Historien bak boka: Inferno i Guds hus

av

J

eg står i en kirke i Hedmark og holder et våpen i hånden. Det er  langt og spisst, har elegant buet klinge og var opprinnelig ment for offiserer og embetsmenn. Men noe er galt.

TEKST: Christopher Hals Gylseth

Fargen er ikke riktig, metallet er svartbrent og stygt. Sabelen har en vond bakgrunn. Det ble i sin tid eid av en mann som møtte døden på grufullt vis. Kan historien nå meg her jeg står, mens jeg holder i en død manns våpen og kjenner tragediens bakgrunn? Er jeg i stand til å fornemme et slags fjernt glimt av det som ble norgeshistoriens verste brannkatastrofe, gjennom denne ødelagte gjenstanden? Eller, sagt på en annen måte: Hvordan kommer historien til oss?

Flatbygdene på Østlandet, 1870-årene. En underlig skikkelse med uniform kan sees vandrende langs veiene. Han er lett å få øye på. Jakken er overstrødd med medaljer og silkebånd. Det er epåletter med gull og frynser på skuldrene. I solskinnet blinker det av ham. Mannen bærer en høy hatt på hodet. Han er rett i ryggen, sin anselige alder til tross, går med faste skritt og snakker gjerne til alle han møter. Han bruker fine ord og verdige talemåter. Men kommer man nærmere, blir det tydelig at medaljer og bånd er rent bedrag, laget av blikk og farget tøy. Flaskekorker og annet rask dingler fra jakkeslagene, festet med nåler. Uniformen er fillete. Mannen er en landstryker, en stakkar. I sitt eget hode er han en stor mann, selveste Keiser Dal fra Hedemarken. For bygdefolk er han en narr.

Han er rett i ryggen, sin anselige alder til tross, går med faste skritt og snakker gjerne til alle han møter.

Ved nattestid tar han inn på en av gårdene langs veien. Folk ønsker velkommen og setter mat på bordet. De kjenner Keiser Dal, eller hva han nå heter. Sitt egentlige navn forteller han ikke. Han er uansett en harmløs skrue som har gått her så lenge noen kan huske. Keiseren skaper liv og røre og forteller utrolige historier mens han fekter med armene. Barn og voksne lytter og lar seg underholde. Av og til ler de av skrønene hans, hvis de er i humør. Andre ganger ser de rykninger og urolige glimt i den gamle mannens øyne. Utpå kvelden blir han brått stille. Så bryter han sammen i gråt og famler frem et papir fra jakken, et gulnet utklipp. Da vet de hva som kommer: historien om hans store ulykke.

«De brant til døde! Hele min familie!» Slike ting hulker han, der han sitter sammensunket i sin lurvete habitt. Gårdsfolkene kjenner fortellingen fra før. Men de får høre den på nytt, enten de vil eller ikke, for han ordlegger seg alltid på samme vis. Det handler om en gammel, tjærebredd kirke som var full av mennesker en pinsedag for lenge siden, og som tok fyr og brant til grunnen. Det var som helvetes flammer på jorden, da mer enn hundre mennesker ble til kull og aske der inne. Detaljene i historien er like grufulle hver gang. Folk ble til levende fakler og løp blindt og hylende i døden. På utsiden sto deres sambygdinger og kunne ingenting gjøre.

De brant til døde! Hele min familie!

Omtrent slik lyder Keiser Dals historie, en visjon så grufull at det ikke er til å fatte for bygdefolket. Men det har altså skjedd en gang, det vet de. Samtidig er dette så lenge siden, så halvveis glemt nå mer enn et halvt århundre senere, at de ikke riktig kan forholde seg til fortellingen som virkelighet. Det blir vel til at de trekker på skuldrene. Men det de forstår, er at en manns bunnløse ulykke kan ta fra ham alt håp. Slikt er trist å se.

Samtidig innser de også noe annet: At det kanskje er bedre å være sin egen keiser, ikledd en uniform av filler, enn å fremstå som et knust menneske i ett og alt. For neste morgen er Keiser Dal grytidlig oppe. Han er kvikk og våken, sier farvel og begir seg frimodig ut på veien igjen. Gårdsfolkene vinker ham kort av sted, før de snur seg og starter på dagen. Historien om kirkebrannen glir dem av minnet før han er ute av tunet. Alle de døde er for lengst blitt støv, og livet går sin gang. Annet er ikke å vente. Men én mann husker og fører historien videre. Slik må det også være.

Om boka

Første pinsedag 1822. Det er gudstjeneste i gamle Grue kirke i Hedmark. Hundrevis av mennesker er møtt frem til høytiden i sine fineste klær. På prekestolen står sognepresten og taler. Så lyder et voldsomt brak, en eksplosjon, i kirkens sørlige del og svart røyk slår inn i kirkerommet. Ilden sprer seg raskt. Panikken bryter løs. Alle kjemper desperat for å komme ut, kvinner og barn trampes ned. Mange får reddet seg ut, men dørene vender innover, og kirken blir snart en dødsfelle.116 mennesker mistet livet den dagen i 1822, og Gylseth spør om hva som har skjedd. Hvordan startet brannen? Og hvem har ansvaret?

 

Kjøp boka