Krigens kjøpmenn – Norge og første verdenskrig

Første verdenskrig

Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette?

Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere. Ammonium­nitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet.

I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland. Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handels­flåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.

Roy Andersen er klar med I britenes klør, oppfølgeren til 1914 – inn i katastrofen.

Første verdenskrig

Artilleriet spilte en sentral rolle i de voldsomme slagene som ble utkjempet både på Øst- og Vestfronten.
Ammunisjonsforbruket var enormt, og norske bedrifter tjente store penger på salg av nitrat, nikkel, svovelkis og hvalolje som ble brukt til fremstilling av sprengstoff. Foto: Imperial war museum

Krigens kjøpmenn

UTDRAG: Avtalen Norsk Hydros Sam Eyde inngikk med franskmennene, var gullkantet. Den innebar at Hydro kunne forsyne både tyskere og franskmenn med det de trengte for å ta livet av hverandre på slagmarken. Men også de andre krigførende maktene hadde et skrikende behov for sprengstoff. Forbruket av kuler, bomber, miner og granater de første krigsmånedene hadde vært enormt, og ingen av dem hadde tatt høyde for det. Ingen hadde heller trodd at krigen skulle vare ut over noen måneder. Derfor var ammunisjonslagrene i ferd med å gå tomme allerede på nyåret 1915.

Verst stilt var Russland. Landets industri var ikke på langt nær stor nok til å forsyne den russiske hæren med våpen og ammunisjon. Opprustningen før krigen hadde i all hovedsak vært basert på fransk våpenhjelp, men etter krigsutbruddet hadde franskmennene bruk for hver kule og granat selv. Det var heller ikke enkelt å skaffe krigsmateriell annet steds fra. Stengningen av Bosporosstredet hadde en dobbelt effekt. Den stanset den russiske korneksporten, og dermed forsvant inntektene landet skulle kjøpe våpen for. Samtidig ble den viktigste importruten blokkert.

Etter krigsutbruddet var det kun to veier forsyninger kunne nå Russland. Den ene gikk sjøverts til Arkhangelsk ved Kvitsjøen. Men den var åpen bare i sommerhalvåret. Den andre gikk gjennom Sverige, og var dermed prisgitt et land som så på Russland som sin hovedfiende.

Russland hadde med andre ord store problemer med å forsyne sin hær med nok våpen og ammunisjon. Skulle de greie å stå imot det tyske presset i det lange løp, måtte landet bygge opp en egen våpenindustri. Den tanken slo Eyde våren 1915. Og hvem var bedre egnet enn ham til å få i gang det? Eyde manglet ikke tro på egne evner. Han hadde dessuten forbindelser som forhåpentligvis kunne hjelpe ham med å få dette stablet på beina. Året før hadde han forsøkt å få russerne til å starte salpeterproduksjon, basert på lisens fra Hydro. Fremstøtet hadde blitt stanset av krigen, men nå tok han opp igjen kontakten. Planen ble støttet av Hydros franske eiere, som så en mulighet til både å tjene penger og å gi sin allierte sårt tiltrengt hjelp. Men det var ikke nok for Eyde. Han trengte også støtte fra politisk hold. I juni dro han derfor til London og Paris for å ha samtaler med myndighetene i de to landene. Både i Downing Street og Élyséepalasset lyttet de interessert til det Hydros generaldirektør hadde av planer. Begge steder ble han lovet full støtte. Også de var bekymret for tilstanden til de russiske styrkene. Den siste tiden hadde de vært på retrett over hele fronten.

Men å bygge en ammunisjonsfabrikk i Russland måtte foregå i privat regi, ble det understreket. Til tross for at de var på samme lag, var russerne skeptiske til alt som smakte av innblanding fra andre land, forklarte deres allierte. Og det måtte skje i en fart, før de russiske styrkene var tvunget i kne. Løsningen ble at Eyde skulle dra til Petrograd som representant for et fransk-engelsk bankkonsortium og presentere forslaget for russiske myndigheter. Bankene skulle finansiere byggingen av en ny fabrikk, som skulle stå ferdig i løpet av seks måneder.

Før Eyde dro av sted til Petrograd, oppsøkte han kong Haakon. Han kjente det russiske systemet godt nok til å vite at uten kontakter på toppen av tsarriket var det små sjanser for å lykkes. En anbefaling fra tsarens norske fetter ville komme godt med. Den 12. juli var han i audiens på Slottet. Kongen lyttet interessert til Eydes planer. Den tyske fremrykningen mot den russiske hovedstaden hadde også bekymret ham. Hvis Eyde kunne hjelpe russerne, skulle kongen selvsagt gi ham de varmeste anbefalinger.

Det gjorde han også. Samme dag skrev han brev til tsaren. «Man kan ikke annet enn å bli forbløffet over å se hvor godt Tyskland har forberedt seg til denne forferdelige krigen. Det ser ut som de hittil er de eneste som har hatt nok av alt, til og med granater,» innledet han. Derfor ville han nå be tsaren ta imot den norske forretningsmannen, som kunne avhjelpe tilstanden. «Herr Eyde er mannen som har startet vår store salpeterindustri, og jeg forstår at han skal til Russland for å forsøke å starte fabrikasjon av eksplosiver, så hvis du trenger mer av dette, kan du be krigsministeren din om å møte ham,» oppfordret han.

Nå hadde ikke Eyde særlig greie på produksjon av eksplosiver. Men han hadde kontakter. To år tidligere hadde Hydro inngått kontrakt om levering av salpetersyre til AS Nitroglycerin Compagniets sprengstoffabrikk på Engene på Hurum. Fabrikkens hovedprodukt var dynamitt til gruver og anleggsvirksomhet. På kundelisten sto også Raufoss ammunisjonsfabrikk og Marinen. Selskapets direktør var en annen av Eydes bekjente, Axel Aubert.

Etter møtet med kongen oppsøkte Eyde Aubert og tilbød ham å bli med på det russiske eventyret. Aubert var av samme støpning som Eyde, offensiv og risikovillig, og så hvilke enorme gevinstmuligheter som lå i det russiske ammunisjonsmarkedet. Han slo til og lovet å stille all teknisk kompetanse til rådighet for bygging og drift av den nye fabrikken. Som betaling skulle Nitroglycerin Compagniet få provisjon for hvert kilo sprengstoff fabrikken produserte.

I juli dro Eyde til Petrograd sammen med Aubert. Der fikk han audiens både hos tsar Nikolai II, som «ga på meg et ganske overordentlig sympatisk inntrykk, som man kunne sitte og snakke med som det var en gammel bekjent», som han oppsummerte det senere, og hos russiske ministre.58 Men til tross for iherdig lobbyvirksomhet og hjelp fra franske og norske diplomater og innflytelsesrike forretningsforbindelser, lot en avtale vente på seg. Hele sommeren forsøkte Eyde å overbevise russiske generaler og politikere om å satse på hans idé. Han tilbød både det ene og det andre – en fabrikk til å produsere salpetersyre etter Hydros lisens, en ny sprengstoffabrikk rett utenfor Petrograd basert på import av ammoniumnitrat fra Hydros anlegg i Norge, modernisering av en eldre kruttfabrikk ved bruk av Nitroglycerin Compagniets metoder, opplæring av russiske ingeniører ved selskapets fabrikk på Hurum. Til ingen nytte.

For Eyde var ikke den eneste forretningsmannen som luktet penger i Petrograd. Sommeren 1915 trakk dødens kjøpmenn fra alle verdens kanter til den russiske hovedstaden. «En ekkel eim av profittbegjær spredde seg i Petrograd etter hvert som den ene snylteren etter den andre svingte inn dørene på hotell Astoria, fra engelske fiksere som tilbød seg å skaffe rifler fra bandittsjefer i Bolivia via japanske mellommenn, til mer garvede fiskere i det russiske våpenmarkedets rørte vann. […] Amerikanere og kanadiere stilte med forventninger om et nytt gullrush; kanadierne Mackay og Clergue kom anstigende i kompaniskap med en viss Allison, av britiske Foreign Office betegnet som ‘Canadas største svindler’, for å etablere Canadian Purchasing Syndicate, som skulle produsere granater for Russland i fabrikker finansiert gjennom forskudd på ordrer,» skriver den britiske historikeren Norman Stone.

Som de fleste andre måtte Eyde forlate Petrograd med uforrettet sak. Først langt utpå høsten kom en russisk delegasjon til Norge for å se om fabrikken på Hurum kunne produsere granater for det russiske ingeniørvåpenet. Etter omvisning lovet den å anbefale kjøp av granater. Men det ble med løftet. Noen avtale om å bygge sprengstoffabrikken utenfor Petrograd kom heller ikke i stand.

Ifølge Eydes biograf, Ole Kristian Grimnes, skyldtes fiaskoen økende motvilje blant Hydros eiere og samarbeidspartnere til hans russiske eventyr. De mente at «Eyde blandet sine privatøkonomiske interesser inn i arbeidet og tenkte å sko seg personlig på de prosjekter han fremmet».

Tilliten hos de politiske myndighetene i London og Paris var også dalende. Eyde fremsto som en kynisk forretningsmann som kun var opptatt av egen vinning, og som ikke vek til side for noe hvis det var penger å tjene. Avtalen han hadde fremforhandlet for Hydro om å fortsette leveransene av ammoniumnitrat til Tyskland, samt hans engasjement i nikkelverket i Kristiansand, gjorde dessuten at mange oppfattet ham som tyskvennlig.

Kjøp boka

Første verdenskrig

Inn i katastrofen