KARPE DIEM – DØDTID

av

C

hirag pleide å være nerd. Nå er han kul. Jeg pleide å være kul. Nå er jeg bare litt kulere, skiver Magdi i Dødtid. I 2014 debuterte Magdi og Chirag som forfattere. Dødtid er notatene de skrev under albumet Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden.

Desember 2010. De hadde gitt ut sitt største album. Blitt kåret til Årets Spellemenn. Feiret ti år med Karpe Diem. Før de begynte arbeidet med albumet Kors på halsen. Ti kniver i hjertet. Mor og far i døden, trodde de egentlig at det bare kunne gå én vei – nedover.

November 2013. Det er stinn brakke på Tanum Karl Johan. Flere har allerede vært der i mange timer. Noen har tatt flyet helt fra Trondheim. Mange har strikkagenser på seg. Med symboler. De er blodfans. De skal være med på lanseringen av Karpe Diem og akam1k3s bok DØDTID. Flere hundre får akkurat det de ønska seg.

Jeg er nysgjerrig. Jeg vet jo at Magdi og Chirag har skrevet tekster i alle år. At de lever av å skrive tekster. Men er dette annerledes?

– Ikke så veldig annerledes, sier Magdi. – Forskjellen er at vi nå jobber med en redaktør. En slags korrigerende instans som hjelper oss til å kutte og sortere tekster som kan bli for interne. Samtidig er det viktig for oss å følge magefølelsen. Noen tekster vi vet er interne, men som vi likevel vil ha med. Jeg er mest overrasket over forlagsbransjen. I musikkbransjen jobber vi intenst med prosjektet til det er ferdig. Og da sitter vi gjerne hele natta. Gjerne mange netter. Plateselskapene jobber med én eller to artister av gangen. I forlag er det mange forfattere og mange ulike møter.

– Det er mye vi ikke kan. Vi vet lite om hvordan man holder på en leser gjennom tre hundre sider. Det er sykt imponerende at noen kan skrive sånn, sier Chirag. – Det vi kan, er å legge opp punchlines. Vi er vant til å uttrykke mye på 16 linjer. Og vi kan tillate oss å leke med språket. Tekstene er ærlige. Det er ingenting som er sensurert.

– At vi har gitt Mike tilgang til å følge oss så tett med kameraet, er det skumleste med hele boken. Tekstene har vi skrevet selv, så der har vi jo hatt kontroll. Men Mike har vært der hele tiden, og vi visste aldri om han dokumenterte oppturer eller nedturer. Dette er våre ord, og Mike sine bilder. Dette er historien. Det er ikke noe imellom, fastslår Magdi.

– Men det er mange historier igjen, avslutter Chirag.

 

Vi er de seigeste svartingene du noensinne har møtt.

Vi er tyggisen i Osloasfalten. Skrap og spyl Chirag bort, men sjekk under skoa når du kommer hjem, og jeg lover deg at Magdi har klistra seg til såla di.

Og da er vi i huset ditt, bitch.

Chirag

DØDTID 149,-

LILLEBROR

Jeg har alltid sett på Chirag som en lillebror. Kanskje fordi han er seks og en halv uke yngre enn meg. Det er kanskje ikke så mye, men tenk om noen hadde slått deg ned på byen i kveld og du hadde ligget seks og en halv uke i koma. Tenk hvor forvirra du hadde vært når du våkna. Tenk hvor mye du hadde gått glipp av. Da er det greit å ha en storebror ved sengekanten som kan fortelle deg en ting eller to.

Chirag pleide å være nerd. Nå er han kul. Jeg pleide å være kul. Nå er jeg bare litt kulere. Jeg tok ham med på hjemme-alene-fester, introduserte ham for søte jenter, tvang ham til å hoppe fra ti-meteren og viste ham hvordan et ordentlig slag kom fra hofta og ikke fra skulderen. Og så lærte jeg ham at han må lukke øynene når han kysser. Ikke fordi det er praktisk, men fordi det ser bedre ut. Det hadde jeg lært på Dawsons Creek lenge før Chirag ble Raggen. I alle år har Chirag hatt fast plass i forsetet på bilen min, du vet hvilken, og vi rulla rundt med vinduene åpne mens alt rundt oss gradvis forandret seg. Jeg var Clyde og han var Bonnie. Jeg var Mulder og han var Scully. Jeg var Walter og han var Jesse. Sakte, men sikkert vokste vi inn i rollene våre basert på den andres svakheter. Ikke våre egne styrker. Det var sånn jeg endte opp som økonomisk ansvarlig i Karpe Diem.

Jeg var chlamydia og han var kolera.

I skrivende stund er Karpe Diem AS over én million kroner i minus. Det er min skyld. Jeg velger kanskje å fly Ryan Air til Paris med dama mi, men når det kommer til fyrverkeri, syke musikkvideoer, CO2-kanoner og strykejenter på scenen, er jeg svak. Altfor svak. Chirag tror vi har råd til alt dette og synes selvfølgelig det er dritfett. Så da fyrverkeriet avsluttet konserten vår på Øya i perfekt timing med gitarsoloen til Thomas, gliste han bekymringsløst fra øre til øre. Det gjorde jeg også. Selv om det kosta litt mer enn de fire ørene.

Heldigvis er ikke Chirag så smart. Så når han begynner å stille spørsmål om pengene våre, bruker jeg uttrykk som kostnadseffektivt, langsiktige investeringer, kapitalskatt og momsfradrag.

Da pleier han å holde kjeft.

Chirag har ansvaret for å være overalt samtidig. Han digger det. Fyren er et sosialt monster og elsker å ha kontakt med folk. Og med folk så mener jeg alle slags folk. Tusener. Kanskje en million. Fra rare pakistanere i 40-åra, eks-narkomane intellektuelle og halvkriminelle strippere, til irriterende vestkantgutter som alltid kommer i bråk på fylla. Han er konstant på instagram og facebook og vine og twitter og Gud vet hva. Jeg skjønner ikke hvor han finner tid til alt. Hvis han hadde hatt kjæreste, hadde han nok kollapsa. Det tror jeg han vet selv, og av og til tenker jeg at dedikasjonen hans til Karpe Diem er så stor at han bevisst unnlater å gå inn i et seriøst forhold. I kalkylen hans er han verdt mer som singel.

Og det verste av alt er at han er det i min også, men det har jeg aldri turt å si til ham.

Jeg skryter sjelden av Chirag. I hvert fall ikke til ham. Han tror kanskje ikke at jeg ser alt han gjør, men det handler ikke om det. Jeg blir alltid stolt når Chirag får til noe jeg ikke greier. Først stolt, så misunnelig, og så blir jeg skamfull fordi jeg blir misunnelig.

Men vi trenger å konkurrere. I alt. Vi trenger å måle muskler og kunnskap og ferdigheter og argumenter og vers og refrenger. Det tar oss videre. Det gjør oss bedre. Han vil være større enn storebror, og jeg er redd for at han skal ta meg igjen.

Det er sånn vi fortsetter å utvikle oss.

Av og til gir jeg ham en rolig knoke, og hvis han virkelig har imponert, får han en high five. Ikke noe mer. Skryt kan han få av noen andre.

 

M

Foto: AKAM1K3