Jo Nesbøs Macbeth

I Jo Nesbøs Macbeth handler det ikke om kampen om kongetronen, men om kampen om politimestertittelen. Og handlingen er lagt til en korrupt by i et sted i Europa på 70-tallet. Les utdrag fra boka som lanseres 15. mars.

Forhåndsbestill boka her

Når makt betyr alt, vil blodet flyte

Den korrupte politimesteren som har styrt industribyen ned i en hengemyr av korrupsjon, kriminalitet og kaos, er endelig død. Med dette er folkets håp tent, og maktkampen i gang.

Førstebetjentene Macbeth og Duff, tidligere bestevenner fra barnehjemmet de vokste opp på, har begge markert seg i kampen mot byens to rivaliserende narkotikabander. Nå slåss de om samme høyere stilling i politiet. Imens legger Lady, byens mektige kasinoeier, ambisiøse og morderiske planer for seg og elskeren sin, Macbeth.

Bli med på lansering på VIPPA 15. mars

Ville signere 10 000 bøker med eget blod

UTDRAG «Hva?» Han blunket i soverommets mørke. Hun gjentok ordene. «Du må drepe Duncan.»

Lady hørte lyden av sine egne ord, kjente dem vokse i munnen og overdøve det bankende hjertet.

Macbeth satte seg opp i senga, så nøye på henne. «Er du våken, eller snakker du i søvne nå, elskede?»

«Nei. Jeg er her. Og du vet at det må gjøres.»

«Du har hatt en vond drøm. Og nå …»

«Nei! Tenk på det. Det er logisk. Det er ham eller oss.»

«Mener du at han vil oss noe vondt? Han har akkurat forfremmet meg.»

«I navnet er du kanskje sjef for Orgkrim, men i praksis er du prisgitt Duncans ønsker. Om du vil stenge Obelisken, om du vil jage dopselgerne fra strøket rundt Inverness og øke patruljeringen i gatene her så folk føler seg trygge, må du være politimester. Og det er bare de små tingene. Tenk på alle de store tingene vi kunne få til med deg i politimesterstolen, elskede.»

Macbeth lo. «Men Duncan vil gjøre store ting.»

«Jeg tviler ikke på at han ærlig og oppriktig vil, men for å få til store ting må en politimester ha støtte hos det brede lag av folket. Og for folket i denne byen er Duncan bare nok en snobb som har havnet i en sjefsstol, akkurat som Kenneth var, akkurat som Tourtell på rådhuset. Det er ikke fagre ord som vinner folket, det er hvem du er. Og du og jeg er en av dem, Macbeth. Vi kjenner det de kjenner. Vi vil det de vil. Hør her. ’Av folket. For folket. Med folket.’ Skjønner du? Det er bare vi som kan si det.»

«Jeg skjønner det, men …»

«Men hva?» Hun strøk hånden over magen hans. «Vil du ikke styre? Er du ikke en mann, vil du ikke være på toppen? Er du fornøyd med å slikke andres støvler?»

«Naturligvis ikke. Men hvis vi bare venter, vil jeg kanskje havne der uansett. Som sjef for Orgkrim er jeg tross alt nummer tre fra toppen.»

«Men du er ikke tiltenkt politimesterkontoret, kjære! Tenk deg om. Du er gitt denne jobben for at det skal se ut som vi er like bra som dem. De vil aldri gi deg toppkontoret. Ikke frivillig. Vi må ta det.»

Han snudde seg over på siden med ryggen mot henne. «La oss glemme dette, elskede. Slik du har glemt at det er Malcolm som blir politimester om Duncan skulle falle fra.»

Hun tok tak i skulderen hans, dro ham tilbake så han ble liggende vendt mot henne igjen.

«Jeg har ikke glemt noe. Jeg har ikke glemt at Hekate har sagt at du skal bli politimester, og det betyr at han har en plan. Vi tar oss av Duncan, så får han ta seg av Malcolm. Og jeg har ikke glemt den kvelden du tok deg av Ernest Collum. Duncan er Collum, elskede. Han holder en pistol mot hodet på drømmen vår. Og du må finne det motet du hadde den kvelden. Du må være den mannen du var den kvelden, Macbeth. For meg. For oss.» Hun la hånden mot kinnet hans, myknet i stemmen. «Livet gir ikke sånne som oss så mange sjanser, kjære. Vi må gripe de få som byr seg.»

Han lå der. Taus. Hun ventet. Lyttet, men ingen ord overdøvet hennes bankende hjerte nå. Han hadde ambisjonene, drømmene og viljen, det visste hun, det var de som hadde løftet ham opp fra det hullet han hadde befunnet seg i, forvandlet en narkoman ungdom til en politistudent og senere leder for Garden. Det var det slektskapet de hadde, de hadde begge slått seg opp, betalt prisen. Skulle han stoppe nå, halvveis, før de fikk nyte belønningen? Nyte respekten og utsikten?

Han hadde motet og den brutale handlekraften, men også en mangel som kunne bli kostbar. Mangelen på ondskap. Den ondskapen som trengtes, om enn bare i ett, avgjørende øyeblikk. Det øyeblikket da du må tåle å ikke ha den trangsynte moralen på din side, da du ikke må miste det store bildet av syne, ikke må plage deg selv ved å spørre om du gjør det gode i dette ene, lille. Macbeth elsket det han kalte rettferdighet, og denne lojaliteten til andres regler var en svakhet hun kunne elske ham for. I fredstid. Og forakte ham for nå, når krigsklokkene slo. Hun lot hånden gli fra kinnet nedover halsen hans, langsomt over brystet, magen. Og opp igjen. Lyttet. Pusten hans var jevn, rolig. Han sov.

***

Macbeth pustet dypt, som om han sov. Hun tok vekk hånden. Flyttet seg der bak ryggen hans. Pustet rolig, hun også nå. Han prøvde å puste i samme takt som henne.

Drepe Duncan? Umulig. Selvfølgelig var det umulig.

Så hvorfor greide han ikke å sove? Hvorfor fortsatte ordene hennes, tankene å svirre som blinde flaggermus rundt i hodet hans?

Livet gir ikke sånne som oss så mange sjanser, kjære. Vi må gripe de få som byr seg.

Han tenkte på de sjansene livet hadde gitt ham. Den på barnehjemmet den natten, den han ikke hadde grepet. Og den Banquo hadde gitt ham, som han hadde grepet. Hvordan det første nær hadde ødelagt ham og det andre hadde reddet ham. Men er det ikke slik at det er noen sjanser man ikke ønsker å bli bydd, fordi noen sjanser dømmer deg til ulykke uansett, sjanser som vil medføre anger resten av livet enten fordi man tok den, eller fordi man ikke tok den? Å, den snikende misnøyen som alltid skal forgifte den mest perfekte lykke. Og likevel. Hadde skjebnen åpnet en dør, som snart ville smelle igjen? Var det motet som skulle svikte ham igjen, slik det hadde sviktet ham den natten på barnehjemmet?

Han så for seg den sovende, intetanende mannen i senga den gangen. Forsvarsløs. Og likevel en mann som stod mellom ham og friheten ethvert menneske fortjente. Mellom ham og verdigheten ethvert menneske burde kreve. Mellom Macbeth og makten han kunne oppnå. Og respekten. Og kjærligheten.

Det var begynt å lysne utenfor da han vekket Lady.

«Om jeg skulle gjøre dette …,» sa han, «ville jeg stå i gjeld til Hekate.»

Hun hadde slått øynene opp som om hun hadde vært våken hele tiden. «Men hvorfor tenker du slik, elskede? Hekate har bare spådd at noe vil skje, og det gir ham da ingen gjeld å innkreve.»

«Så hva har han å vinne på at jeg blir politimester?»

«Det får du spørre ham om, men det er klart – han har vel fått med seg at Duncan har sverget at han ikke skal hvile før han har tatt Hekate. Og han vet vel at det ikke er utenkelig at du heller vil prioritere jakten på de narkotikaligaene som bruker vold og skyter hverandre i gatene.»

«Norse Riders, som alt ligger med brukket rygg?»

«Eller prioritere å stoppe etablissementer som svindler til seg godtfolks sparepenger.»

«Obelisken?»

«For eksempel.»

«Hm. Du sa noe om store ting vi kunne få gjort. Tenkte du på sånt som er bra for byen?»

«Selvfølgelig. Husk at som politimester bestemmer du hvilke politikere som skal under lupen og ikke. Og alle som kjenner det minste til bystyret, vet at alle som har fått maktposisjoner de siste ti årene, har betalt på måter som ikke tåler dagens lys. Og at de i sin tur har tatt seg betalt. Under Kenneth behøvde de ikke anstrenge seg stort for å kamuflere korrupsjonen sin, så bevisene ligger der. Vi vet det, de vet, og det betyr at vi kan styre dem som vi vil, elskling …»

Hun strøk pekefingeren over leppene hans. Hun hadde sagt det alt den første natten, at hun elsket leppene hans. At de var så myke og så tynnhudede at hun kunne smake blodet hans med bare et lite bitt.

«Få dem til endelig å holde løftene om å iverksette tiltakene som skulle redde denne byen,» hvisket han.

«Nettopp.»

«Få Bertha tilbake på sporet.»

«Ja.» Hun bet ham i underleppen, og hun kjente sitringen, sin egen og hans, hjertene deres som rasket på. Han grep henne.

«Jeg elsker deg,» hvisket han.

Macbeth og Lady. Lady og Macbeth. De pustet i takt nå.