Oppreist

Trine Skei Grande har opplevd bakholdsangrep og ekstremt medietrykk, men har beholdt humøret og alltid stått oppreist når det har stormet.

Jeg tror at jeg med denne boka kan bidra til å avmystifisere politikken litt, og vise at vi politikere ikke bare er det bildet som blir presentert i media. Først og fremst er vi vanlige mennesker med styrker og svakheter som alle andre. Gjennom livet i politikken har jeg opplevd veldig mye artig, men også mye som har vært vanskelig. De som leser boka vil få et innblikk i hva det er som har gitt meg drivkraft til å stå på i alle disse årene med opp- og nedturer, og jeg håper det vil være interessant for flere enn de som følger politikken til daglig, sier Trine Skei Grande om boka Oppreist

3,9
Crowded House: Don’t Dream It’s Over

Jeg skulle aldri bli partileder. Eldstesøstera mi hadde spurt meg mange ganger om hva som egentlig var planen, og det hadde jeg ikke så mange svar på. Jeg var likevel helt sikker på at jeg ikke hadde lyst til å lede partiet. Å drive med politikk, snakke med folk og kjempe for ting jeg brant for, stille opp i debatter og folkemøter, jobbe med store og små saker som påvirker samfunnet, det var gøy. Å lede Venstre så bare slitsomt og utakknemlig ut.

På Venstres valgvake i Folketeaterbygningen valgnatta 2009 var det likevel jeg som måtte være den første som møtte alle journalistene og gjengen som hadde stått på stand de siste ukene. Sånn er dramaturgien på valgnatta; partilederne sitter på bakrommet og venter til resultatet er klart nok til at det går an å si noe konkret. De intetsigende kommentarene om at vi må vente til alle stemmene er talt opp, er det nestledernes oppgave å komme med. Og nestlederne hos oss var Ola Elvestuen og jeg.

Noen timer tidligere hadde jeg dratt for å klippe håret etter å ha vært hele dagen på Gamlebyen skole. Der står jeg alltid som listebærer på valgdagene. Tilbakemeldingene i mitt eget nabolag hadde ikke vært så halvgærne, så selv om det neppe kom til å gå helt supert, trodde jeg ikke det kom til å gå skikkelig dårlig heller. Det trodde derimot Audun Rødningsby, en av rådgiverne mine. Han hadde stått med lister på vestkanten et sted, og der hadde det tydeligvis vært mye kjeft å få.

«Det går til helvete, det her», sa han mens frisøren gjorde sitt beste for å unngå telefonen min med saksa. Jeg trodde ikke det kunne være så feil, det jeg hadde opplevd på østkanten, og klamret meg til følelsen av at det kom til å gå greit, og at vi kom til å komme over sperregrensa på fire prosent. Helt til ryktene om valgdagsmålingen til NTB nådde valgvaken vår. Den viste at vi lå an til å få 3,9 prosent.

Jeg skrev en SMS til Odd Einar Dørum, som satt ved motsatt side av bordet midt i det halvfulle lokalet: «Blir det 3,9 tror æ sannelig Lars går av.» Jeg fikk aldri noe svar på den meldingen. Seinere skulle det vise seg at Gamlebyen var den eneste valgkretsen, bortsett fra Kautokeino, der Venstre ikke hadde gått tilbake.

På valgvaken ventet alle på at partilederen skulle tale, men Lars Sponheim lot vente på seg. Da han endelig dukket opp, var opptellinga kommet så langt at det ikke lenger var noe håp og alle forstod at vi hadde falt under sperregrensa.

Lars hadde verken snakket med meg eller Ola på forhånd. Vi var like spente som alle andre – og like sjokkert over konklusjonen som alle andre. Venstre hadde tapt valget, borgerlig side hadde tapt muligheten til å danne regjering, og Lars selv hadde tapt stortingsplassen sin. Konsekvensen var at han også ville gå av som partileder ved første og beste anledning.

Talen hans var kort, og Lars framstod som preget av en oppriktig sorg over det dårlige resultatet, både på egne og partiets vegne. Det gikk mindre enn 48 timer før Høyre hadde overtatt kontoret hans på Stortinget og administrasjonen kastet ham ut av stortingsleiligheten i Oslo. Politikk kan være brutalt, men han slapp i det minste å gå hele veien tilbake til Ulvik. Og sperregrensa til tross hadde jeg blitt valgt inn på Stortinget fra Oslo.

Etter at nederlaget var et faktum, satt jeg ved fontenen i Folketeaterpassasjen sammen med Berit Bomann, som hadde vært rådgiveren min i valgkampen, og mannen hennes, Sven Tore Bergestuen. Han var faktisk den første som sa til meg at nå måtte jeg bli partileder. Jeg begynte å grine. Jeg hadde vært med i Venstre en god stund og kunne ikke huske en eneste partileder det hadde gått bra med i mer enn noen få år. Partilederavganger i Venstre var alltid grisete, og jeg hadde ingen lyst til å havne i den kverna.

Etter en stund gikk vi til Stortinget, der det som vanlig på valgnatta skulle være partilederdebatt i Vandrehallen. En av nestlederne i Unge Venstre syklet forbi oss og sa at dette skulle vi riste av oss. Vi måtte brette opp ermene og jobbe på. Jeg kunne ikke helt skjønne hvordan noen skulle orke å gå i gang med gjenoppbygging enda en gang, men var glad for at det var Borghild Tenden fra Bærum i Akershus som hadde kommet inn på Stortinget sammen med meg. Hun var et arbeidsjern og oppreist dønn pålitelig i alt hun gjorde, atten år eldre enn meg og med lang erfaring fra skolen og organisasjonslivet. Når vi først skulle være en minigruppe, var det også noe tilfredsstillende ved at det skulle bli en rein kvinnegruppe.

Vi satt på kontoret til Lars før debatten skulle begynne. Først da gikk alvoret opp for oss. Under sperregrensa, gjenvalg for de rødgrønne, bare to Venstre-folk på Stortinget. Det var en elendig dag for oss alle. Ingen sa det høyt, men alle i rommet visste at det er veldig vanskelig å være partileder uten å ha tilgang på den talerstolen som en stortingsplass gir deg. Som stortingsplassen i Oslo ga meg.

I Venstre blir du vant til å stå på stand og høre på folks misnøye med partilederen. Vi Venstre-folk har alltid hatt en tendens til å godta kritikk utenfra, og unnskylder oss i stedet for å ta våre egne i forsvar. Dagen etter valget satt vi i praksis uten leder.

Jeg stod opp grytidlig for å være frokostgjest i Østlandssendingen. Dit blir man bare invitert når det har gått skikkelig dårlig. Rikssendingen er forbeholdt valgvinnerne. Sjokket fra dagen før hadde på ingen måte lagt seg, og det var egentlig uforsvarlig å sende meg på radio den dagen. Jeg aner ikke hva jeg ble spurt om eller hva jeg svarte, men det var sikkert noe om å jobbe hardt, bygge stein på stein, og at Norge fortsatt trengte liberal politikk selv om valget hadde gått på trynet.

Fra studio dro jeg til Stortinget og satt på kontoret og stirret ut av vinduet en stund, før jeg måtte komme meg til Venstres hus. På vei bortover Karl Johan stoppet en kar på sykkel ved siden av meg og gratulerte meg med stortingsplassen. Jeg trodde han var sarkastisk og ble egentlig mest sur, men klarte å si takk. Når du representerer et parti, må du alltid prøve å være høflig mot folk, selv når humøret er helt på bånn. Det viste seg imidlertid at denne karen var helt oppriktig. «Jeg og en kompis meldte oss inn i natt. Når kan vi begynne å jobbe?» spurte han. «I morra», svarte jeg.

På Venstres hus var det mye folk, mye tomflasker og mye lyd. Vi hadde en PC stående midt i fellesarealene der alle innmeldinger til partiet ble registrert med et pling. Det hadde plinget hele dagen i et tempo ingen av oss hadde opplevd noe i nærheten av. Medlemsmassen vår vokste med 25 prosent på to uker, i det vi seinere har kalt «plingfesten». Det ga oss nøyaktig null ekstra politisk innflytelse, men bidro til å gjøre den økonomiske situasjonen vår litt mindre katastrofal ettersom partistøtten ikke bare beregnes utfra oppslutningen i siste valg, men også utfra medlemstall. Ikke minst bidro det til å løfte stemningen i partiet, selv om vi kanskje bare kom oss opp til kjellernivå.

Det skaper store problemer i et parti når partilederen kunngjør sin avgang på valgnatta. Det er nesten et halvt år til landsmøtet der en ny partileder kan velges, og det setter altfor mange i en tilstand det er vanskelig å jobbe i. Det oppstår et vakuum der ingen har makt til å gjøre noe av betydning, samtidig som behovet for å gjøre noe er som størst.

Allerede onsdagen etter valget var det en ny partilederdebatt, og Lars ville ikke stille. Dermed ble det jeg som måtte dra. Det var en krevende debatt å forberede seg til, og det gikk nok bare sånn passe, men jeg er fremdeles takknemlig for den omsorgen de andre partilederne viste meg i den situasjonen – fra Carl I. Hagen til Kristin Halvorsen. De skjønte hvilken skvis jeg stod i, og ga meg både oppmuntrende ord og tips for å holde hodet over vannet.

Det var nesten ingen i organisasjonen som sa rett ut til meg at de ville at jeg skulle bli partileder. Det føltes som om verken jeg eller partiet hadde lysten, men det var heller ingen andre som pekte seg ut.

Den eneste som kanskje ville hatt sjans til å nå fram i media uten å ha Stortinget som base, var tidligere Unge Venstre-leder Helge Solum Larsen. Han og jeg tilhørte samme generasjon i partiet, og vi hadde vært igjennom tøffe tak før. Selvbildet vårt var at vi som var i Unge Venstre på 1980-tallet, hadde vunnet partiet gjennom hardt arbeid og smart manøvrering. Vi hadde ryddet opp i en skakkjørt økonomi, fått oss tilbake på Stortinget og meislet ut en politikk som både var moderne og opprettholdt den stolte tradisjonen vi stod i. Nå måtte en av oss ta skrittet helt ut og bli partileder.

Jeg tok med meg Helge på en indisk restaurant på Egertorget for å prøve å røyke ut om han vurderte å stille mot meg. Det viste seg at han også mente at det var viktig at Venstres leder skulle sitte på Stortinget. Etter at vi to hadde blitt enige om at jeg skulle stille som leder og han som nestleder, var vi også sikre på at det kom til å bli det flertallet på landsmøtet bestemte. To pils og en kylling korma var det som skulle til.

Selv om det ikke fantes noen utfordrere til meg, kunne jeg ikke oppføre meg som om jeg allerede var valgt. Jeg hadde ikke noe mandat til å bare ta det rommet uten et landsmøtevedtak i ryggen. I mars 2010 skulle vi ha landsstyremøte, og som vanlig var det satt av tid til partiledertale. Jeg foreslo at Lars og jeg skulle holde den sammen, for liksom å overrekke stafettpinnen. Det føltes nesten parodisk, men det var ingen av oss som hadde autoritet til å holde talen aleine, så det måtte nesten bli sånn.

Men parodien var ikke komplett før landsmøtet vårt i april nesten måtte avlyses på grunn av et vulkanutbrudd på Island som fylte himmelrommet over hele Europa med aske. Jeg husker godt hva veterankommentator Stein Kåre Kristiansen sa på TV 2 rett etter at jeg hadde blitt valgt uten motkandidat: «Trine Skei Grande blir nok en kortvarig overgangsfigur i norsk politikk.»

Kjøp Oppreist her
  1. Oppreist
    Oppreist
    Innbundet
    Tilbudspris 349 kr Før 399 kr
    På lager
  2. Oppreist
    Oppreist
    Ebok
    Tilbudspris 209 kr Før 239 kr
    På lager

Trine Skei Grande

Les mer