Ikke lov å le

Kaja flytter fra byen til en liten bygd. Snart har hun bursdag, og mens moren lurer på hva slags fest hun vil ha, så lurer Kaja bare på én ting: hvordan man får en ekte venn.

Svaret finner hun på en måte hun aldri kunne forutsett.

«Det er Kaja selv som fører ordet i romanen; skarpt, klart og konstaterende. På den måten har Solberg skapt en direkte tilgang til den sårbare, men likevel verdensmesteraktige måten tiåringer kan føre seg på, som er veldig fin.» Sandra Lillebø, Klassekampen

«'Ikke lov å le' er en barnebok som er proppfull av livsbetraktninger av både presis og vaklevoren art. Det er sårt og fint og lattervekkende. Visst gjør det godt å le!» Anne Cathrine Straume, NRK

«Solberg skriver på en måte som understreker språket som medium og virkemiddel. Derfor er boken velskrevet, morsom og utrolig sitatvennlig.» Morten Olsen Haugen, Aftenposten

«Den fortjener mange lesere, for den er både drivende spennende siden vi blir nysgjerrige på hvordan Kaja skal komme unna med sin rare oppførsel, den er underholdende skrevet fordi den portretterer en artig unge, og så rommer den dessuten mye klokskap. Ikke mins påminnelsen om at det ikke alltid er så om å gjøre å finne sin plass lydig midt i stimen.» Marianne Lystrup, Vårt Land

«'Ikke lov å le' gir en sjarmerende stemme til barn som sliter sosialt. Den viser at mye foregår på innsiden av et annet menneske, som vi andre ikke ser.» Siri Larsen, Barnebokkritikk.no

«Kine Jeanette Solberg leverer en grundig gjennomtenkt og gjennomarbeidet bok med Ikke lov å le.» (...) Solberg får det til gjennom grundig utvalgte språklige bilder, fine og treffende beskrivelser av miljøet og landskapet historien foregår i - og en god dose galskap. Det siste er kanskje det beste. Treffende og poengterte replikker er en berikelse i denne boka. Det er befriende når Solberg smått latterliggjør alle alt blir bra-regnbuene som henger slukøret og falmende i mangt et vindu rundt omkring. Språklig lener hun seg mot det taktile og sanselige, og koko-gærne nabokjerringer får lov til å sette standard i en tilværelse der mye handler om å passe inn.» Karen Frøsland Nystøyl, Periskop