å rokke ved alt Stella trodde var sant. En arv som krever hevn.

Les et utdrag fra Gudmoren av Ingar Johnsrud her

Lensmann Leifs første ord

Kløften ble kalt Simonskaret, for det var her storsmugleren Simon Wiike grep fatt i tolleren, løftet ham på strake armer og kastet stakkaren i dypet.

Alle i Vike visste dette, og lensmann Leif i særdeleshet, for han hadde levd hele livet sitt i denne dalen. På sommerstid tok han med barnebarna hit til hengebrua, og fortalte om den uheldige tollerens endelikt. Så fortalte Leif at det var da en av hans forgjengere ved lensmannsposten tok seg opp fra dalbunnen, forbi steinura og inn i skaret, at han så noe skimre under bergmosen, akkurat der tollerens skalle var blitt kløvd. Snart ble det konstatert at det fantes gull i fjellet, og bergmenn kom fra fjern og nær for å prøve lykken i skjerpet.

Men den tiden var for lengst forbi, og hengebrua gynget tungt under Leifs rultne personasje. Vel over stoppet han for å tørke svetten under klaffelua. Leif strakte ryggen og betraktet fjellveggen som reiste seg på den ene siden, den blinket av is og sildrende smeltevann. Deretter vendte han seg mot dalen og bygda og fjorden langt der nede. Etter å ha pustet ut, fant han fotavtrykkene etter Tobias ved stien. Bare tanken på den unge betjenten fikk morgenen til å virke gråere, og han gryntet irritert.

Ingen kunne høre lensmannens murring, der han skred fram gjennom granskogen. Han hørte knapt seg selv. I skyggene lå fortsatt snø etter den første skikkelige vinternatta, men langs tråkket var den smeltet til surklende søle. Dessuten snufset Leif uavlatelig. Han var blant dem som alltid har en blank liten dråpe dirrende under nesetippen når gradestokken faller mot blått, og iblant dryppet dråpen ned i barten.

Leif hadde sendt betjenten i forveien for å rekognosere. Det var ikke det at lensmannen ventet trøbbel, mannen de skulle pågripe var både gammel og skral, men det var aldri greit å vite med folk som brått forsvant og flyttet ut i ødemarka.

Turen gjennom skogen var ikke lang, og da Leif trampet ut mellom trærne, lå en slak åsside foran ham. Hadde han gått her for hundre år siden, eller enda noe før det, ville plassen myldret av folk. Buldringen fra oppredningsverket, hvor kvartsen fra gruva ble knust i siloen, ville ha vært så kraftig at mennene måtte hoie, der de manøvrerte traller langs smale spor, forsterket rennene til slamdammen og loset hester til stallen. Det ville sivet røyk fra pipene, matosen fra brakkene ville lagt seg i nesa, og var det tid for en salve, ville grunnen ha bevret, som om en jutul var i ferd med å ta seg over bergkammen mot vidda i øst.

Men bortsett fra Leif var det ingen sjeler her. De fleste av bygningene var tatt ned, og koiene som sto tilbake var forsofne. Skinnegangen var svelget av jorda. Den stakk bare fram noen steder, lik bein i en råtnende underarm, pekende mot gitterdørene foran gruveåpningene. De blå og moderne brakkene, som sto litt her og der blant småhusene, virket malplasserte. På en stolpe hang et bleknet skilt, det advarte mot sjakter og groper skjult i terrenget.

Ja, så var det Mølla. Kanskje var det de solide, laftede tømmerveggene som hadde tatt motet fra dem som skulle rydde opp i elendigheten. Eller kanskje hadde Astrids forfedre allerede kjøpt bygget? Leif visste ikke, og det irriterte ham, for han pleide å holde rede på slikt, men faktum var, at det nå for tiden bare var én fastboende her høyt oppe i åsen, striryggen Astrid, samt dem hun leide ut til i koiene rundt.

Slike som gamle Ringo.

Hundeglammet vekket Leif fra grubleriene, og før han visste ordet av det, var huskyene over ham. Det sang i løpestrengen som var spent mellom Mølla og den nærmeste koia, og Leif tok imot velkomsten. For visst var Tom og Jerry et par glefsende og snerrende beist, mer ulv enn hund kunne det synes, men Leif visste hvordan han skulle prate med dem. Han brydde seg ikke om at bukseknærne ble sølete da han satte seg på kne og rusket i den våte pelsen. Han mintes ikke om det var Tom som paret Jerry eller Jerry som paret Tom, men resultatet var nå uansett fire gråhvite ragger som sto og kvekket mot hundegårdsnettingen.

«Så, ja,» sa Leif og lot seg slikke over medisternakken. «Så, ja.»

Døra til Mølla ble åpnet. Det var Astrid. Hun hadde slåbrok og tøfler, og håret var gråbustet og stritt. Kinnene var rødflammete og nesa knudrete som en lavastein. Astrid bjeffet mer enn hun pratet da hun gikk rett på sak og spurte hva for dumheter Ringo hadde begått, som brakte selveste lensmannen hit.

«Det er nå det jeg har kommet for å finne ut av,» svarte Leif. Det smertet i knærne da han reiste seg igjen, og han anstrengte seg for ikke å vise det. «Hvor er Tobias?»

Astrid viftet med tøffelen mot en av arbeidsbrakkene, og et venesprengt lår kom til syne. «Står der nede og lurer. Ba meg pelle meg inn igjen, den nesevise tosken.»

«Og Ringo?»

«Ligger vel i koia si og sover ut.»

«Da skal du bare gjøre som Tobias sa. Gå inn og få deg en kaffe.»

Astrid trampet demonstrativt ut på trammen og smalt døra igjen bak seg. «Ingen forteller meg når jeg skal drikke kaffe. Bikkjene må ha mat.»

Koia Ringo bodde i, var ikke større enn ei jaktstue. Ved østveggen, som sto utsatt til for været, var det gått råte i plankene, slik at taket var forskjøvet og skorsteinen sto skjevt. Tobias holdt øye med døra fra hjørnet av brakka. Høy og mager som han var, lignet han en vindskeiv osp, der han lente seg fram for å se.

«Ikke en lyd, og ikke en bevegelse,» rapporterte han. «Men bikkjene lagde leven da jeg kom. Skal tro om han ligger og holder øye med oss.» Tobias pekte mot glipen mellom gardinene i en av de mørke glassrutene.

«Det finner vi vel ut av,» svarte Leif og rundet hjørnet.

«Hva om han er bevæpnet? Et jaktgevær, eller noe sånt?»

«Den halvblinde kroken?»

«Jeg tror jeg skal klare å sparke inn døra,» forsikret Tobias, da de skrittet over tunet.

«Vi banker først,» sa Leif.

Men selv ikke etter å ha banket, og deretter hamret håndflaten mot dørbladet, hørtes tegn til liv. 

Leif skjermet for lyset og prøvde vinduet, men skimtet ikke annet enn litt av taket og veggen mellom gardinene.

Tobias dro buksebeinet over støvelen, og tok bredbeint oppstilling. Før han rakk å gå løs på døra, hadde Leif testet klinken. Døra var ulåst.

Leif hadde vært lensmann i nær førti år. Noe han hadde lært på den tiden, var at folk som har dårlig samvittighet, sjelden sover tungt. Det var også hans erfaring, at de som bryter seg inn hos andre, gjerne vil forhindre at andre bryter seg inn hos dem. Trolig var det derfor lensmannen instinktivt visste at noe ikke var som det skulle. Da en kvalmende eim sivet gjennom dørsprekken, rustet han seg for synet som ventet.

Kroppen hadde ikke hengt så lenge at den var begynt å stinke. Men avspente muskler og tyngdekraften hadde gjort sitt.

Kjøp Gudmoren her
  1. Gudmoren
    Gudmoren
    Innbundet
    Tilbudspris 332 kr Før 379 kr
    På lager
Ingar Johnsrud

Ingar Johnsrud

Ingar Johnsrud (født 1974) vokste opp i Holmestrand og har studert journalistikk og filmvitenskap. Han startet sin yrkeskarriere i Jarlsberg Avis og NRK før han kom til samfunnsavdelingen i VG i 2001. Som avisens stringer i Stockholm dekket han Knutby-saken. Ingar Johnsrud var featurejournalist i VG Helg frem til 2015. i dag er han forfatter på heltid. "Wienerbrorskapet" (2015) er hans debut som forfatter. Boken, og de to neste i trilogien, er raskt blitt solgt til 20 land, deriblant Frankrike, Russland, Italia, Nederland og Tyskland. De to neste bøkene i serien, "Kalypso" (2016) og "Korset" (2018), har begge fått strålende mottakelse. Høsten 2018 lanserte Ingar Johnsrud sin første barnebok, "Fargerne".

Les mer