Jussi Adler-Olsen: den danske kometen

av

D

et er nesten umulig å komme inn til Norge, sa Jussi Adler-Olsen da han var på norgesbesøk. Her forteller han om suksessen i et land med allerede sterke krimnavn som Jo Nesbø og Gunnar Staalesen. Per juni 2016 har Adler-Olsens bøker solgt langt over 800 000 eksemplarer her til lands.

Jussi Adler-Olsen er akkurat ankommet Norge, og vi har satt oss på hans norske redaktørs kontor. På bordet er to glass med vann med bobler, mellom oss ligger min iphone og tar opp samtalen, trygt og godt plassert på toppen av en bunke  utgivelser i serien Avdeling Q.

Her sitter vi og prater om bøker, inspirasjon, lesere, bransjen og karakterene hans. Tiden flyr. Opptakeren får med seg alt. Den tidligere danske sjefredaktøren og forlagssjefen snakker engasjert og svarer på alle mine spørsmål og mer enn det. Han er godt fornøyd med sitt norske boksalg, nettopp fordi det er så vanskelig å slå til her, mener han. I flere år nå har hans thrillere om Avdeling Q ligget på bestselgerlistene i Norge.

Hva tror du er grunnen til din suksess i Norge?

– Jeg streber etter ”the missing voice”. ”The missing voice” er leserens fantasi, og det er det viktigste. Og dét er hemmeligheten. Det er så mye som skal til for å få tak i en leser. Jeg tror det universelle ved det jeg skriver om, også kan ramme nordmenn.

Hvordan tror du selv du har fått så sterkt grep om leserne?

– Leserne har lite tid til rådighet. De leser i sengen, og har kanskje bare et kvarter hver kveld til rådighet. Mitt kriterium er derfor å frarøve dem nattesøvnen. Får du til det med kona, smitter det over på mannen. Så da har du dem begge.

Hva har inspirert deg? 

– Erlend Loe er min yndlingsforfatter, sier Jussi. Han legger til at Erlend Loe er god til å appellere til lesernes fantasi. Jeg aner en viss inspirasjonskilde derfra. Det karakteristiske med Jussi-Adler Olsens thrillere, er at han bruker mye humor.

– Som ung leste jeg tegneserier og illustrerte historier. Dette trigget meg tidlig. Verden var så stor. Da jeg var tenåring, hadde jeg lest mine første Steinbeck og Dickens. De to kunne noe; de kunne plots, det sosiale og hadde humor. I tillegg har han lært mye av å se film. Suspens, point of view og det å klare å kutte scener i tide, er noe han mener å ha lært av filmverdenen.

Hvor får du idéene fra?

Jeg leser aviser, men jeg skriver aldri om aktuelle saker. Det er uinteressant, synes jeg. Journalisten kan kun skrive facts. Forfatteren, imidlertid, kan fortette: Hva er det som kan komme til å skje? Hva er den tredje mulighet? Dét, og gode locations, er viktig.

Jeg skriver om den tiden vi er i, før den er kommet. For eksempel; jeg skrev Kvinnen i buret før Natasja Kampusch saken. Marco-effekten ble skrevet om bankverdenen – og én måned etter at boken ble utgitt i Danmark, hendte en større bankskandale.

Historien til karakterene dine er jo en historie i seg selv. Fortell litt om det. 

Avdeling Q er den lengste kriminalhistorie som noen sinne er skrevet. Alle bøkene er kapitler i denne fortellingen. Først skrev jeg Carl, Assad og Roses historie. Jeg måtte planlegge: Når kan jeg avsløre dem? Når er vi inne i hodet på dem? Fra starten av, har disse tre karakterene vært helt levende for meg. Jeg avslører dem, litt etter litt. Det handler om å forhindre forbrytelser i siste liten; ikke å oppklare dem.

Fra starten har Carl, Assad og Rose vært helt levende. Jeg avslører dem, litt etter litt

Måten de spiller sammen på, kan lynraskt bli en klisje. Det må ikke skje. Derfor må du gi dem flere hemmeligheter, som gjør at de ikke er én person, men mange. Jeg måtte også introdusere kaos, anarki: dette er Rose. Alle tre karakterer kan skifte roller, hele tiden. De skal alle ha ansvar for sine egne personligheter. Alle ti bøker skal være skrevet forskjellig.

Er leserne dine lesere bedre venner enn dine karakterer?

– Ja, det tror jeg. Leserne er mine beste venner mens jeg skriver. Ikke alltid etter. Han ler litt. – Jeg tror at leseren er mer viktig for meg enn karakterene, universelt sett. Men det avhenger av hvor jeg er i prosessen.

Min kone er min første og beste leser. Det verste hun kan si til meg, er at hun ikke følte noe for karakteren min. Det betyr at jeg må skrive om det hele.

Hvor mye av deg er det å lese inn i karakterene dine? 

– Det er en viss interaksjon mellom meg og Carl. Han har sider ved seg selv jeg skulle ønske jeg hadde. Han røker og sitter med bena på bordet. Jeg har sluttet å røke for mange år siden, og jeg skulle gjerne sitte mer med beina på bordet. Og det lar jeg Carl gjøre – men så kommer Assad og Rose og forstyrrer.

Hvordan tror du selv du har fått så sterkt grep om leserne?

– Leserne har lite tid til rådighet. De leser i sengen, og har kanskje bare et kvarter hver kveld til rådighet i sengen. Mitt kriterie er derfor å frarøve dem nattesøvnen. Får du til det med konen i sengen, smitter det over på mannen. Så da har du dem begge.

Har du noen gang havnet i debatt om det du skriver om?

Da Journal 64 kom, var det noen som måtte svare for hvordan slike overgrep som jeg beskriver i boken, kunne skje. Det ble en skikkelig debatt. Journalister intervjuet noen av de kvinnene som fortsatt lever. På den måten trer jeg virkelig inn i debatten.

Les mer om Jussi Adler-Olsens spennende thrillere her