Jordmødrene i Afghanistan

av

E

n skole av liv, omringet av død. På en skole på landsbygda i Afghanistan, i et område som syder av Taliban, lærer en lege landsbyjenter å redde liv. I det skjulte underviser hun dem i fred og kvinnerettigheter, mens jenteskoler blir bombet og brent rundt dem.

TEKST: Kristin Solberg

Faren hennes døde da hun var 12 år, bærende på livsfarlige hemmeligheter, i en annen krig. Siden fant hun hans dagbok, en etterlevning av ham. Der stod det lite om hva han selv drev med, men det var tydelig hva han ville for henne. Datteren måtte bli lege, stod det. Hun måtte jobbe for Afghanistans fattige, helst på landsbygda. Mer enn to tiår senere, var det akkurat det doktor Zeba gjorde, klar over at det kunne koste henne livet.

Jordmordskolen i Wardak

Jeg møtte henne for første gang sommeren 2011, på en jordmorskole gjemt bak høye murer og piggtråd i Maidan Shahr, en småby i en dal mellom fjellene i Wardak. I provinsen ble opprørerne stadig sterkere, de kontrollerte nå det meste av området. I Maidan Shahr var de spesielt sterke etter solnedgang. Skyggemyndighetene, ble de kalt. De leverte nattbrev med en trussel her, krevde penger der, drepte dem de anså som forrædere et tredje sted. På landsbygda rundt byen ble jenteskoler stadig bombet, brent ned eller truet til å stenge. Bak murene blomstret roser og solsikker, og 50 unge landsbykvinner mellom 17 og 24 år lærte ferdigheter som skulle redde liv.

For i krigen er døden alltid til stede, selv når livet begynner. I Afghanistan, der krigen har rast i mer enn tre tiår, er mødre- og barnedødeligheten en av de høyeste i verden. Nesten 300 afghanske barn under fem år dør hver eneste dag, mens en afghansk kvinne dør i barsel hver annen time. Barna dør av diare, infeksjoner og lungebetennelse. Mødrene dør fordi klinikker ikke finnes eller fordi veien dit er stengt, fordi de ikke har tilgang til prevensjon, fordi de alltid blir nedprioritert. De dør fordi krigen tar liv også med andre midler enn kuler og bomber.

For å redusere problemet er det de siste årene blitt utdannet nesten 3000 jordmødre, fra skoler som den i Wardak, som er drevet i et samarbeid mellom den norske og den svenske Afghanistankomiteen. Jordmødrene har reddet liv i et land som jevnlig kalles verdens verste for kvinner – der halvpartene av jentene aldri får se innsiden av et klasserom, der mange blir psykisk, fysisk eller seksuelt mishandlet.

Jeg vil utdanne gode mødre, fredsambassadører, kvinnerettighetsaktivister og rollemodeller for landsbykvinner.

Doktor Zeba

Doktor Zeba, sjefen for jordmorskolen, hadde en visjon: «Jeg vil ikke bare utdanne jordmødre,» sa hun. «Jeg vil utdanne gode mødre, fredsambassadører, kvinnerettighetsaktivister og rollemodeller for landsbykvinner.» Derfor underviste hun elevene i hemmelighet om fred og kvinners rettigheter. Det var helt nye emner for dem. Mange hadde fått sin grunnskolegang avbrutt av krig, fattigdom eller ekteskap, noen hadde med egne øyne se skolen sin stå i brann. Få var noensinne blitt fortalt at de hadde rettigheter.

 

Fred og kvinnerettigheter var kontroversielt i en by omringet av opprørere, og doktor Zeba var klar over at det hun gjorde, kunne koste dyrt. «Moren min sier at hvis jeg drar til Wardak, kommer jeg til å dø,» sa hun. «Men vi skal alle dø en dag. Om det skjer i Wardak eller i Kabul, spiller ingen rolle for meg.» Hun hadde forsonet seg med sin egen dødelighet, den skremte henne ikke, men hun ønsket det hun kalte en «god død.» Hun ville for all del ikke bli tatt til fange av opprørere og krigsherrer. Den høsten begynte hun å skrive ned sine egne historier, slik at hvis hun en dag ikke kom hjem, skulle hennes barn vite hvem hun var, hva hun gjorde og hva hun ville.

Det neste halvannet året dro jeg regelmessig med doktor Zeba til jordmorskolen. Vi kjørte fra Kabul på ringveien mot Kandahar, forbi brune, bare fjell, forbi hus av gjørme og strå som gled umerkelig inn i sine omgivelser. Sjåføren vår fjernet alltid CDene med persisk popmusikk og folkesanger fra bilen, i tilfelle vi skulle bli stanset av opprørere langs veien. Jeg var kledd i en lyseblå burka, som skjulte at jeg var utlending på et sted der utlendinger ikke lenger er velkomne, der de risikerer å bli drept eller bortført. Burkaen ble min usynlighetskappe: Det øyeblikket jeg dro den nedover hodet, ble jeg forvandlet fra en alle så, til en ingen la merke til. På vei til jordmorskolen gjorde det forhatte nylonsplagget meg tryggere.

Dagen før jeg dro, skjedde alltid det samme. Utover ettermiddagen fikk jeg feber. Hodet verket, som om jeg hadde en gryende influensa. Det var som om kroppen min ville gi meg en unnskyldning til å bli hjemme. Jeg sov alltid dårlig om natten, noen ganger nesten ikke i det hele tatt.

Ikke dra – Wardak er for farlig

I bilen, med burkaen over hodet, tittet jeg ut gjennom gitteret som kastet et lyseblått skjær over verden. Jeg var kvalm, kjente lukten av min egen redsel i neseborene, så etter ulovlige kontrollposter, aldri sikker på hva som ventet rundt neste sving. «Ikke dra,» sa sikkerhetseksperter, soldater, venner. «Wardak er for farlig.» Så tenkte jeg på jordmødrene, på deres mot, på det de arbeidet for. De risikerte sine liv bare ved å være på skolen. De var villige til å ofre alt for å redde andre, og de gjorde det uten å blunke.

Så jeg fortsatte å dra.

Doktor Zeba brukte ikke burka. Hun hadde fått nok av plagget på Talibantiden på 1990-tallet, som riktignok hadde vært lettere for henne enn for de fleste andre kvinner. På en tid der jenter og kvinner ikke fikk lov til gå ut av huset uten en burka og et mannlig familiemedlem, der de ikke fikk gå på skole eller jobbe utenfor hjemmet, fikk hun studere. Forbudet mot kvinners utdannelse krasjet med forbudet for kvinner om å oppsøke mannlig lege, og myndighetene innså at de måtte gjøre et unntak for kvinnelige medisinstudenter. Hver dag i fem år gikk Zeba til sykehuset i hemmelighet, skjult under en burka. Da Taliban falt i 2001, tok hun den av, og hun hadde nektet å bruke den siden.

Ti år senere sa hun at hvis hun fikk valget mellom burka og fred eller ingen av delene, ville hun helt klart velge burka.

Jentenes historie

På skolen ble jeg kjent med jentene og deres historier. Jeg møtte Nilab, den første jenta i sin familie som kunne lese og skrive. Som mange av de andre jentene gikk hun på skolen i hemmelighet, skjult for landsbyen og slektninger. Men hemmeligheter varte sjelden lenge på landsbygda, og etter hvert fant Taliban ut om hennes skolegang. De pågrep broren hennes og truet med å drepe ham hvis han ikke hentet henne hjem. Han gjorde som de sa, men var villig til å ofre alt for å få henne tilbake til skolen.

Jeg møtte Rogul, en av de smarteste jentene i klassen, hun var gift med en mann som jobbet på byggeplassene i Iran for å tilbakebetale lånet han hadde tatt for å få råd til brudeprisen da de giftet seg. De andre elevene sa at han hadde tatt en ny kone i Iran, men Rogul gikk med hevet hode gjennom skolegården og lot som ingenting.

Jeg møtte Shagufa med det skjeve smilet, som i tillegg til å lære å redde liv, allerede hadde tatt et. Der ute et sted, utenfor skolemurene, fantes noen som ville hevne seg ved å ta hennes. Og jeg møtte Asma, bestyreren for studenthjemmet, som var giftet bort som 12-åring og som ønsket seg skilsmisse mer enn noen annet. Det var hun som var sammen med elevene om natten, etter at mørket senket seg over Maidan Shahr og skyggemyndighetene kom frem. «Nesten hver dag hører vi lyden av raketter. Men det er ingenting for elevene. De er vant med krig. Det er ingenting for meg heller,» sa hun.

Gjennom skoleåret så jeg hvordan de vokste, ikke bare som jordmødre, men også som kvinner. Hvordan doktor Zeba forvandlet dem fra usikre landsbyjenter til rollemodeller som skulle spre seg som gode tentakler fra jordmorskolen til landsbyene, der de virkelig skulle gjøre en forskjell.

Det var en skole av liv, omringet av så mye død.

En fredag i november 2012 fikk doktor Zeba en telefon med dårlige nyheter. En bombe var eksplodert i Maidan Shahr.

Jeg vil bare gråte, sa doktor Zeba. Men jeg kan ikke gjøre det. Menn tror at kvinner er svake. Hvis vi gråter, bruker de det som bevis.

Hun visste ikke hvor ille det var. En bombe kunne være så mangt: Alt fra en selvmordsbomber som detonerte vesten sin på feil sted og bare etterlot seg et lite hull i en vegg, til en lastebilbombe som ødela alt rundt seg. «Jeg vil bare gråte,» sa doktor Zeba. «Men jeg kan ikke gjøre det. Menn tror at kvinner er svake. Hvis vi gråter, bruker de det som bevis.» Så hun tørket tårene, og vi dro til Wardak for å se skolen for siste gang.

Les mer om boka