Boka du må lese sammen med tenåringen!

Et brev som aldri skulle vært lest av andre. En løgn som aldri skulle blitt fortalt. Et liv han aldri trodde han skulle få. Broadway-musikalen Dear Evan Hansen, er blitt roman. En varm og hjerteskjærende fortelling om å høre til. En roman om angst, ensomhet, selvmord – og håp!

«Kjære Evan Hansen, dette kommer til å bli en fantastisk dag, og nå skal jeg forklare hvorfor.»

Slik starter den angstrammede tenåringen Evan Hansen sine daglige brev til seg selv. Det har han fått i oppgave av psykologen sin. En dag havner et av brevene i gale hender, og blir funnet i lomma på avdøde Connor Murphy. Brevet blir tolket som et selvmordsbrev, adressert til Evan. Evan trekkes inn i en families sorg over tapet av sin sønn og plutselig ser han noen muligheter. En etterlengtet sjanse til å passe inn. Han må å bare late som at han var den hemmelige bestevennen til Connor. En liten løgn blir til kompliserte sannheter, og Evan konfronteres med sin verste fiende – seg selv.

Kjære Evan Hansen (utdrag)

Jeg forsvant.

Det er bedre å brenne ut enn å visne bort, ikke sant? Kurt Cobain skrev det i brevet sitt. Jeg så en video om alle de berømte. Ernest Hemingway. Robin Williams. Virginia Woolf. Hunter S. Thompson. Sylvia Plath. David Foster Wallace. Van Gogh. Jeg prøver ikke å sammenligne meg med dem – tro meg. Disse menneskene hadde virkelig innflytelse. Jeg gjorde ingenting. Jeg klarte ikke engang å skrive et brev.

Brenne er det riktige ordet. Man blir varmere. Dag for dag. Varmere og varmere. Til slutt blir det for mye. Selv for stjerner. På et eller annet tidspunkt freser de ut, eller eksploderer. Slutter å eksistere. Men hvis man kikker opp på himmelen, ser man det ikke på den måten. Man tror at alle stjernene fortsatt er der. Noen er det ikke. Noen er allerede forsvunnet. For lenge siden. Det er vel jeg også, nå.

Navnet mitt. Det var det siste jeg skrev. På gipsen til en annen gutt. Man kan vel ikke akkurat kalle det et avskjedsbrev, men jeg etterlot i det minste en slags signatur. På en brukket arm. Det virker ganske passende. Poetisk, når man tenker over det. Og å tenke på det er omtrent alt jeg kan gjøre nå.

Ingen bør noen sinne sitte med en følelse av at de må lide i stillhet. Vi blir nødt til å fortsette å prate om mental helse og fortsette med å rekke ut en hånd til de som kan ha det vanskelig. – Forfatterne

Kjøp boka her

You will be found

Denne sangen satte i gang en bevegelse som handler om at vi må huske å se hverandre. Rundt oss finnes det mennesker som føler seg ensomme – selv om det ikke ser sånn ut.

Les mer på www.dearevanhansen.com