Øystein Wiik med ny helt! 

Barskt fra en dyktig krimhåndverker, skriver anmelderen i Fædrelandsvennen og triller en femmer på terningen. Øystein Wiik er tilbake med en helt ny helt i Tredje gang du dør. Les utdrag her.

I et desperat forsøk på å sikre sin døvblinde datter Maries fremtid, presser den fallerte skuespilleren Hauk Alving sin rike elskerinne for millioner. Det blir skjebnesvangert.

I stedet for penger får Alving torpedo Kalle Helgesen på nakken, og i et brutalt angrep dreper Alving torpedoen i selvforsvar. Han kvitter seg liket, og skjuler drapet ved selv å utgi seg for å være Helgesen. Slik blir han involvert i et hemmelig nettverk ledet av en viss Mentor Ferrara, som tjener store penger på illegal organhandel og etnisk rensing på et svært utspekulert vis. Hauk Alving bestemmer seg for å ta kampen opp mot den hensynsløse Ferrara. Men er det en kamp han kan ha noen sjanse til å vinne?

Hvorfor skriver du, Øystein? 

– Jeg skriver fordi jeg har et fortellerbehov, rett og slett. Og det har jeg hatt hele livet. Det har hatt forskjellig utslag opp gjennom livet. 

Wiik debuterte i 2010 og siden har det kommet syv bøker om Tom Hartmann. I Tredje gang du dør møter vi en ny «helt». Det er den fallerte skuespilleren Hauk Alving, alenefar for en døvblind datter på syv år, notorisk løgner (yrkesskade) og gjeldsslave. 

I denne podcasten snakker Øystein Wiik med sin redaktør Mia Bull-Gundersen om å skrive og ikke minst om Hauk Alving. 

Med små skritt kan du snuble inn i massemordene. 

Robert Kempner

«Ingen krimforfattere har det morsommere på jobben enn Wiik. ... Morsom og halsbrekkende action i kjent stil. ... For hver bok er vi garantert minst et tablå som brenner seg inn i minnet. ... sterke og fargerike karakterer både på skurke- og heltesiden, samt en grundig forståelse av melodramaets oppbygging. Om det blir flere bøker om Hauk Alving, håper jeg det fortsetter å være like spennende som her ...» 

- Maria Årolilja Rø, Adresseavisen 

«Barskt frå ein dyktig krimhandverkar. … Forfattaren har i ei rekke bøker vist at han er profesjonell når det gjeld å konstruere eit godt plott – og når det gjeld å skape spenning. Han gjer det i denne boka også, gjennom 550 sider.»

- Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen 

Utdrag: Tredje gang du dør 

Tar man gleden på forskudd, vet man at man får den

Ettermiddag, onsdag 27. februar, i en leiebil

Det lønner seg å selge skinnet før bjørnen er skutt. Da er du nødt til å skyte. Og du må treffe blink. Jeg hadde leid en Mercedes, et råskinn av et kjøretøy, i tolv hele timer. Jeg skulle gjerne ha hatt den lenger, men det var alt min blodfattige økonomi tillot. Skjønt dette var i ferd med å endre seg. I løpet av kvelden kom jeg til å bli rik, stinkende rik.

Mannen bak skranken kikket på signaturen jeg hadde satt på leieavtalen.

«Hauk Alving? Skuespilleren?»

Jeg nikket så vidt. Gned meg i nakken som med ett ble fuktig, børstet slagene på den ene kule dressjakken jeg eide. Var det skadefryd i stemmen hans? Husket han meg for rollene mine, eller var det nedturene han hadde bitt seg merke i?

Jeg tok nøkkelen og gikk mot døren. Luften i utleiekontoret var blitt kvelende.

«Ikke glem å levere i tide», ropte han etter meg. «Du har fått en jævlig god deal, og jeg får pes av sjefen min om du blir for sein.»

Jeg hadde et svar, men bet det i meg. Innen leietiden var omme, hadde jeg råd til å cashe ut ti slike biler. Det gadd jeg ikke å fortelle ham.

Det beklemmende møtet bleknet betraktelig da jeg satte meg i den dyrekjøpte ekstravagansen, og turen opp til Skådalen var uforfalsket kjøreglede. Da jeg svingte inn på området til Steinstua, som skolen for døvblindfødte ble kalt, var jeg bare en pappa på vei for å hente datteren sin.
 Jeg trillet sakte forbi administrasjonsbygget, håndballbanen og svømmehallen. De lave bygningene i rød teglstein, tegnet av Sverre Fehn, lå idyllisk til, og typisk nok ønsket myndighetene å slå kloa i eiendommen. Penger og profitt, det var det det handlet om. De tidligere internathusene lå som trapper mot selve Steinstua øverst oppe.

Marie satt og ventet i fellesrommet. Hun så ut som en helt vanlig jentunge på syv år. Spedbygget, med slanke lemmer, som om de var kodet med morens ballettgener. Men Marie kom aldri til å danse. Lyst, nesten glassaktig hår. Jeg så mange av mine trekk i ansiktet hennes, og likevel var det Stine hun lignet på. Vakker, slik moren var det.

En utenforstående ville sikkert trodd at hun sov der hun satt med lukkede øyne, sammensunket i stolen. En av de yngre lærerne sto ved siden av henne, nikket da hun så meg. Idet jeg gikk over gulvet mot henne, skjedde det som alltid fikk meg til å lure på om datteren min hadde en ekstra sans, en måte å ta inn signaler fra omverdenen på som forskerne ikke var i stand til å kartlegge. Det rykket i kroppen hennes, hodet gikk fra side til side og hun hektet hendene sammen foran brystet, som var tegnet på at hun var glad. Var det vibrasjonene i gulvet når jeg kom gående hun registrerte? Var hun i stand til å skille mellom mine skritt og hvordan gulvet vibrerte når andre gikk?

Kunne hun til og med gjenkjenne dem, når flere gikk over gulvet samtidig? Jeg likte å tenke at det var slik. Marie strakte hendene frem, deretter ut til siden, og smilte. Det var slik hun definerte verden. Universet hennes rakk bare til fingertuppene. For en som er født døvblind har ikke mulighet for å forstå begrepet avstand. Hun åpnet ikke øynene. Hvorfor skulle hun det? Lyset trengte uansett ikke inn.

«Har hun hatt en fin dag?» spurte jeg.

Læreren, en ung og blid jente jeg ikke husket navnet på, svarte: «Hun har sittet her siden klokka tolv og nektet å flytte seg. Hun må ha ant at du skulle hente henne i dag.»

Jeg satte meg på huk ved stolen, og strøk en finger langs Maries kinn. På det taktile tegnspråket de lærte på skolen, betød en finger mot kinnet «pappa».

Hun lo, og jeg fikk en lang og god klem av henne.

«Da går vi», sa jeg.

«Ha en fin ettermiddag», sa læreren.

Jeg løftet Marie opp fra stolen. Hun var ikke tung, og jeg var vant til å bære henne. Hun kunne stå på beina, med støtte, men hun ville ikke gå. Det er ikke uvanlig for barn som henne. Det er forskjell på å være født uten øyne og hørsel, og det å bli blind og døv etter å ha kunnet se. Å forestille seg hvordan det er å ha det slik er like umulig som å forestille seg evigheten.

I de få stundene jeg fikk ha med Marie, var mitt eneste fokus å glede henne. Kunne hun kjenne hjertet mitt, hvordan det hamret av fryd, da jeg bar henne nedover veien mot bilen? Marie elsket å kjøre bil, og var det én dag jeg hadde grunn til å slå på stortromma, så var det nettopp i dag. Min kommende tilværelse som mangemillionær skulle feires med Marie, i en Mercedes SL 500. Jeg berørte dørhåndtaket lett med pekefingeren og bilen var åpen. Jeg satte jenta mi varsomt fra meg på passasjersetet, trakk i bilbeltet og festet det. Hun ga fra seg et lite gledeshyl. Hadde hun bare kunnet se bilen, de vakre linjene, felgene, dimensjonen på dekkene, den skinnende lakken, det fete displayet. Men det hun ikke så, følte hun desto sterkere gjennom berøring. Jeg småløp rundt bilen og satte meg i førersetet, trykket på startknappen og så at hun reagerte på vibrasjonene i motoren. Likte hun det? Hun strakte hendene frem og berørte det blankpolerte treverket i dashbordet. Jeg satte på setevarmeren, visste at hun elsket å kjenne varmen stige opp. Hendene hennes søkte etter knappene på instrumentpanelet. Hun ville ha på anlegget. Kjenne musikken gjennom høyttalerne. Det var det nærmeste hun kom det å oppleve musikk. Legene hadde forsøkt å gi henne en slags hørsel med et Cochlearimplantat, men det hadde ikke funket.

Jeg skrudde på stereoen, hadde Nøtteknekkeren liggende klar på Spotify. Av en eller annen grunn elsket hun den over alt annet. Hun hørte jo ikke musikken, så det var utslagene høyttaler- membranene hun likte, rytmen, vibrasjonene, taktartene i de forskjellige numrene, som hun registrerte når hun la hendene på høyttalerne. Det var nesten skummelt, for det var i rollen som Clara i Nøtteknekkeren at Stine hadde hatt sitt gjennombrudd. Hun danset den til og med de første månedene hun gikk gravid med datteren vår.

Jeg svingte ut i Skådalsveien og satte kursen for Ullevål Hageby, via Røa og Vækerøveien, så turen skulle vare lengst mulig for Marie. Avtalen var at Helle, min nåværende, skulle passe henne mens jeg møtte «sponsoren» min.

Marie strakte høyre hånd mot høyttaleren i døren. Akkurat nå spilte de Sukkerplommefeens dans. Tsjaikovskij og kompani måtte ha vært på en skikkelig syretripp da de skrev de greiene. Dansende kaffekanner, blomster, marsipan og pepperkaker, rørt sammen i en graut av en ubegripelig historie. Men Marie elsket den, som resten av verden, og hvem kan vel argumentere mot suksess? Blomstervalsen fløt ut i kupeen, og jeg fyrte av neste triks. Jeg kjørte vinduene opp og ned til tre fjerdedelstakten i musikken. Vinden utenfra, som kom og gikk i rytmiske drag, fascinerte henne, og hun fikk et ettertenksomt uttrykk i det lille ansiktet. Innertier før høydepunktet, akselerasjonsfelt der g-kraften lekte med henne. Ring 3 med høy fart var noe av det morsomste Marie visste om, og det handlet som sagt om å gjøre henne glad. Uttrykket i det lille ansiktet fortalte meg at det var full klaff, og jeg hadde allerede fått valuta for pengene. Vi gikk inn for «landing» ved Ullevål Stadion, «takset» mot Peer Gynts vei 3, der Helle bodde, og parkerte før innkjørselen. Hadde ikke lyst til å vise Helle bilen. Hun ville gått av skaftet over pengebruken. Og jeg hadde heller ikke fortalt henne noe om hva jeg hadde i vente. Ville aldri kunne fortelle det som det var, men foreløpig hadde jeg heller ikke klart å finne en bærekraftig løgn.

Det luktet Coc au vin i oppgangen, Helles spesialitet. Praktisk mat for denne dagen, ettersom jeg ikke helt visste når jeg var tilbake. Forholdet vårt var nedslitt og hadde lenge begrenset seg til å planlegge middager, med et nytt akkompagnerende vinmerke fra gang til gang.

Hun åpnet døren før vi var oppe på trappeavsatsen. Det lå omtanke i det, ettersom jeg alltid bar Marie.

Øynene var litt for store for det smale ansiktet og blikket hadde fått noe vedvarende bebreidende over seg de siste månedene. Hun hadde gått betraktelig ned i vekt som følge av intens trening, og strengheten, som jeg før syntes var en stabil akse å kretse rundt, var i ferd med å bli plagsom.

Jeg plasserte Marie i en polstret ørelappstol i stuen, strøk henne over håret. Med et «hallo-adjø»-kyss på kinnet til Helle, var jeg ute av leiligheten før hun rakk å starte en samtale. Ville unngå at hun spurte meg ut om hva jeg hadde fore. Og når jeg var tilbake igjen, ville vinen jeg hadde valgt ut, gjøre opp for det meste. En Chateau Latour av svært edel årgang. Jeg hadde gjemt på den en god stund. Aldri funnet en anledning som var spesiell nok, før nå. Jeg hadde fått flasken av Lillemor Bache, og det var antakelig moralsk sett forkastelig å bruke den på denne måten, men jeg unnet Helle opplevelsen uansett. Hun ville aldri selv noen gang finne på å kjøpe en så kostbar flaske med vin.

Vi skulle ha middag sammen så snart jeg var tilbake fra det jeg konsekvent kalte «uspesifiserte nødvendige gjøremål». Helle var som en selvpropellerende granskningskommisjon dersom hun først fikk en fot i døren. Det irriterte henne grenseløst at hun aldri fikk detaljerte opplysninger om hva jeg foretok meg. Hun var autorisert regnskapsfører og det preget hennes innstilling til alt som ikke hadde med tall å gjøre også. Selv var jeg allergisk for den type kontroll, og strittet imot. Perfect match.

Den sitrende følelsen av frihet og forventning fylte meg igjen så snart jeg var på plass bak rattet i Mercedesen. Ut igjen på Ring 3 nå, østover mot Kampen park. Det var der det store skulle skje. Jeg samlet meg om oppgaven, sjekket at harddisken jeg skulle levere lå i hanskerommet. Minnet meg selv om at dette var noe jeg gjorde for Marie. Jeg hadde store planer for datteren min. En sultefôret Timmy Gresshoppe gjenglemt i min samvittighets avstengte kjeller hvisket: «Blant annet …»

Bøker av Øystein Wiik 
Øystein Wiik

Øystein Wiik

Øystein Wiik har en lang karriere som sanger, skuespiller og musikalforfatter bak seg. I 2010 debuterte han som romanforfatter med DØDELIG APPLAUS, en krimfortelling fra operamiljøet, med Tom Hartmann i hovedrollen. Romanen ble nominert til Rivertonprisen og er utgitt på tysk, dansk og nederlandsk. I 2011 kom SLAKTEREN som etablerte Øystein Wiik som krimforfatter av første klasse. Bok nummer tre om Tom Hartmann var HVIT PANTER som kom ut i 2012 og året etter skrev han CASANOVASYNDROMET. REKVIEM som kom i 2015, ble av VG utropt til "et av krimårets høydepunkter". SKORPIONEN som kom i 2016, handlet blant annet om The Darknet - det innerste og mørkeste av internettet. DØDSRYTTEREN, den sjuende boken i serien om Tom Hartmann, foregår blant annet på Svalbard som nord-koreanerne har store planer for. TREDJE GANG DU DØR er den første boken med ny "helt".

Wiik har vunnet mange priser i Tyskland og Østerrike for sine sceniske verk, blant annet Deutscher Musical Theater Preis, og Österreichiser Musiktheaterpreis. Samtidig med utgivelsen av TREDJE GANG DU DØR får Wiiks musikal basert på «verdens beste krim», Umberto Ecos ROSENS NAVN, sin urpremiere ved Domstufenfestspiele Erfurt.

Les mer

Det beste med høsten? En skikkelig god krim! 

Jeg tror høsten er til for at vi skal sette oss ned i en lun stol, med et hjemmestrikka ullpledd, fyr på peisen og en bunke med nokså skumle bøker ved siden av oss. Du trenger ikke reise bort. Bare bli sittende. Bli kjent med nye helter. Og skurker.

Les første kapittel av Kniv

Den tolvte boka om Harry Hole er i butikk. Les første kapittel her.

Psykologisk thriller i høstmørket

Elsker du et skikkelig gys? Disse fem leseropplevelsene føles som å sette seg i en litt for skummel berg-og dal-bane. Men du overlever alltid. Her er en knippe av det beste sjangeren har å by på.