Morfar, Hitler og jeg

Ida Jackson oppdaget at morfaren var nazist da hun googlet seg selv.

[dropcap custom_class=»normal»]J[/dropcap]eg fant ut at morfar var nazist ved å google meg selv. Jeg var 21 år og selvopptatt.

[spacer]

Tekst: Ida Jackson

[spacer]

Jeg skrev alle tenkelige varianter av navnet mitt for å se om noen hadde skrevet noe spennende om meg. Da jeg inkluderte pikenavnet mitt, Tjøstland, dukket det opp en bitteliten Wikipedia-artikkel. Det stod:

Per Asbjørn Pedersen Tjøstland (født 27. februar 1918 til gården Tjøstheim på Fister i Rogaland, død 14. desember 2004 i Stavanger) var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig. Han var gift med Gerd Ingebjørg Essen og hadde seks barn.

Under artikkelen stod det:

Denne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Morfar, Hitler og jeg er mitt forsøk på å gjøre nettopp det: Utvide en mangelfull biografi. Morfar døde i 2004. Ingen sa et ord om at han hadde vært norsk soldat på Østfronten. Ingen nevnte jernkorset, SS-uniformen og de ideologiske lederartiklene han skrev i SS-avisen Germaneren. Ingen sa noe om at han hadde sittet i fengsel i fem år etter krigen. Familien min ville klippe ut årene 1939 til 1949 av morfars livshistorie. Jeg har skrevet en bok der jeg limer de årene inn igjen.

SS-mannen Per Pedersen Tjøstland var en politisk ekstremist som var villig til å ofre livet for det han trodde på. Han var en totalitær nasjonalsosialist som mente det var riktig å ty til vold for å bekjempe den jødisk-bolsjevikske konspirasjonen han mente truet det ”germanske folk”. Og han var en smart, omsorgsfull og talentfull mann. For ikke å snakke om verdens beste morfar.

Jeg har skrevet denne boken fordi vi trenger å forstå at ekstremisme, rasisme og totalitære ideologier ikke er noe fremmed. Det er en del av norsk historie vi ikke liker å snakke om. Jeg har ikke skrevet denne boken for å ta avstand. Jeg har skrevet denne boken for å ta nærhet.

[spacer]

[spacer]
Ida Jackson oppdaget at morfaren var nazist da hun googlet seg selv.

 

UTDRAG:

Innbruddet i Frimurerlosjen

Året er 1939. Per Pedersen er 22 år. Det er sent på høsten, og han er i ferd med å bryte seg inn i Nedre Vollgate 19 – Frimurerlosjen i Oslo. 1939 har vært året der ulike nasjonalistiske bevegelser og stater har vunnet seier etter seier verden over. Franco har vunnet den spanske borgerkrigen. Japanerne forsøker å okkupere Kina. Tyskland har invadert Polen. Fra et nasjonalsosialistisk perspektiv må 1939 ha fremstått som året da alt var mulig. De såkalt gode kreftene var på fremmarsj, og Per må ha vært sikker på at de ville seire. Derfor er Per Pedersen og vennene hans er i ferd med å gjøre sin egen nasjonalsosialistiske mini-invasjon: De vil ta seg inn i Frimurerlosjen og avsløre den jødisk-frimureriske konspirasjonen en gang for alle. Jeg forsøker å se for meg innbruddet i detalj. Det må ha vært mørkt, vått, kaldt. De må ha kjent pulsen banke i hele kroppen.

For å finne ut hvor de kan ha stått, har jeg lusket rundt Frimurerlosjen mens jeg grublet over hvordan jeg ville brutt meg inn. Jeg har hatt begrenset informasjon om planleggingen og gjennomføringen av innbruddet. Men det kan ikke ha vært så mange måter å bryte seg inn i Nedre Vollgate 14 på. Jeg laget noen innbruddscenarier og sorterte dem i “dum” og “litt mindre dum”, for deretter å satse på at bestefaren min ikke var dum. Det fikk meg til å konkludere med at Per og kameratene ikke ville være særlig smarte om de gjorde noe mistenkelig mens de var synlige fra Wessels plass, den åpne plassen mellom Stortinget og Halvorsens Konditori som ligger rett foran losjen. Der er altfor mange som kunne sett dem, selv i et Oslo som var mindre folksomt enn det er i dag.

Det er mer sannsynlig at de stod i Prestegata, et lite smug av en vei som ligger mellom Stortingsgata og Rosenkrantz’ gate. Baksiden av Frimurerlosjen ligger inn mot denne gata, og hvis de knuste et vindu her, ville det ikke bli oppdaget øyeblikkelig. Og hvis du var sterk, sprek og hadde en søppelkasse å ta sats fra, ville det være mulig å komme seg inn. Så det er her jeg antar at bestefaren min er i 1939: I Prestegata, klar til å gjøre noe kriminelt for å bevise den jødisk-frimureriske verdenskonspirasjonens eksistens. For det var det som var målet med innbruddet: å finne definitive bevis og bruke dem til å få flere til å støtte den nasjonalsosialistiske saken.

Jeg kommer ofte tilbake til morfars innbrudd i Frimurerlosjen fordi det er den eneste historien om fortiden hans som frontkjemper og SS-mann han fortalte meg om mens han levde.

Alt det andre jeg har funnet ut om morfars krigsdeltagelse, har vært nytt for meg; det har vært fremmedlegemer i familiehistorien. Jeg har slitt med dem og jobbet hardt for å få dem til å henge sammen med bildet jeg hadde av ham fra før. Men jeg har alltid hatt en bestefar som hadde brutt seg inn i Frimurerlosjen. Jeg har hørt historien fra både morfar og mamma. De fortalte det som en artig og uskyldig anekdote, og det var tydelig at morfar fremdeles var stolt av innbruddet. I begge versjonene av historien bryter morfar seg inn hos frimurerne for å avsløre hemmelighetene deres. Verken morfar eller mamma fortalte historien i sammenheng med andre verdenskrig eller okkupasjonen.

“Hva fant du?” spurte jeg morfar da jeg var barn. Jeg ville også få vite hemmeligheten. “Vi åpnet et skap,” sa han til meg. “Vi knuste noen glassmontre.” Han fortalte at de hadde funnet en stor passer og en vinkelmåler i messing og lagt dem ut på bordet. Historien fikk meg til å se for meg morfar som en slags Indiana Jones, på jakt etter hemmelige og magiske gjenstander.

Verken mamma eller morfar brukte ordet nasjonalsosialisme når de skulle forklare hvorfor den unge Per Pedersen hadde begått innbruddet. Mamma forklarte at Per hadde vært opptatt av “hvordan det skulle gå med Norge” og at han var “spesielt opptatt av bøndenes posisjon i samfunnet”. Det førte til at jeg som barn plasserte ham i samme kategori som farmor, som ledet Senterpartikvinnene i Østfold. Hun kjøpte egg rett fra bonden og hadde tapetsert kjøleskapet med “Ta Norge i bruk!”-klistremerker. Å forstå at kombinasjonen av innbruddet i Frimurerlosjen, nasjonalisme og bønder egentlig betydde nasjonalsosialisme, krevde en idéhistorisk innsikt jeg ikke hadde i oppveksten. De fortalte meg nesten om morfars krigsdeltagelse, men ikke helt.

Noe annet verken mamma eller morfar inkluderte i historien, var hvor dårlig innbruddet hadde gått. Per og kameratene ble arrestert og dømt til seks måneders betinget fengsel. Jeg antar at de fikk betinget og ikke ubetinget fengsel fordi det var første gang de gjorde noe kriminelt, og fordi innbruddet ikke kunne kalles vinningskriminalitet. Per fikk en prøvetid på to år der han ville slippe soning om han ikke begikk noe kriminelt i mellomtiden. Men av noe man må kalle historiske grunner, var det ingen som kontrollerte om Per overholdt prøvetiden. Etter at tyske tropper hadde marsjert gjennom Oslos gater 9. april 1940, ble Frimurerlosjen i Oslo rekvirert av Nasjonal samling, som omdøpte bygget til Partihuset. De tyske troppene hadde anti-frimurerutstilling i losjen der de viste frem de såkalte hemmelighetene Per var villig til å gå i fengsel for å avsløre.

I den nye NS-staten var ikke Pers forbrytelse regnet som en forbrytelse. Da morfar kom tilbake etter å ha vært frontkjemper fra 1941 til 1943, søkte han om å få slettet dommen fra strafferegisteret. Søknaden ble godkjent, og han slapp ikke bare unna prøvetid og eventuell soning : Dommen ble slettet fra rullebladet hans. Innen nasjonalsosialismen var frimurerne og jødene to sider av samme sak, og Pers lovbrudd var blitt forvandlet til en viktig politisk markering. Han hadde vist seg som en som ville gå til drastiske skritt for å avsløre nazistenes såkalte hovedfiende.

Jeg har måttet pusle sammen innbruddet i Frimurerlosjen fra to separate kilder: Den betingede dommen og slettingen av den er beskrevet av Per i papirene fra rettsoppgjøret. Der står det imidlertid bare at Per Pedersen Tjøstland hadde vært “dømt for innbrudd”. Det står ikke hvor han brøt seg inn. Mens historien om innbruddet er nærmest mytologisert i familien min. Det kan selvfølgelig være at unge Per Pedersen ble dømt for å bryte seg inn et annet sted, og at han faktisk forsøkte seg på litt mislykket vinningskriminalitet før krigen brøt ut. Familiemyter er skjøre greier, og for alt jeg vet kan det være at historien om innbruddet i Frimurerlosjen ville vært noe unge Per hadde skrytt på seg tidlig i SS-tiden og fortsatt med langt inn i alderdommen. Men jeg har noen litt flere håndfaste bevis på at innbruddet faktisk fant sted.

Å avsløre familiehemmeligheten har vært som å bli gjort oppmerksom på en optisk illusjon: Jeg har bare måttet flytte blikket noen millimeter, og plutselig er det som pleide å være usynlig, blitt vanvittig klart. En av tingene jeg gjorde underveis i skriveprosessen var, å invitere Terje Emberland på middag hos foreldrene mine. Jeg tenkte det ville være fint for mamma å ha muligheten til å stille en del spørsmål om Per til en forsker som visste hvem han var. Å ha med Terje på middag var også å låne Terjes blikk for en dag. Jeg ble ikke skuffet. Da innbruddet i Frimurerlosjen kom opp i samtalen, tok faren min ned et horn fra veggen. Jeg hadde ikke lagt merke til det før. Det hadde hengt der som pynt, mellom barnebilder av søstrene mine og meg og malerier mormor og morfar har laget. Det viser seg at vi fikk hornet av morfar da han fordelte arven mellom mamma og tantene mine etter at mormor døde. Pappa gir hornet til Terje Emberland. Terje begynner å le. Han viser meg hornet. På baksiden står det: “Den norske frimurerorden”. Vi har hatt Pers tyvegods på veggen store deler av oppveksten min. Det gjør meg utrolig satt ut. Foreldrene mine vet at de har pyntet stua si med en suvenir fra Pers ideologiske fortid – fra Pers krigsforbrytelse, strengt tatt. De har bare ikke sagt noe før jeg spurte.

“Han fikk med seg et beger i kobber også,” forteller foreldrene mine. “Det fikk tanten din.” Neste gang jeg besøker tante, ser jeg etter frimurer-begeret. Det viser seg at hun bruker sin del av “frimurernes hemmeligheter” som blomsterpotte. Gjenstander jeg har sett på som nips og loppisfunn var egentlig en del av Per Pedersen Tjøstlands plan om å avsløre Verdenskonspirasjonen med stor V. Arrestasjon eller ikke: Han eller noen av vennene hans må ha greid å raske med seg noen gjenstander politiet ikke fikk tilbake. Per kvittet seg med jernkorset og de andre medaljene fra Østfronten. Han tok ikke vare på noen av sine egne tekster fra krigen. Men gjenstandene fra Frimurerlosjen ga han videre til barna sine. Han må ha vært stolt av innbruddet, selv som gammel mann. Et innbrudd som plasserer ham i et ideologisk landskap der jødene styrer verden, og som gjør det logisk å melde seg frivillig til Waffen-SS.

Ida Jackson oppdaget at morfaren var nazist da hun googlet seg selv.

Ida Jackson

Ida Jackson har skrevet sakprosa og barnebøker siden 2008. Hun har vært en aktiv blogger og samfunnsdebattant, har jobbet som kommunikasjonssjef i Store Norske Leksikon (snl.no) og er nå innholdsrådgiver i byrået Netlife Research. Boken «Morfar, Hitler og jeg» (2014) har fått stor oppmerksomhet og gode kritikker og er nominert til Kritikerprisen for beste sakprosabok, til Bokbloggerprisen 2014 og var nominert til Brageprisen. Ungdomsromanen «Danielle» (2016) er nominert til Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok. Ida Jackson er også forfatteren bak de populære Lesehestene om Lena.