Historien bak fiksjonen

Han kalte seg Krøsus, og kom til Dikemark som pasient en gang på 1930-tallet, han som ble min inspirasjon til boken Pasienten. Der ble han værende helt til han døde vel femti år senere. Jeg har møtt tidligere ansatte der, som fremdeles husker ham. Men ingen vet hvorfor han kom dit. Hva feilte det ham? Hvor kom han fra? Hvorfor hadde han aldri besøk av familien – inntil en søster dukket opp like før han døde?

Skrevet av: Trude Teige

Det var nesten tre tusen mennesker på Dikemark da det psykiatriske sykehuset var i full drift. Rundt en tredel var pasienter. Blomsterbedene bugnet av farger, plenene var alltid nyklipte om sommeren. Veiene, som slynget seg mellom bygningene, var måket tidlig hver morgen om vinteren. Arbeidet ble utført av pasientene, og de var selvforsynte med absolutt alt. Til og med egne dikemarkpenger hadde de. De var et eget samfunn i samfunnet. Et organisert og velpleid område, der hovedtanken var at arbeid og vakre omgivelser var viktig for pasientenes psyke.

Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig.

Alt som før?

Men i tredje etasje i huset der Krøsus bodde de siste årene han levde, står alt som det var. Der er det gamle laboratoriet bevart, med utstyr som stammer fra tjue- og trettitallet. På legens kontor, helt innerst, får man en følelsen av at han bare har gått ut for å hente seg en kopp kaffe. Han er straks tilbake. Nei, forresten, skjønner man, han er for lengst død. For dødsmasken hans henger som et bevis på veggen.

På laboratoriet ble alt som gikk inn i og kom ut av en gruppe pasienter målt og analysert i flere år. Forskningen skulle løse gåten: Hvorfor blir mennesker psykisk syke? Fins det en biologisk forklaring?

Det første man ser når man åpner døren inn til laboratoriet er en tekst som er malt inn i skråtaket:

Hic est locus ubi sanguis urinaque arcana vitae aperient.
Her åpenbares livets gåte i blod og urin.

Bøkene om Kajsa Coren
  1. Noen vet
    Noen vet
    Pocket
    179 kr
    På lager
  2. Svik
    Svik
    Pocket
    179 kr
    På lager
  3. Pasienten
    Pasienten
    Pocket
    179 kr
    På lager
  4. Aldri tilgi
    Aldri tilgi
    Innbundet
    379 kr
    På lager

Fremdeles er prøvene her

Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner.

Det var historien om Krøsus som festet seg hos meg da jeg gjorde research om psykiatriens historie på Dikemark. En tidligere sykepleier nevnte at Krøsus hadde hatt sitt eget arbeidsværelse. Hvor hadde det vært? Jeg ruslet rundt bygget han bodde i, kikket inn gjennom skitne kjellervinduer. I ett sto det noen flasker, jeg skimtet flere på et bord der inne, noen kolber og noen slanger var det der også.

Ned i kjelleren

Vaktmesteren tok meg med innenfor, ned i kjelleren, gjennom en lang gang med mange dører, han lette seg fram til riktig nøkkel på et stort nøkkelknippe, tvilende til om det fantes noe som var verdt å se bakenfor døren. Men der var det: Krøsus’ rom, der han hadde tilbrakt dager og år med å lage parfyme. Jeg fant krydderposer og flasker, sirlig merket med vakker løkkeskrift: Karmosin og Mandelduft.

Mange flasker var fylte med en gul væske. Kunne det være parfyme? Eller var det urin? Jeg var blitt fortalt at Krøsus brukte å tilsette parfymen ”sin egen dufttone”; Noen dråper av sin egen urin. I det ene hjørnet var det en diger haug med tøyposer, fylte med små og store sorte steiner. Det var diamanter, hadde Krøsus hevdet. Tøyposene hadde damene på systuen sydd til ham.

Jeg fant også ting han hadde skrevet og signert. Jo, visst fantes det spor etter ham, det var ikke tvil om at dette var hans arbeidsværelse.

Det hadde stått urørt i tretti år.

Aldri svar

Jeg får aldri svar på alle min spørsmål om denne underlige mannen. Ingen vet. Ingen kan fortelle. Journalen hans er sperret for innsyn i 100 år. Sannsynligvis ble han gravlagt i en fellesgrav på Asker kirkegård. Ingen er riktig sikker på det.

Men jeg trenger ikke å vite hva slags diagnose han hadde, eller hvor han kom fram, hva som hadde hendt ham, hva han hadde tenkt og følt.

I min fantasi har jeg alle svarene, og jeg kan fortelle historien om en mann som het Krøsus, som bodde på Dikemark hele sitt voksne liv, som laget parfyme og samlet på ”diamanter”. Han som ingen tok notis av, han som hørte og så og observerte. Så mye visste han, at det ble farlig for ham.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman?

Blant de få opplysningene som finnes om ham, er et brev fra Aschehoug, der det framgår at han har sendt inn et manuskript og blitt refusert. Kanskje var det en drøm han ikke fikk realisert; å bli forfatter.

Men så skulle han altså inspirere en forfatter flere tiår etter sin død.

Jo, det tror jeg han ville likt.

Trude Teige

Trude Teige

Trude Teige (f. 1960) er utdannet oversetter og journalist. Hun har jobbet som politisk reporter, nyhetsanker og programleder i TV2. I 2002 debuterte hun med den historiske romanen "Havet syng", oppfølgeren "Lene seg mot vinden" kom to år senere. Teige har til nå skrevet fem populære krimromaner om TV-journalisten Kajsa Coren, alle har vunnet mange lesere: "Noen vet" (2009), "En hjelpende hånd" (2010), "Svik" (2012), "Jenta som sluttet å snakke" (2014) og "Pasienten" (2017). "Jenta som sluttet å snakke" var nominert til Bokhandlerprisen og er solgt til Tyskland og Russland. "Pasienten" ble nominert til både Bokhandlerprisen og Rivertonprisen. Til sammen har bøkene om Kajsa Coren solgt i mer enn 160 000 eksemplarer. Den historiske romanen, "Mormor danset i regnet" fra 2015, handler om unike krigsopplevelser sett gjennom øynene til en tyskerjente, den er inspirert av faktiske personer og hendelser og ble en suksess da den kom. Den ble også nominert til Bokhandlerprisen.

Les mer

Alle mine bøker er basert på sanne historier

Trude Teige er flere ganger nominert til Bokhandlerprisen for bøkene om Kajsa Coren. Her er rekkefølgen på alle bøkene i serien.

Med #MeToo som bakteppe

Kajsa Coren-bøkene har tatt for eldreomsorg, tyskerjentene og overgrep. I Aldri tilgi er det #Metoo som danner bakteppet.

Unni Lindell er Norges krimdronning

At Unni Lindell fikk Rivertonprisen for andre gang, overrasker ingen.