Jussi Adler-Olsen møter House of Cards

[dropcap custom_class=»normal»]W[/dropcap]ashingtondekretet er en storpolitisk thriller med dagsaktuelle problemstillinger, der handlingen er selve budskapet. Forfatteren deler noen innledende tanker i bokens forord.

Av Jussi Adler-Olsen

Hvis det er noe som er sikkert i verdenshistorien, er det at ingenting er sikkert. Ingenting varer evig, og ingenting er uforgjengelig. Helten fra i går er morgendagens skurk, og store rikdommer kommer og går. Alt er epoker. fønikernes rike, Romerriket, Frankerriket, osmanernes rike og de bysantinske imperiene, faraoenes Egypt, demokratiets vugge i Hellas. Alle verdensmaktene som forsvant.

Noen ganger tar det hundrevis av år, andre ganger skjer det plutselig.

Hvem skulle ha trodd at en enkelt hendelse 11. september 2001 kunne forandre verdens stabilitet så grunnleggende? Hvem kunne ha ant at et enkelt skudd i Sarajevo skulle utløse en verdenskrig med millioner av døde? At en supermakt som Sovjetunionen og hele Østblokken kunne kollapse i løpet av ganske kort tid? At Adolf Hitler i fredstid kunne komme unna med å myrde hele SA-korpsets lederskap på en eneste natt? Og hvem kunne med Hundreårskrigen og Korstogene og Inkvisisjonen in mente ha forutsagt at hovedtemaet for krig og uro i verden i det enogtyvende århundre ville bli religion i alle mulige avskygninger? Eller at tolv karikaturer kunne samle den muslimske verden i dyp vrede?

I 1975 tømte Pol Pots Røde Khmer-styrker alle Kampucheas storbyer for mennesker i løpet av noen uker, og et redselsregime uten like så dagens lys. Siden den gangen har lignende radikale omveltninger i løpet av uker eller måneder funnet sted overalt i verden: i Indonesia, i Khomeinis Iran, i Milosevics og Karadzics Jugoslavia, i Rwanda og i Idi Amins Uganda. Folk er blitt forfulgt, deportert og utrensket, lover og domstoler er blitt satt til side, og den slags tilstander søker de såkalt siviliserte statene å sikre seg mot med alle demokratiets tilgjengelige midler: lov og rett, regler og forordninger.

I Europa vil man trygge freden gjennom fellesskapet i EU, og nye stater inviteres naturlig og sjenerøst inn i varmen. Det er den sikreste veien til stabilitet i vår region, mener politikerne. Spørsmålet er om vi glemmer at vi samtidig er i ferd med å bygge opp en supermakt som tross de fredelige hensiktene nødvendigvis må utfordre andre stormakter kulturelt, militært og økonomisk. Russland, Kina og en eventuell fremtidig konføderasjon av arabiske eller muslimske stater synes i hvert fall ikke å kunne dra noen umiddelbare fordeler av den ekspansive EU-politikken.

jussi

Jussi Adler-Olsens serie om Avdeling Q finnes nå i pocket!

George Washington, USAs første president, uttalte en gang «at man kan ikke stole på noe land lenger enn dets egne interesser tilsier det, og at ingen forsiktig statsmann eller politiker vil avvike fra denne regelen. At nasjonale interesser er sterkere enn ideologi.» På tross av disse ordene, og selv om verdenshistorien forteller oss at stabilitet ikke eksisterer noe sted på lengre sikt, har Washingtons etterfølgere i presidentembetet gang på gang kjempet for at USA skulle bidra aktivt til å sikre den såkalte stabiliteten i verden, og mange undertrykte folkeslag og individer har mye å takke denne nasjonen for. Men samtidig med alt dette har nasjonen i senere år også gjennomført en rekke forfatningsmessige justeringer som Det hvite hus selv har kalt ‘the biggest restructuring of the federal government since 1947’. En omstrukturering av forfatningen som, med feil mennesker i ledelsen, i verste fall vil kunne få uoverskuelige konsekvenser. Konsekvenser som kan føre tanken hen på noen av de nasjonene som amerikanske tropper i tidens løp har sett seg nødt til å komme til unnsetning.

Med opprettelsen av Departementet for hjemlandets sikkerhet, The Department of Homeland Security, har president George W. Bush sørget for at alle sikkerhetsorganisasjonene i USA er blitt samlet og koordinert under én administrasjon, og forskjellen på dette og lignende sikkerhetsapparater i Stalins Sovjetunionen og Hitlers Tredje rike må først og fremst søkes i hvilke oppgaver disse konstruksjonene er tiltenkt overfor landets egne borgere. Departementet ble jo opprettet etter den 11. september for primært å sikre landet mot terroristangrep utenfra, men muligheten til å overvåke og kontrollere landets egne borgere er også så absolutt til stede.

I denne romanen, Washingtondekretet, faller omstendighetene så uheldig ut at en amerikansk president plutselig mister det politiske gangsynet, og tross alle gode intensjoner igangsettes en utvikling som med eksplosiv fart fører landet inn i en tilstand hvor Sikkerhetsdepartementet med Krisehåndteringsbyrået FEMA og militæret misbrukes, og alle forfatningsmessige sikkerhetsventiler settes ut av kraft.

Det har skjedd før og det vil skje igjen. Noen ganger overraskes man over hvor fort det kan skje, men slik er det med tidsfaktoren. Den kan virke svært overrumplende.

Min far som var lege og teolog, hørte en gang en historie om en mann i rullestol som ble kjørt ut i den hellige kilden i Lourdes og opplevde det vidunderlige at et brukket bein som ikke ville leges, plutselig grodde sammen slik at han kunne gå i land ved egen hjelp. Helbredelsen ble omtalt som et stort mirakel, men min far som var svært nøkternt anlagt, så det annerledes.

«Hva er det som er så mirakuløst ved at et skadet bein blir bra igjen?» sa han. «Det er da den mest selvfølgelige ting. Men på den annen side. Man kan jo undre seg over at det kunne skje så fort.»

Fra bokens forord

La arbeidet i statsforvaltningen bli en stolt og interessant karriere. Og la hver mann og kvinne som arbeider i regjeringens tjeneste, uansett hvor og på hvilket nivå, bli i stand til å si med stolthet og ære i fremtiden: Jeg tjente De forente staters regjering den gangen nasjonen var i nød.

– John F. Kennedy: ‘Tale til Kongressen om Unionens tilstand’, 29. januar 1961.