ISKALD DØDSFERD

De tyske ubåtmannskapenes behandling av mannskapet på Ravn kom både til å prege norske sjøfolks syn på Tyskland og skape en bred anti-tysk holdning i Norge.

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]orsdag 29. september er det 100 år siden RAVN ble senket av U46. 17 sjømenn ble beordret fra bordet. Kun syv ble funnet i live. 50 000 krigsseilere berget Norge gjennom første verdenskrig. De trosset miner, torpedoer og kanoner for å sikre oss livsnødvendige forsyninger. Men det kostet. Nærmere 1000 skip og over 2000 sjøfolk gikk tapt. VÅR ÆRE OG VÅR AVMAKT bygger på blant annet på krigsseilernes dramatiske opplevelser.

[spacer]

TEKST: Gunnar Jerman

[spacer]

Alle skip langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya gikk med slukkede lanterner i uværet natt til 29. september 1916. Bare ved et rent tilfelle kunne en tysk ubåt få øye på et skip i stormen og den tunge sjøen. Ubåtene lå derfor uvirksomme natten igjennom, men gjenopptok i grålysningen sin dødbringende jakt.

I tårnet på ubåten U 46, som lå i halv overvannsstilling, speidet ubåtsjef Leo Hillebrand og hans rormann i grålysningen ut over havet syv sjømil fra Kildin, en øy i Barentshavet utenfor Kolahalvøya. Idet kapteinen gjorde seg klar til å gå ned fra broen, måtte rormannen legge hardt over. Rett forut gled et skip gjennom bygene. Dermed var dampskipet Ravns skjebne beseglet. Samtidig som ubåten gikk i full overvannsstilling, ble det avfyrt et varselskudd, til tross for at Ravn førte det nøytrale norske flagget og bar tydelige norske kjennetegn.

Fra Ravn skimtet besetningen gjennom stormværet så vidt ubåten med tysk flagg, men slo full stopp. Hillebrand beordret kaptein O. Andresen over til U 46. Kapteinen og båtsmann Claus Andersen gikk i babords livbåt for å møte tyskerne. Matrosene Oscar Olsen, Johnny Wulff og Arthur Pedersen rodde dem.

 

Forlate skipet

Hillebrand var tilsynelatende godt informert om trafikken fra norske havner, og visste at Ravn hadde vært innom Honningsvåg dagen før og var på vei til Arkhangelsk med en last ammoniumnitrat. Ubåtkapteinen ga omgående beskjed om at Ravn fraktet ulovlig last og ville bli senket umiddelbart. Besetningen måtte derfor straks forlate skipet.

Bare minutter senere var kaptein Andresen tilbake ved Ravns skipsside. Han ropte at besetningen øyeblikkelig måtte gå i den andre livbåten. Førstemaskinist Thorvald Nilsen hoppet ned i kapteinens båt, mens de resterende elleve om bord i Ravn gikk i styrbords livbåt.

Førstestyrmann Johan Brandal førte kommandoen i den livbåten. Han løp inn etter et skipskart og kastet det til kapteinen, før han som sistemann hoppet fra fordekket ned i sin båt. Før de la fra skipssiden, spurte Bardal om ikke noen flere kunne gå over i kapteinens båt, men fikk beskjed om at det ikke var tid til å gjøre forandringer. Tyskerne sto allerede klare til å senke skipet.

Kaptein Andresens bønn om å bli slept inn mot kysten i det forrykende uværet var avslått. Hillebrand var, som andre ubåtkapteiner, opptatt av konkurransen om hvem som på kort tid kunne senke mest tonnasje. Det ville føre til utmerkelser og rask stigning i gradene. Ubåtsjefen hadde allerede oppdaget et nytt offer (det dreide seg om dampskipet Sinsen). Han syntes ikke å skjenke skipsmannskapets muligheter til å overleve i uværet en eneste tanke.

Fire skudd sendte Ravn til bunns. Skipet sank langsomt i havet. En time senere var det borte.

 

De overlevende

Båtene red en stund på ryggen av en bølge, men drev senere som små skall i bunnen av bølgedalene. Etter 15–20 minutter mistet de to livbåtene kontakten med hverandre.

I Brandals båt satt to mann ved hver av de fem årene. Alle rodde det de orket, når de ikke var nødt for å lense båten for styrtsjøene som hele tiden slo inn over dem. Deres eneste håp var å nå land før de frøs ihjel. Time etter time gikk. Ved halv tre-tiden om ettermiddagen begynte mannefallet. Den svenske fyrbøteren Oskar Löfström var fullstendig hvit i ansiktet og la seg i bunnen av båten. Hans landsmann, kullemperen Axel Lagerquist, satt stiv på aktertoften, uten å kunne røre seg. Stuert Fritz Eriksen fra Larvik ble også stadig svakere.

Da stuert William Pettersen kom tilbake til sin hjemby Porsgrunn, ga han denne skildringen av hva de overlevende fra Ravn hadde opplevd:

Rett overfor meg satt donkeymann Rolf Bertling fra Larvik. Bertling og flere andre sov da ubåten dukket frem. De kom i nattøy direkte opp på dekket fra byssa, og gikk i livbåten uten å få på seg oljeklær eller annet yttertøy. Bertling hadde bare tøfler på bena.

Noen i livbåten begynte utpå ettermiddagen i vilske å banne og sverge. Da sa Bertling: «La oss ro og være enige om ikke å banne.» Det ble Rolfs siste ord. Men han fortsatte å ro til han falt død om ved åren.

Like etter reiste plutselig fyrbøter Löfström, som lå nede i båten, seg opp. Han stirret på oss med stive øyne. Vi måtte trykke ham ned i bunnen av båten for å kunne fortsette å ro. Der døde han like etterpå.

Vi hadde helt mistet motet før Bardal begynte å synge av full hals fra sin plass akter. Han slo takten med gummistøvlene. Det hjalp litt på humøret, og flere stemte med i sangen. Tussmørket avløste det grå dagslyset. Selv de mest utholdende blant oss hadde for lengst gitt opp håpet om å komme levende i land, da vi etter 13 strabasiøse timer i kulde, sjø og bitende vind endelig skimtet Murmansk-kysten ved 20-tiden om kvelden. Plutselig viste naturen seg fra en bedre side og ga oss den hjelpen vi trengte. Brenningene skurte båten mot land.

Jeg sprang i sjøen med en line og kom opp på en stor stein. Annenmaskinist Even Evensen fulgte etter, og vi fikk trukket båten inn. Deretter bar vi i land Bertling og Löfström, som lå døde i bunnen av livbåten, før vi samlet oss rundt en stor steinrøys som ga litt ly for vinden. Vi orket ikke engang å tenne bål, men åpnet en boks fiskeboller som lå i livbåten. Boksen ble deretter brukt som drikkekar for litt vann vi fant i en liten grop i fjellet.

Vi var så forfrosne og slitne at vi ikke klarte å gå videre og måtte tilbringe natten på stranden i kulde og snø. Gjennomvåte og dødstrette prøvde vi å holde oss på bena, vi banket og slo på hverandre for å holde varmen. Men Lagerquist og Eriksen orket ikke mer og lå på marken.

Da det lysnet ved 7-tiden neste morgen, gjorde vi oss klar til å komme avsted. Lagerquist lå da død med brustne øyne. Eriksen reiste seg og ropte «vent på meg», før han falt overende og ble liggende. Vi forsto at han ikke hadde lenge igjen, og måtte forlate ham. Vi hadde ikke krefter til å bære ham med oss.

Totalt utslitte nådde de syv overlevende frem til fyrvokterboligen ved Teriberka ved 11-tiden. Mange finnmarkinger kjente det lille fiskesamfunnet på Murmansk-kysten, fordi Teriberka var en av de åtte faste anløpshavnene for skipsruten mellom Vardø og Arkhangelsk. Denne forbindelsen var viktig for befolkningen i kyststrøkene i Nord-Norge og Nord-Russland, og var drevet i sommerhalvåret fra 1871 til revolusjonen i 1917.

I Teriberka fikk nordmennene tørre klær og så godt stell at fire av dem klarte å følge med politifolkene som neste dag dro til strandingsstedet for å ta vare på de døde. I fjæra fant de også likene av Bertling og Löfström, som den første natten var slept i land fra livbåten, men var tatt av sjøen da de overlevende forlot strandingsstedet.

Den 3. oktober ble de fire døde begravet i Teriberka. Leteaksjonen etter kaptein Andresens livbåt var resultatløs. Det fantesingen spor, hverken etter båten eller de seks om bord.

[spacer]

Mannskap i livbåt

[spacer]

[spacer]

OM BOKA: Den norske handelsflåtens og krigsseilernes betydelige rolle i annen verdenskrig er utførlig beskrevet, men deres innsats i første verdenskrig er mindre kjent. Norske sjøfolk kjempet heroisk gjennom fire krigsår mot brutale fiender og fikk føle på hvordan nye, dødbringende våpen endret livet på havene. For første gang ble miner og ubåter brukt mot handelsskip, og krigsseilerne forteller selv i denne boken om sine dramatisk opplevelser.

Ved hjelp av krigsseilernes beretninger formidler Jerman kunnskap om et glemt, men ærefullt kapittel i norsk sjøfarts rike historie.

[spacer]