Jeg er en Grorudgutt

Tom Egeland

[dropcap custom_class=»normal»]V[/dropcap]i som på sekstitallet vokste opp i Groru’dar’n – unnskyld, Groruddalen – vi hadde vår egen sosiolekt. Vi gikk aldri tur i skogen, men i skævven. Vi spiste aggurk og bannan.

[spacer]

TEKST: Tom Egeland

[spacer]

Så jeg vet ikke riktig om noen av de gamle groru’gutta – eh, guttene – ser på meg som klasseforræder her jeg står i dag, som glad og stolt mottager av Riksmålsprisen. Det pussige er: Jeg har alltid vært en riksmålsbruker. Jeg visste det ikke selv, en gang, da jeg som syv–åtte-åring fikk opptil flere røde streker av min kjære klasseforstander Karoliussen under ord som «døren» og «solen». Læreplanen tilsa nemlig «døra» og «sola», må vite. For ikke å snakke om artikkelen «ei». Som syv-åring hatet jeg «ei». Hva var det med meg? Jeg sa ikke engang «ei jente». For meg var en jente nettopp – en jente.

Jeg tror det må ha bodd en liten opprører i meg. Alternativt en undertrykt danske. For trass i de røde strekene og formaningene, ble jeg ved å skrive døren og solen. I oldtiden, altså da jeg gikk i første og annen klasse på Nordtvedt skole på sekstitallet, hadde pultene vår fortsatt hull i høyre hjørne. I det hullet, forklarte vår lærer, pleide det å stå et blekkhus. Fortiden hang igjen som et hult ekko også i lærebøkene. Jeg hadde ikke noe forhold til det lodne begrepet samnorsk, og den brokete historien bak denne språkhistoriske lapskaus, men jeg stusset veldig da jeg leste ord som «leike», «heime» og «graset».

Vi «leikte» da aldri – vi lekte. Vi gikk ikke «heim», men hjem. Og gikk vi ut i skolegården for å legge oss i solen, så var det i gresset – og aldri «graset» – vi grorudgutter la oss. «Gauk» for gjøk? «Mjølk»? Men dette var da også på den tid da folk på Oslos vestkant tok trikken til Sognsvatn. Altså Sognsva-T-n. Som det lakonisk heter i Wikipedias omtale av denne absurde, samnorske navngivningen: «Sognsvatn hadde ikke vært i utstrakt bruk blant beboerne i Oslo og Aker».

Det var ikke lett å være en liten gutt som snakket riksmål på svarteste Grorud. – Enn­skjønt, nå tuller jeg bare. Sannheten er at jeg ikke kan huske en eneste gang – ikke én episode – der noen påtalte mine besynderlige språklige særegenheter i et miljø som ubestridelig må ha inspirert Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sigurd Allern og gutta boys da de noen år senere – med lingvistisk, fonologisk og fonematisk fingerspitzgefühl mekka i hop det som skulle bli AKP (m-l)s småsøte prolletar-lingo.

Da jeg i 1983 ble ansatt som journalist i Aftenposten, var det som å komme hjem. I Aftenposten skrev vi «efter» og «sprog» og «sne» på den tiden. Vi skrev «idag» og «igår» i ett ord. Når jeg i dag prøver meg på slike avsindige avvik, retter Word-programmet meg sporenstreks. Jeg får, helt bokstavelig talt, rød strek under – akkurat slik jeg fikk rød strek under riksmålsformene på barneskolen.

Men min aller største fascinasjon i møtet med Aftenpostens rettskrivningsnorm, var det som skulle bli til favorittordet mitt under mine ti år i Akersgaten: «chanse». Med CH, dere! Å kunne skrive chanse med ch frydet meg – av grunner jeg ikke kan forklare – aldeles grenseløst. Så jeg puttet ordet inn i enhver sammenheng der det tilnærmelsesvis ga noen mening. «Sprog» var også en favoritt. «Kursus». Til slutt gikk det sport i å bruke de mest arkaiske stavemåtene. Den gang hadde Aftenposten noe som het – og nå er det bare å spisse ører: korrekturlesere.

I likhet med dinosaurene og mammutene er korrekturlesere en utdødd rase, i hvert fall i avisene, men jeg savner dem hver eneste bidige dag!

I likhet med dinosaurene og mammutene er korrekturlesere en utdødd rase, i hvert fall i avisene, men jeg savner dem hver eneste bidige dag! Det er mer enn jeg kan si om dinosaurene og mammutene. I Aftenposten satt disse korrekturleserne i et eget hjørne på desken og så ut som om de hadde sittet der siden den tid da de ble ansatt for å rette opp tastefeil i Første Mosebok. De var svært, svært gamle. De fleste var menn. De var livstrette. Og de var ualminnelig gretne. Det kan man forstå. Når de fikk ned et avtrykk av en avisside, gikk det ikke lang tid før den så ut som en tegneblokk – full av kruseduller, rettelser og anmerkninger.

Fra korrekturlesernes dunkle hjørne kunne man gjennom hele arbeidsdagen, og natten med, høre dype sukk av fortvilelse og frustrasjon over journaliststandens språklige forfall og derigjennom sivilisasjonens langsomme undergang.  Jeg tror ikke noen av korrekturleserne var journalister. Sannsynligvis var de filologer. Kanskje avdankede norsklærere, hva vet jeg? Men de visste alt. Absolutt alt. De var lingvister, etymologer, morfologer, semantikere, fonetikere, fonologer – enn videre historikere, antropologer og, innerst inne, psykologer og utvilsomt drittlei både jobben og livet.

Jeg husker en formiddagsvakt da en av dem kom bort til meg. Jeg hadde skrevet en nyhetssak med skråblikk for aftenavisen og fryktet det verste i det forestående møte med korrekturlesernes Tyrannosaurus Rex. «Er du denne Egeland?» spurte han bryskt. Jeg måtte, noe nølende, medgi at jeg var denne Egeland. «Du kan jo skrive, du!» sa han. Like bryskt. Og gikk sin vei. Det var første og siste gang han sa noe til meg. Først tenkte jeg: Ja? Jeg er tross alt ansatt i Aftenposten som journalist. Men senere gikk det opp for meg at det var ment som en stor kompliment.

Da jeg senere ble vaktsjef og nattredaktør i Aftenposten, ble jeg kjent som en av disse rødblyant-pedantene som i tide og utide (vel, mest i tide, når sant skal sies) sendte småsinte notater – dette var lenge før epostens tid – til slurvete journalister. Jeg var en slags Per Egil Hegge i miniatyr. Og da jeg i 1992 begynte i TV 2, ble jeg raskt en av tv-kanalens språk-nestorer. Hold det ikke imot meg- Sammen med Davy Wathne og en håndfull andre språkbevisste journalister i TV 2, forsøkte jeg å holde kustus på en gjeng som ikke til enhver tid utpreget seg med et overdrevent presist forhold til det kongelige norske språk. Til slutt ble jeg faktisk innvilget noen ukers permisjon fra funksjonen som redaksjonssjef for å skrive kanalens språkmanual. Forskjellen på ennå og enda. Ansvar og skyld. Kjølvann og kjølevann. Sjanse og risiko. Listen over språklige upresisheter i mediene er lang. Jeg vet at sånne som oss er fryktelig slitsomme. Noen av oss – dog ikke jeg – drives til en slik grad av vanvidd at vi skriver leserbrev.

Jeg vet at sånne som oss er fryktelig slitsomme.

* * *

En gang i tiden var avstanden mellom selv moderat bokmål og riksmål enorm. Men med årene har denne avstanden – heldigvis, mener jeg – minsket. Det er ikke til å komme forbi at visse forne riksmålsformer, både på trykk og i muntlig tale, klinger en smule arkaisk og fremmed.

Ø-en, sier dronning Sonja når hun henviser til det vi andre ville kalle en øy. Øen … Et vitalt og levende riksmål må utvikle seg og tilpasse seg for ikke å bli en pussig anakronisme for blåhårete fruer fra Frogner. Og denne tilpasningen mener jeg riksmålet, og dets forkjempere i Riksmålsforbundet, har mestret. Faktisk er forskjellene på bokmålets mange tillatte former langt større enn forskjellen på det moderate bokmål og riksmål. Radikalt bokmål bærer fortsatt i seg et og annet ekko fra samnorsken, fra dialektene og fra nynorsk. Intet galt i det, men det viser at bokmålet favner over et så vidt spekter av tillatte former at en noen ganger kan spørre seg selv om det er samme målform. De gangene temaet kommer opp – og det er sant å si sjelden – pleier jeg å si at jeg bekjenner meg til «radikalt riksmål». Og med radikalt riksmål mener jeg et riksmål som nærmer seg bokmålets konservative former. Om det er noen forskjell på mitt radikale riksmål og det moderate bokmålet, aner jeg ikke. Hage eller have … Mage eller mave … Sant å si oppfatter jeg mitt eget radikale riksmål og det moderate bokmålet som ett. Så finnes det kanskje et og annet faneord som staves ulikt, det vet jeg ikke, men for meg handler det mer om språkets timbre enn om en og annen staveforskjell. Riksmålet og det moderate bokmålet har en annen klangfarge enn det radikale bokmålet. Slik det åpenbart også adskiller seg fra nynorsk.

Og for å være ærlig, føler jeg meg forvirret noen ganger. Det gjør meg ingenting å skrive «piken», men det sitter langt inne å skrive «jenten». Man er da ikke bergenser! Min sjef i TV 2 i mange år, bergenseren Bjarne Berg, pleide å spøke med bergensernes erkekonservative riksmål og si at der i byen, der er aversjonen mot a-endelser og ing-endelser så inngrodd at de drikker Cocen-Colen og spiser fiskepudd-else.

* * *

Riksmål, bokmål og nynorsk settes ofte opp mot hverandre. Riksmålet latterliggjøres som en dansk etterlevning, og nynorsken demoniseres som en knotete, konstruert blanding av vestlandsdialekter. Intenst misliker jeg denne tidvis gjensidige nedrakkingen på andres målform. Selv behersker jeg ikke nynorsk. Å skulle skrive en tekst på nynorsk, ville for meg føles – for å parafrasere den store dikteren Vladimir Nabokov – som å være en pianist henvist til klaviaturets sorte tangenter. Slik jeg går surr i tysk grammatikks mange regler og unntak, roter jeg meg altfor lett bort i nynorskens syntaktiske særegenheter. Men det er mitt problem. Ikke nynorskens. Jeg synes det er flott å lese bøker på nynorsk. Etter noen få sider glemmer jeg at det ikke er min egen målform jeg leser. Vi må ikke la de mer strukturelle og helt legitime samfunnsdebattene om nynorskens plass i offentlig forvaltning, i skoleverket, i NRK og så videre påvirke vårt syn på nynorskens kvaliteter. Nynorsken har sin musikalitet slik riksmålet har sin. At det finnes kompromissløse fanatikere i begge leirer, skal vi vel ikke underslå. Men finnes det noe mer underholdende, dere, enn en hardbarket og nådeløs språkdebatt?

Begrepet riksmål kan nok få en og annen nynorskbruker til å grøsse og se for seg en gråhåret herre med Mercedes Benz, blå blazer, halstørkle og æresmedlemskap i Kongelig Norsk Seilforening, Rotary, Frimurerlosjen, Rosenkreutzerne og Illuminati. Men slik vi riksmålsbrukere skal respektere nynorsken og nynorskbrukere, forventer jeg den samme respekt tilbake fra dem

* * *

For meg er litteratur lek. En lek med sjangere og en lek med dere lesere. Jeg går ikke av veien for å bryte de såkalte sjangerkonvensjonene – som til tider kan gjøre den ene kriminalroman kjedsommelig lik den neste.  Jeg liker å bryte reglene. Men for å bryte dem, må du kjenne dem!

For meg er litteratur lek. En lek med sjangere og en lek med dere lesere.

I Djevelmasken, som ligger til grunn for årets pristildeling, har jeg villet skrive en klassisk kriminalroman. Mange av mine andre spenningsromaner står krimsjangeren nokså fjernt – de er nok mer actioneventyr og thrillere enn de er kriminalromaner. Men siden jeg nylig ble valgt til president i det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben – som samler landets 130 fremste krimforfattere, 130! tenkt det! – fikk jeg lyst til å skrive en klassisk kriminalroman. En roman som byr på ikke mindre enn tre drap – spredt over tre hundre år – og selvsagt et lukket rom-mysterium. For: Hvem kastet kallskapellan Pontius Fjeldberg ut fra det avlåste klokketårnet i Juvdal kirke i 1963, slik at han foran øynene på hele kirkelyden kom svevende ut av klokketårnet, med voldsom fart og kraft, og møtte sin skaper på kirkebakken tyve meter nedenfor? Var det en smart morder som klarte å lure politiet bak en låst dø Var det en demon? Var det Satan selv?

* * *

Hva gjør en bok god? Den som visste det … «God» er nemlig ikke noe som er gitt. En god bok er en bok som er god for deg! Jeg får jevnlig brev fra mine lesere. Alle har de sine egne favoritter. Selv min debutroman, som utkom i 1988 og som sant å si ikke var spesielt god, har fortsatt sine fans. Det er den beste jeg har skrevet, sier de. Etter sytten bøker synes jeg jo det er en smule demotiverende som ros betraktet. Men skitt au! De liker den.

Hva gjør en bok god? Plot er viktig. Litterære figurer – det som folk flest kaller «karakterer», men som strengt tatt er en engelsk betegnelse – er viktig. Men alt står og faller på måten forfatteren forteller historien på: språket! Enhver forfatter har ikke bare sin særegne stil, men kanskje enda viktigere: sin personlige stemme. Noe av det viktigste en forfatter kan gjøre, er å finne og dyrke denne stemmen. Å forklare hva som er godt språk, er umulig. Bare prøv. Det er som å forklare hvorfor en symfoni er vakker, hvorfor en popsang fenger. Språk – for meg – er musikk. Språk er melodier, temposkifter, rytme. Språk er Bellmann og Wagner. Muse og Metallica. Så hvordan jobber jeg med språket? Jeg ser på den å så si musikalsk. Jeg leter etter rytmer. Melodier. Refrenger. Etter et parti med refleksjoner skrur jeg opp tempoet. Jeg kaller på skarptrommen. Jeg vil ha inn en gitarsolo. For så å senke farten og slippe til en langsom bassgang.

Jeg kaller på skarptrommen. Jeg vil ha inn en gitarsolo. For så å senke farten og slippe til en langsom bassgang.

Du blir aldri ferdig med et manus. Å skrive førsteversjonen, råteksten, er bare halve jobben. Like viktig er neste fase: rewriting. Polering. Selv bruker jeg like lang tid på å rewrite et manus som å skrive det første gangen. Det er nå jeg pusser og filer på ordene. Først med høvel, så med grovt sandpapir, til slutt med fint sandpapir. Jeg tilfører litterær ornamentering. Stryker og sletter. Endrer. Ser svakheter. Bruker jeg et år på å skrive råteksten, så bruker jeg neste halvåret på å finpusse den! En krimroman som Djevelmasken består av ulike partier. Noe spenning. Noe mystikk. Noe refleksjon. Språklig leter jeg aktivt etter formuleringer som rommer en dybde – en episk dramatikk – som kan treffe en resonansbunn i leseren. I Djevelmasken møter vi en prest som har mistet troen. Litt av en skjebne for en prest. Alle de seks romanene om Bjørn Beltø formidler mitt eget livssyn. Jeg er ikke troende. Jeg er ateist. Dette til tross for – eller kanskje på grunn av – mine mange møter med troen.

Som helt ung var jeg tensing-kristen. Jeg tapetserte gutterommet mitt med klistremerker med bibelsitater og Jesus lever!-merker. Men da jeg gikk for presten for å konfirmeres, måtte jeg avbryte. Det var ingenting å konfirmere. Noen år senere reiste jeg til USA som utvekslingselev. I ett år bodde jeg hos en mormonfamilie i Salt Lake City. Jeg deltok på deres gudstjenester og i bønnegrupper. Det hele føltes som et sosialantropologisk feltstudium. Men jeg ble ikke frelst. Min skepsis til religionene ble bare forsterket. Selv om jeg ikke tror på noen gud, er jeg – på mitt vis – glad i Bibelen. Ikke bare fordi den forsyner meg med gode ideer til egne krimplots. Bibelen er et fundament for hele den vestlige verdenslitteratur. Ja, deler av Bibelen er – sammen med de greske dramaer – forløperen til vår moderne kriminallitteratur. Historiene om Abraham, om Kain og Abel, om Sodoma og Gomorra, om Judas’ svik og Jesu gjenoppstandelse på den tredje dag – hvilken romanforfatter kunne diktet opp noe bedre? Sågar samler jeg på bibler. Jeg tror jeg må ha ti–femten stykker. Den eldste er fra 1708 og på latin. Men den mest lesverdige, er Bibelselskapets trebinds utgave fra 2011. Der har de fjernet alle de slitsomme vers-nummereringene og kryssreferansene til andre bibelsteder, slik at du kan lese Bibelen som ren litterær tekst. Bjørn Beltø-universet formidler dette grunnsynet mitt. Mitt fravær av troen på guder. Også guden Gud.

Bibelen er et fundament for hele den vestlige verdenslitteratur. Ja, deler av Bibelen er – sammen med de greske dramaer – forløperen til vår moderne kriminallitteratur.

For meg er alle religioner – ikke bare den kristne – menneskets fattige forsøk på å lage et rammeverk rundt forhåpningen om at det finnes noe større enn oss, noen som vil oss vel, noen som passer på oss. Et forståelig håp.  Jeg er personlig kristen, sier noen. Hva betyr det? At de er mer kristne enn andre kristne? At de går i kirken på andre dager enn julaften? Finnes det upersonlig kristne? Finnes det personlig muslimer? Er jeg en personlig ateist? Jeg har beholdt min barnetro, sies det. Jeg hadde også en slik en. Jeg ba min Fader vår hver kveld. Men hva er barnetroen? Er det først og fremst en undring? En tvil? Et ønske? Et håp? At jeg ikke tror på guder, betyr ikke at ikke jeg også er fylt med undring. Undringen er ikke forbeholdt de troende. Hvilket jeg håper at mine romaner om Bjørn Beltø formidler. Som mennesker er vi alle mysterier på to ben.

* * *

Slik er det med ekte bokhandler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen.

Slik jeg elsker bøker, elsker jeg bokhandler. Jeg kan tilbringe timer i dem. Fylt av bokelskerens pasjon rusler jeg frydefullt mellom bokhyllene. Blar i et og annet mesterverk. Slik er det med ekte bokhandler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker – ikke viskelær. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Selv lukten skiller en ekte bokhandel fra en papirhandel som er vel så opptatt av å selge ransler som bøker. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. Jeg er en sånn kunde som står og blar. Jeg blar. Og jeg blar. Jeg leser bøkers kolofonside med nysgjerrighet. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den? Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel. Jeg tenker: Om hundre år – når ebøkene har overtatt – vil ingen kunne oppleve denne gleden. De vil gå inn på nettet og sjekke ut de siste tilbudene på nettbokhandler. Ikke et vondt ord om dem. Men de er bare effektive. De lukter ikke av papirstøv og forgangen lengsel. En bok er også noe sanselig. Ikke et vondt ord om e-bøker heller. De er bare så … annerledes. Sant å si føler jeg meg som en tekno-sinke. Gammeldags. Som en munk på Gutenbergs tid. Jeg liker papirbøker – stoffligheten, vekten, lukten, typografien. Men jeg innser at jeg er en gubbe som tviholder på et døende format.

Men jeg innser at jeg er en gubbe som tviholder på et døende format.

* * *

Jeg har skrevet sytten bøker. Hvem skulle tro det, den gang jeg var en grorudgutt som ble lokalkjendis fordi jeg et par–tre ganger fikk på trykk et innlegg i «Barnas kort og godt» i Dagbladet. Jeg har skrevet kriminalromaner. Ja, sågar grøssere. Jeg har skrevet thrillere. Jeg har skrevet barne- og ungdomsbøker. Jeg har skrevet én såkalt seriøs, skjønnlitterær roman. Jeg håper at hver eneste en av dem formidler den entusiasme jeg, som forfatter, har følt.

Hvordan er det å være forfatter? spør folk meg. Det er i hvert fall bedre enn å jobbe, pleier jeg å svare.

Hvordan er det å være forfatter? spør folk meg. Det er i hvert fall bedre enn å jobbe, pleier jeg å svare. Jeg er én av en håndfull privilegerte norske forfattere som kan leve av mitt forfatterskap, ja, som kan leve godt av å skrive bøker. La oss ikke glemme at de aller fleste norske forfattere – enten de skriver skjønnlitteratur eller sakprosa – ikke er i stand til å brødfø seg selv og familien ved å skrive bøker.

* * *

Å få en pris, er en ære. En stor ære. Å få en pris betyr at noen har sett deg. Verdsatt deg. Og «noen» er i dette tilfelle en kompetent fagjury. Da det ble kunngjort at jeg var tildelt Riksmålsprisen, bemerket en kollega: Jøss, er ikke du grorudgutt, da?Jo. Jeg er grorudgutt.  Som mine gode kolleger Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad er jeg grorudgutt. Og jeg tror jeg på vegne av oss alle kan si: Det er vi stolte av. Tro det eller ei, men Johan Falkberget var også grorudgutt. I ti år bodde og virket han på Grorud, blant annet i Kirkesvingen bak vakre Grorud kirke, oppført i rødlig grorudgranitt. På Grorud – ikke på Røros – skrev han flere av sine kjente verker, som Bør Børson jr. I 2013 fikk jeg æren av å avduke en plakett på et av husene der Falkberget bodde. Grorud-gutten Falkberget, liksom …

Selv om jeg ikke lenger bor på Grorud, er det grorudgutten i meg som med dette takker Riksmålsforbundet og juryen for Riksmålsprisen.