Hjertet er en knyttneve

Ingrid Ovedie Volden har skrevet Hjertet er en knyttneve – høstens fineste kjærlighetshistorie.

Ingrid Ovedie Volden har skrevet Hjertet er en knyttneve – høstens fineste kjærlighetshistorie.

Sangene går liksom rett i blodet. De sprer seg ut i hele kroppen og skaper kribling i armene. Når jeg hører på musikk, blir jeg glad, selv om det de synger om er trist. Det er som med Den lille prinsen som jeg fikk av Jenny Bond. Boka for oss som føler at vi lever på en egen asteroide.

Jeg har den med i veska. Går om bord på T-banen og setter meg innerst ved vinduet på høyre side. Der tar jeg den opp. Stryker hånda over omslaget og løfter den forsiktig opp mot fjeset. Gamle bøker lukter annerledes enn nye.

På universitetssykehuset stiller jeg meg opp ved vaktrommet som avtalt. Ser på klokka, den er to på halv, folk går inn og ut av forskjellige rom. På veggen ved siden av vaktrommet henger det en plakat med oversikt over hjertemat. Nøtter, avokado og sjømat er spesielt godt for hjertet, står det. Jeg tar bilde av plakaten.

– Aline?

Jeg snur meg og ser på det som må være Heidi Hals. Hun har lyst hår og sorte briller. Har hendene i lomma på en hvit frakk.

– Ja, det er meg, sier jeg.

– Det var du som hadde noen spørsmål til en prosjektoppgave, ikke sant?

– Ja.

Hun smiler og rekker ut hånda.

– Heidi Hals, sier hun.

– Aline Wang, sier jeg og tar henne i hånda.

– Vi har ikke så god tid, sier hun og ser på klokka.
– Jeg har et møte igjen om en halvtime. Men jeg kan vise deg litt rundt her og så kan du jo spørre om det er noe du lurer på underveis?

Jeg nikker. Hun ligner på noe, eller noen, jeg vet ikke helt hva eller hvem.

– Ja, hva skal jeg si, sier hun. – Dette her er avdelingen min, da. Her behandler vi folk med ulike hjertelidelser, og utreder spesielle tilstander i hjertet.

Vi begynner å gå bortover korridoren. Jeg ser ned på føttene hennes, hun har grå joggesko som det står N på.

– Jeg vet ikke helt hva du er ute etter, sier hun. – Men hjertet er jo en muskel, da. Helt enkelt. Og som alle andre muskler så kan det trenes opp.

Hun stopper opp foran glassmonteren.

– Disse her, for eksempel, driver nå og trener opp hjertet. Og mens de sykler på ergometersyklene, måler vi pulsen deres, lungekapasitet, oksygenopptak og så videre. Hjertet har betydning for alt dette.

Jeg noterer i prosjektboka. Hun strekker seg mot meg for å kikke, og nå ser jeg hva hun ligner på. En antilope.

– Akkurat, sier jeg. – Men hvordan finner man ut om det er noe galt med hjertet?

– Jo. Altså. Ved mistanke om hjertesykdom undersøker vi først pulsen. Vi måler blodtrykket og lytter til hjerte­tonene med et stetoskop.

Hun tar tak i stetoskopet som henger rundt halsen. Det ligner på et headset, bare at bøylen er under haka i stedet for over hodet. Hun setter det på.

– Lytting til hjertelydene er en enkel metode for å fastslå forandringer i hjertet, sier hun, og legger den nederste blanke dingsen mot brystet mitt. Hun blunker mens hun lytter. Beveger litt på hodet som om hun nikker takten.

– Dette høres normalt ut, sier hun. – Hjertet ditt er ungt og sterkt. Vil du høre?

Hun holder stetoskopet opp foran meg.

– Ok, sier jeg og setter det på. Hun legger dingsen tilbake mot brystet mitt.

– Hører du?

Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk.

– Ja.

– Dersom blodstrømmen ikke forløper på normal måte under hjertets sammentrekninger, kan det oppstå ekstra hjertelyder.

– Å, sier jeg.

– Ja. Men ikke hos deg. Som du kan høre: Du er helt normal.

Jeg smiler.

– Vi kan gå inn på kontoret mitt, så skal du få se det på skjermen.

Vi går bortover korridoren og inn en dør på venstre side. Hjertelegen rydder i noen papirer og peker på en stol. Jeg setter meg.

– Hvis du tar av deg på overkroppen, så skal jeg feste disse greiene her på deg, sier hun. – De kalles elektroder, og de gjør at vi kan se hjerterytmen din på denne skjermen her.

Hun peker på en skjerm ved siden av. Jeg tar av meg genseren og hun fester elektrodene flere steder på brystet mitt.

– Sånn ser hjerterytmen din ut.

Jeg stirrer på skjermen. Hjertelydbølgene ligner litt på lydbølgene på maskinen til pappa når han produserer musikk. Men her er det ingen melodi. Bare ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, som en dyp bass. Telefonen hennes ringer og hun reiser seg.

– Hals, sier hun og går ut på gangen. Hun lukker ikke døra etter seg. Jeg ser på skjermen og vifter med beina. Prøver å gjøre det i takt med rytmen. Så hører jeg skritt der ute på gangen, men det er ikke legens sko som gnisser mot gummigulvet. Jeg lener meg forsiktig framover for å se.

Et par sorte converse.

Herregud, det er Oliver Tofte! Jeg river av meg elektrodene og reiser meg fort, tar på meg genseren og ser etter jakka mi. Jeg krasjer med Heidi Hals i døråpningen.

– Neimen, heisann! sier hun. – Skal du gå?

– Ja, sier jeg og ser meg om etter jakka. – Jeg må hjem.

– Ok, men da håper jeg du har lært noe nyttig til prosjektet ditt!

Hun ser på klokka.

– Så må du bare maile meg eller komme tilbake om det er noe mer du lurer på. Bare husk å vise hensyn når du er her. Dette er, som du vet, primært et sted for pasienter og deres pårørende.

Jeg nikker fort og rygger ut døra.

– Så klart, sier jeg lavt. Løfter opp hånda og begynner å gå mot utgangen.

– Skal du ikke ha med deg jakka di?

Jeg snur meg mot henne igjen. Hun peker mot glassveggen. Der ligger den. Inntil føttene til Oliver, som står med ryggen til.

– Jeg tror ikke han biter, sier hun og smiler.

Jeg svelger. Gå raskt bort til monteren, hente jakka og gå igjen. Ikke noe snakking denne gangen, bare plukke opp jakka og gå.

Antilopen blunker og forsvinner inn på kontoret. Jeg puster dypt og begynner å gå mot glassveggen. Da jeg er framme, bøyer jeg meg ned og tar tak i jakka.

Kjenner en sterk lukt av skyllemiddel.

– Hjertrud?

Jeg ser opp. Oliver smiler. Han har nettopp kalt meg Hjertrud og dette her er helt krise og jeg må komme meg hjem.

– Står til? sier han.

Du er normal, sa antilopen, men sånn som hjertet mitt banker nå, er ikke normalt. Det hamrer like fort som hjertet til en av Jenny Bonds kaniner.

Jeg reiser meg og begynner å gå bortover korridoren.

– Sorry, sier han. – Ikke gå, da!

Jeg stopper. Står helt stille med ryggen mot ham og jakka i hånda. Ikke snakk med noen, med mindre det er absolutt nødvendig.

– Har du valgt hjertet? sier han.

Jeg snur meg sakte mot ham. Han står med ryggen mot glassveggen og smiler.

– Ja, sier jeg. – Hvordan det?

– Jeg er ikke helt korka da, sier han. – Du spurte meg om det samme, og så er du her. Gjetter det ikke er fordi du er hjertesjuk.

Fjeset mitt er et fødselsmerke og det hamrer inni brystet.

– Ble du stum igjen nå? sier han og setter seg ned i den lille kroken innerst. Der han satt sist. Jeg går bort til glassveggen og legger veska og jakka på gulvet. Kikker på de som sykler på den andre siden. I øyekroken ser jeg at han kikker på telefonen, ansiktet hans lyses opp av skjermen.

– Jeg er ikke stum, sier jeg.

– Jeg er som sagt ikke korka, sier han og kikker opp.
Jeg svelger. Han ene som sykler på ergometersykkel er også rød i fjeset.

– Hva vil du snakke om? Sykling?

Han legger telefonen i fanget og ler.

– Ok, gjerne det.

Jeg smiler og drar pekefingeren over glasset.

– De sykler for å trene opp hjertemuskelen, sier jeg.
– Sykling er nemlig noe av det sunneste man kan gjøre for hjertet.

Han gjør en greie med leppa og nikker sakte.

– Gjelder det for sparkesykkel også?

– Sannsynligvis, sier jeg.

– Shit, sier han. – Jeg må jo ha et dritsterkt hjerte.

Han smiler og jeg har musikk-kribling og jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Han blir alvorlig.

– Lurer du ikke på hvorfor jeg er her?

Herregud, nå føler jeg meg dum.

– Hvorfor er du her? sier jeg.

– Pappa har kollapsa, sier han. – Hjerteinfarkt.

Jeg ser på ham. Blunker og svelger. Så setter jeg meg ned ved siden av ham i kroken.

– Hva skjedde? sier jeg.

– Han kollapsa ved fruktdisken.

– Hvordan kollapsa?

– Bare falt om, liksom. Han sier at det var som ei klo som stramma seg i brystet da det skjedde.

Han holder hånda si opp og later som den er en klo som kommer mot meg. Jeg ler. Han også.

Så blir det stille.

Vi kikker ikke på hverandre, han ser rett fram og jeg stirrer ned i fanget mitt. Armen hans rører så vidt min. Den er varm. Jeg lukker øynene. Akkurat nå har jeg det som når jeg holder albinokaninen til Jenny Bond. Bak vedskjulet. Når ingen vet hvor jeg er, men jeg er på rett sted.

Jeg ser på ham. Han har også lukka øynene. Han er ikke så tøff med øynene lukka. Oliver Tofte. Her. Det kommer en rar lyd fra ham, nesten som en snorkelyd, men den kommer bare én gang.

Telefonen lyser opp i fanget hans.

Vi må snakke, står det. Fra Julie.

Jeg vet ikke om noen som heter Julie, ingen i klassen eller parallellklassene i hvert fall. Kanskje det er noen han kjenner utenom?

Jeg reiser meg forsiktig og går sakte bortover korridoren. Tar av meg skoene, så de ikke skal lage lyd mot gummien.

Pappa skal brenne fangedrakta og jeg er på kardiologisk avdeling igjen for å lete etter den. Snart tror vel folk at jeg er hjertesjuk. Jeg går til vaktrommet og ser etter en ansatt, får posen utlevert av en vasker. På vei ut igjen blir jeg stående og se bortover korridoren til venstre.

Kroppen vil dit.

Jeg går sakte bortover med posen i hånda.

Hun sitter ved glassveggen og skriver.

– Hjertrud, sier jeg og setter meg ned på motsatt side.

Hun ser opp på meg og blunker.

– Kødda! sier jeg.

Hun sier ingenting.

– Har vært og henta den her!

Jeg holder opp posen med pyjamasbuksa og ullgenseren.

– Vi skal brenne den. Tilhører gamletida, sier pappa.

– Gamletida?

– Ja. Tida mellom samlivsbruddet og kollapsen.

Hun ser på meg.

– Samlivsbruddet?

– Ja. Mamma har funnet seg en ny fyr.

– Å.

– Og pappa blei litt satt ut av det, kan man si. Før han havna her. Gikk bare rundt i pyjamasbukse hele dagen.

Jeg tar pyjamasbuksa opp av posen og viser den.

Hun ser på den og får ei grop mellom bryna.

– Det var den han gikk i?

– Ja. Og denne her. Jeg holder opp ullgenseren også. – Så det er liksom litt symbolsk, da. Å brenne det opp.

Jeg strekker ut beina. Det blir stille. Hun ser på klærne til pappa og presser leppene sammen.

– Jeg liker ting som er symbolsk, sier hun.

Hun reiser seg og stiller seg opp ved glassveggen. Drar pekefingeren mot ruta og går sakte bortover mot meg.

– Hva med mora og faren din? spør jeg. – Er de sammen?

– Ja, sier hun. – De har vært sammen siden den kvelden de møttes på døvedisko.

– What?

– What what?

– Døvedisko?

Hun snur seg mot meg og smiler.

– Ja. Moren min er døv.

– Tuller du?

– Nei.

Jeg stirrer henne inn i øya.

– Men hvordan snakker dere da?

– Sånn her, sier hun og gjør noen greier med henda.

– Tegnspråk? Kan du tegnspråk? Hva sa du nå, da?

– Gjett.

Hun setter seg ned ved sida av meg. Gjør greia én gang til, og jeg prøver å herme etter.

– Sånn her?

Hun ler.

– Haha, nei, sier hun og rører borti henda mine. – Sånn!

Det iler oppover nakken min.

– Hva tror du dette betyr, da?

Hun gjør et nytt tegn.

– O! sier jeg. – For Oliver!

– Riktig! sier hun og klapper.

– Jess, sier jeg og holder knyttneven i været.

– Og dette er A, sier hun. – For Aline.

Jeg hermer etter. Hun klapper og smiler og jeg har iling hele tida.

Så fører hun hånda fra høyre mot venstre foran munnen, først åpen og så lukka.

– Dette, da? sier hun.

Det ser ut som det jeg gjorde da jeg tulla med kloa til pappa.

– Jeg tror det betyr klo, sier jeg og later som om kloa kommer etter henne sånn som sist.

Hun ler og ser meg inn i øya.

– Feil, sier hun. – Det betyr hemmelighet.

Ingrid Ovedie Volden har skrevet Hjertet er en knyttneve – høstens fineste kjærlighetshistorie.

Les mer om hjertet er en knyttneve her