Jeg forstår ikke konseptet gjeng

Weifas venninner påstår at hun mangler en del egenskaper mennesker trenger for å leve gode liv. Hun er lett påvirkelig, katastrofal i krisesituasjoner, ute av stand til å ha nære relasjoner og fullstendig skamløs. For å nevne noe. 

Alt dette forteller venninnegjengen henne, i omsorgsfulle ordelag, kun fordi de ønsker å hjelpe.
De mener det ikke går an å leve sånn som Weifa gjør. Man må følge noen regler – særlig hvis man er jente. Men er det nå så sikkert at det er Weifa som trenger hjelp?

Hun tar for seg påstand for påstand, og forklarer hvorfor venninnene tar feil og hvordan det egentlig er dem det er synd på.

Utdrag fra påstander om meg i tilfeldig rekkefølge av Liv Marit Weberg

Jeg forstår meg ikke på konseptet gjeng

Noen mennesker henger sammen og tenker at de er en del av et fellesskap. De er villige til å se bort fra egne behov og ønsker til gode for fellesskapet, og det aller viktigste er å ikke være alene. Selv synes jeg at andre mennesker ofte er en klamp om foten, og jeg skjønner ikke hva de har å gi meg som er så jævla viktig at jeg skal støtte dem i ett og alt, og det kan av enkelte bli oppfatta som illojalitet.

Da Annika dumpa en fyr fordi han var deprimert, og sa: «Jeg trenger noen som er i godt humør hele tida for at jeg skal være glad», syntes derfor både Tine K. og Tine S. at det var helt på sin plass, og Silje ville sagt det samme om hun ikke hadde vært på mobilen akkurat da, og Hanne ville sagt det samme om hun ikke hadde vært på do.

Jeg fikk selvfølgelig litt lyst til å skrike i trynet hennes, men den ene gangen jeg gjorde det, fungerte det dårlig, for hun mente at jeg spytta og jeg fikk mye kritikk for det i ettertid. Og jeg påpekte at det med spyttinga var en avsporing, men hele poenget med avsporinger er jo at man ikke skal snakke om det som faktisk er verdt å snakke om, så Annika fortsatte å snakke om spytt og hyperaktiv spyttproduksjon og ga meg mange, ifølge seg selv, gode tips for å gjøre noe med den.

Så jeg skreik ikke. Jeg sliter vanligvis ikke med depresjon og kunne sånn sett ikke snakke den deprimerte guttens sak utfra egen erfaring, men jeg sa at det i hvert fall måtte være godt for han å komme seg ut av en sånn toxic situasjon.
Annika så på meg. «Hvem sin side er du egentlig på?» sa hun.
«Hans», sa jeg.
Og det ble et stort problem.

Og litt seinere, da Siljes familie pussa opp hjemme, det var nemlig et par år siden sist, så det var på tide å bytte ut hele kjøkkenet og badet og generelt bare male litt og skaffe noen nye møbler, da var det blant annet noen malere som ikke gjorde jobben ordentlig. For foreldrene til Silje ønska selvfølgelig ikke å betale malerne så mye, de ville bare betale dem bitte litt, og svart, men de ville ha helt perfekt resultat, og det fikk de ikke.

Så Silje kom på skolen og var fryktelig provosert over de dårlige malerne, som blant annet hadde ødelagt den hvite veggen på rommet hennes så hvordan skulle hun sove om natta egentlig med skjolder på veggen? Og alle rista medfølende på hodet, for det eksisterte full enighet om at uansett hva man betaler for noe, må jobben gjøres helt perfekt, og Annika sa: «Så hva gjør dere da?»

Silje sa veslevoksent, som om familiens økonomi var hennes problem, at de selvfølgelig ikke kunne betale hele summen, så mora hennes hadde sagt fra til malerne om det, og da hadde de blitt sure, og de ville komme tilbake og fikse det så de kunne få hele summen, men nei, sa mora til Silje, det får være grenser for hvor lenge dere skal holde på, det er overhodet ikke aktuelt, vi betaler ikke, ha det.

Alle syntes det var en god løsning, og selvfølgelig skulle ikke malerne få lov til å komme tilbake og fikse det, for det handla ikke om penger eller gjerrighet på noen som helst måte, Siljes familie kunne jo selvfølgelig betale for seg, men det var en prinsippsak, og hvorfor skal folk egentlig få flere sjanser enn én, hvordan ville verden liksom sett ut da?
Alle var så provoserende enige at jeg gjespa litt for å markere kjedsomhet og prøvde å planlegge neste move. Til slutt kom jeg på en genistrek, og jeg sa: «Fransken i dag var dårlig ass.»

Alle ble helt stille, for fransklæreren min var mora til Annika, noe som tidvis var kleint, og vanligvis uttalte jeg meg ikke om graden av kjedsomhet i fransken, men denne gangen var det for en god sak.
«Det er bra jeg ikke betaler for å gå her», sa jeg, «for den fransktimen der var ikke verdt en krone.»

Så for å gjøre en kort historie kort, var de forutsigbart sure en liten stund, for Annika var personlig såra og var ikke enig i at mora hennes var en dårlig fransklærer og dessuten var det helt tydelig at det ikke er de samme reglene som gjelder for malere og lærere.
Det var nok også veldig tydelig for alle at jeg ikke på noen måte var på Annikas side, i noen ting, og det burde jo være helt legitimt, spør du meg.

Kjøp Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge her