Men hvem er David?

Carl Frode Tiller

Carl Frode Tiller er blant de aller fremste forfatterene i norsk samtidslitteratur, og med utgivelsen av Innsirkling 3 fullfører han det få er i tvil om vil bli stående som et storverk i norsk litteratur.

Med utgivelsen av Innsirkling 3 fullfører Carl Frode Tiller det få er i tvil om at vil bli stående som et storverk i norsk litteratur: De tre bøkene om David som har mistet hukommelsen. I alle fall er det grunn til å tro at han har det. Premisset for trilogien er både sensasjonelt og enkelt. En annonse i avisen sier at David har hukommelsestap og ligger på isolat, og inviterer de som kjenner ham til å skrive til ham og fortelle hvem han er. I den første boken blir vi kjent med de første tre som svarer: Jon, Arvid og Silje. To ungdomsvenner og Davids stefar Arvid, som er prest. I Innsirkling 2 forteller og skriver de to svært forskjellige mennene Ole og Tom Roger, barndomsvenner, samt den gamle og begynnende demente sykepleieren Paula, som fra sengen på pleiehjemmet antyder at David kanskje ble forbyttet ved fødselen. Slik sirkler Carl Frode Tiller inn et menneskeliv, flere menneskeliv, i et unikt univers, ikke rundt og rundt, men i en spiral som borer dypere og dypere inn i karakterene, og i livshistorien til David.

Innsirkling 3 er siste del av innsirklingen av David og hans liv. Tre nye stemmer bærer teksten frem: Marius, som David ikke kjenner, og Susanne, en tidligere kjæreste og medstudent. Og så kommer David selv til orde i siste del, et valg forfatteren ikke hadde tatt ennå da bok to var fullført. Vi får også noen svar: Om det er et reelt hukommelsestap eller ikke, om det er et reelt babybytte som har funnet sted. I brevene kommer vi desuten tettere på hvem David var da han var student. Der Innsirkling 1 forteller oss mye om Davids ungdomstid, og Innsirkling 2 kanskje fokuserer mest på barndommen på 70-tallet, er vi i Innsirkling 3 i et mer urbant miljø, og nærmere vår egen tid. Vi møter ham i studenttida og tidlig voksenliv og på backpackertur til Mellom-Amerika. Og ellers er vi i Trondheim i 2006, hos mennesker i 30-årene med relasjonelle problemer og eksistensielle avgrunner, og i øyeblikk som er både smertefulle, rørende, pinlige og morsomme.

Minneforvalteren

– Fiksjonen er et sted hvor alt kan sies, sier Tiller, – et sted hvor det verste kan bli fortalt. Det er et demokratisk aspekt i det: Man finner en stemme som ellers ikke ville kommet på trykk. Du tør å skrive hva som helst når du skriver fiksjon.

Og Tiller borer dypt i menneskesinnet når han skriver, er ikke redd for å gå tett på våre innerste, hemmeligste følelser. De store eksistensielle spørsmålene kan gjerne belyses gjennom hverdagslige situasjoner, hvor parmiddager, eller fargen på gardinene, eller et legebesøk ingen har spurt om hvordan gikk, kan være utgangspunkt for store eksistensielle dramaer.

Innsirkling handler om å hjelpe David til å få tilbake hukommelsen. Brevskriverne skildrer sine liv, og David sitt, slik de kjenner det. Og jo mer de skriver om David, jo mer avslører de også om seg selv. Men kan vi stole på dem?

– Til en viss grad, så klart. Minner er jo som oftest til å stole på, men så finnes jo også minneforskyvning, eller ren løgn. Når folk forteller om fortiden, er det en kilde til innsikt. Også når man lyver, er det en grunn til at man gjør det, og det kan være kilde til interessant innsikt om verdiene til den som lyver. Med minneforskyvning er det også slik: Man trekker sammen, fortrenger. Selv om noe ikke stemmer overens med fakta, trenger det ikke være uinteressant. Men som regel anstrenger man seg jo for å huske riktig. Men når jeg husker tilbake på 90-tallet, eller 70-tallet for den saks skyld, så surrer jeg det jo sammen. Om noe skjedde i ’76 eller ’78, eller ’90 eller ’95, husker jeg ikke sikkert. Men det er kanskje heller ikke det mest interessante. Det interessante, i hvert fall i denne sammenhengen, er hvordan minnene settes sammen, og hvilket bilde de tegner, både av den som skriver, og av David, som de skriver om.

Innsirkling er et verk Carl Frode Tiller har levd med så lenge han har vært forfatter. De første tekstskissene, som senere er blitt til indianerleken i Innsirkling 2, var noe av det første han skrev på nynorsk, lenge før debutromanen Skråninga ble utgitt.

Dikter du fortsatt videre på fortellingen?

– Nei. Jeg er hundre prosent ferdig med bøkene nå. Jeg har ikke engang bladd i Skråninga etter jeg ble ferdig med den. Slik er det med Innsirkling også.

Det begynte med hovedoppgaven i historie om sagbruksarbeidere i Namsos, og interessen for hvordan de konstruerte sine historier. Hvordan de tenkte og fortalte om seg selv ble en inspirasjon. Og Innsirkling handler i stor grad om det: Hvordan forteller vi om fortida? Hvordan rekonstruerer vi minner?

– Brevene i Innsirkling er skrevet ut ifra minner. Minner er ikke noen konstant størrelse, de forandrer seg med tiden. Du husker upresist, og minnene blir fortellinger som skal skape mening og sammenheng i ditt eget liv, og som skal uttrykke noe. Formidle normer og verdier som er viktige for deg eller den kulturen du er oppvokst i. Minner er kilde til veldig mye kunnskap ikke bare om enkeltindividene, men også samfunnet. Det har jeg tenkt mye på når jeg har jobbet fram Innsirkling og disse brevene. Det er ikke bare minner om noen liv, det er også en måte å kommunisere verdier på for dem som skriver.

Og nå står han på den andre siden av nesten 1200 sider med dyptpløyende situasjoner og minnegranskning. Sirkelen er sluttet. Og verket har kanskje også endret ham som forfatter.

– Jeg har blitt mye tryggere på fortellingen, på fortellingens kraft, på fortellergleden. Jeg er trygg på at fortellingen hvis den er god, har nok interessant stoff i seg uansett. Jeg trenger ikke klekke ut noe, analysere, bestemme hva jeg skal fortelle i et litterært språk. Når jeg forteller, blir det en snøball som tar med seg mye underveis. Tematikker som jeg ikke er hundre prosent klar over mens jeg jobber, kommer frem.

Uvillig orakel

I våre dager sies det gjerne at forfattere skal stå foran bøkene sine, trives på scenen, glitre i sosiale medier. By på seg selv. Carl Frode Tiller er ikke en slik forfatter. Han blir stressa av forventningene. Han er ikke glad i å snakke foran publikum, forventningen om at forfatteren skal forklare verket. Følelsen av at når han skal begynne å snakke, strekker ikke språket til.

– Jeg har det kanskje som veldig mange av de litterære karakterene mine, at jeg får veldig blikk på meg selv. Man blir ganske selvkritisk når det står ting på spill og man skal selge boka. Når jeg sier jeg har lært meg til å gjøre dette, er det vel det at jeg har avvendt meg med å være selvkritisk i øyeblikket, slappe av. Selvrefleksjonen kan godt komme litt etterpå. I møte med journalister opplever jeg at det forventes at man nestens skal være et orakel på bøkenes vegne. Det er jeg jo ikke i det hele tatt, jeg føler ikke at jeg strekker til når jeg skal oversette litteraturen til sosiologispråk eller psykologispråk. Jeg vet at det er mange som kan gjøre det veldig mye bedre enn meg.

For forfatteren er det ikke der det begynner, ikke med noen klar idé om hva han vil si, eller en samfunnsanalyse, men snarere med eksperimentering og språklig lek, og tekster som endrer karakter underveis.

– Det er ikke slik at jeg har noe på forhånd som jeg vil formidle til leseren. Jeg ser ikke på meg selv som noe klokere enn folk flest. Men hvis jeg skriver så gode karakterer som mulig, og forankrer dem i norsk virkelighet, vil jeg klare å skrive frem problematikker og sette i gang fruktbare assosiasjoner i leseren. Jeg har tro på at det fungerer. Men så er det jo også slik at underveis i prosessen har jeg skrevet frem så mange karakterer at jeg har skrevet frem noe som er mye større enn dem, som blir et bilde av Norge i den 40-årsperioden jeg forsøker å belyse. Når jeg har jobbet med 3’eren, har jeg sett at det kan være fruktbart å tydeliggjøre litt.

En såpeopera om Olje-Norge

For Innsirkling 3 er en roman som blant mange andre innfallsvinkler også kan leses politisk, den sier noe om norsk historie sett gjennom ett menneskeliv, eller noen få liv. Man kan også lese det som en roman om olje-Norge, et moderne Espen Askeladd-eventyr om folket som oppdaget oljen og fikk en kollektiv klassereise og halve kongeriket på kjøpet. Et søkkrikt kongerike. Omslaget til Innsirkling 3 viser en silhuett med en oljeplattform som en krone på hodet. Det må da også gi mening og se Innsirkling som et samfunnsportrett?

– Det kan være en innfallsvinkel, som sikkert er fruktbar, sier Tiller. ­– Både David og jeg er født i 1970, omtrent samtidig med at oljen ble oppdaget. Når jeg har skildret disse karakterene, og plassert dem i en tid der oljepengene gjennomstrømmer det norske samfunnet, føler jeg meg ganske sikker på at det har påvirket oss, mentaliteten vår, på en måte som også gir avtrykk i bøkene. Dette har jeg også tenkt underveis, men jeg har ikke hatt noen klar plan om det. Men jeg ser også at livet til hovedpersonen min speiler denne utviklingen. Han kommer fra kummerlige forhold, og møter en større rikdom. Det er mange som vil peke på at vi har vunnet noe, mistet noe.

Jeg ville skrive en slags røverhistorie, gi meg hen til fortellingen, fortellergleden

Men olje-Norge var altså ikke utgangspunktet. Da er det kanskje mer nærliggende å se på den 90-tallsestetikken som preget både den unge Tiller og hans hovedperson. Blandingen av høyt og lavt, av mistillit til språket og en følelse av at ingenting er på ordentlig, alt er fiktivt, uautentisk og uekte. Innsikrling 3 viser også at karakterene har behov for å tro på noe, å tro på at fortellingene de skaper, er sanne. Trilogien handler om dette, samtidig som den er et forsøk på å legge 90-tallet bak seg.

Kjøp Innsirkling-trilogien her

– Selv om alt er heftet med fiksjon, er ikke alt fiksjon. Når mine karakterer sitter og snakker med noen, tenker de: «Hva mener han nå?» De tror at den egentlige meningen alltid er et annet sted enn i det som sies, i stedet for at man faktisk kan ha tillit til, og tro på, det som blir sagt. Jeg ville ha frem det.

Men det er ikke alltid det lønner seg for Tillers karakterer å fortelle sannheten. Det oppstår jo noen temmelig vonde konflikter gjennom disse fortellingene. Det er vel ikke alltid det lønner seg å snakke om ting?

– Nei, det er jo ikke så enkelt. Og alternativet er jo ikke at man skal stole på alt. Men alt man lærte på 90-tallet, om dekonstruksjon av utsagn og det å avsløre, det er veldig positivt. Det lærer deg å avsløre manipulasjon, folk som prøver å lure deg, men det er noe med å bevare balansen, ikke la det gå for langt, ha grenseløs mistillit. Men ofte blir man jo utsatt for manipulasjon, enten det er fra politikere, kjærester eller hvem det skal være, og da må man ha en viss evne til å gjennomskue. Man skal jo ikke bli naiv.

Hukommelsestap, babybytte, koma, melodrama. Trilogien er full av det mange ville regne som klassiske såpeopera-elementer. Tiller er kjent for å granske de nære øyeblikkene mellom mennesker, de uuttalte spenningene mellom folk som snakker sammen. Likevel er teksten full av spektakulære hendelser, et skikkelig plott, dette er pageturner-litteratur. Nesten såpeopera.

Fiksjonen er et sted der alt kan sies, et sted hvor det verste kan bli fortalt. Det er et demokratisk aspekt i det.

– Da jeg begynte å skrive mer eksplisitt om olje-eventyret, begynte jeg å se den parallellen. Jeg fikk en magefølelse om at det betydde noe. Vi lever i en uvirkelig rikdom uten at vi klarer å se det selv. Sammenliknet med andre land, og sammenliknet med folk i Norge før oss. Der så jeg den parallellen mellom at du lever i en såpeopera, et eventyr, uten å tenke særlig over det før man tar et skritt til siden. I den sammenhengen så jeg den turen til Mellom-Amerika, for karakterene er det et forsøk på å se seg selv utenfra. Selv om de lever i 90-tallets uvirkelighet, har de en konstant lengsel etter noe virkelig.

Mye norsk litteratur fra de siste tiårene handler da også om denne lengselen. Det store med Innsirkling, er at Tiller viser en vei ut av det, at den virkeligheten vi trenger, er her allerede. Den er i relasjonene våre, i språket vi bruker.

– Språket er det vi har, sier Tiller.

I forberedelsene til utgivelsen har ett av de vanskelige spørsmålene for forlaget vært å avgjøre hvor mye vi skal si. Det er så mange spørsmål de trofaste leserne gleder seg til å få svar på, spørsmål som aller helst bør besvares i møte med teksten, ikke i et intervju. Utfordringen har vært å snakke om Innsirkling 3 uten å røpe for mye om Innsirkling 3. Derfor har også dette intervjuet også vært en balansegang for å la leseren vite minst mulig, kunne møte teksten med åpne øyne, og få mest mulig ut av opplevelsen.

– Det er også en del av 90-tallsestetikken, sier Tiller. – Det er lov å bruke thriller-grep, det er lov å bruke såpeopera, det er lov å være spenningsforfatter og samtidig være alvorlig. Jeg ville skrive en slags røverhistorie, gi meg hen til fortellingen og fortellergleden. Tidligere har jeg diskutert med meg selv, lest for eksempel Brecht og verfremdung-teknikk, du skal ikke la leseren leve seg inn i teksten, du skal ikke forføre leseren, for det står liksom i veien for innsikt og refleksjon. Men etter hvert har jeg valgt å gi blaffen i alt det. Jeg elsker litteratur og kunst og filmer som jeg kan la meg oppsluke av. Jeg har ingen problemer med å skru av, og så reflektere etterpå. Innsirkling er nok en konsekvens av at jeg har skrevet det jeg selv har lyst til å lese, har ikke prøvd å være verken klokere eller dummere enn jeg er.