Jevnet med jorden –brenningen av Finnmark og Nord-Troms 1944

Høsten 1944, da de tyske styrkene på nordfronten måtte trekke seg tilbake, tok de i bruk den brente jords taktikk i Finnmark og Nord-Troms. En hel landsdel ble jevnet med jorden og befolkningen tvangsevakuert, med enorme menneskelige omkostninger. Tiltaket ble begrunnet militært: Det gjaldt å forhindre en russisk invasjon, het det i propagandaen

Begrunnelsen var en bløff. Det foreslå ingen militær trussel fra russernes side. I virkeligheten var det NS-regimet og Reichskommissar Terboven som fikk Hitler til å gi ordre om at Nord-Norge skulle legges i aske. Hensikten var å hindre de norske eksilmyndighetene i å bite seg fast i nord.

Nye arkivfunn viser at det hele dreide seg om en krigsforbrytelse av dimensjoner. Hvorfor ble ingen tiltalt og straffet etter krigen for de ufattelige lidelsene som var blitt påført sivilbefolkningen i Nord-Norge?

Denne boken tilegnes mine foreldre, Bjørg og Per Asbjørn Olsen, og hele den tvangsevakuerte befolkningen i Finnmark og Nord-Troms, som medgeværmunningen rettet mot seg ble tvunget til å forlate sine hjem, for så å miste alt de eide da husene deres ble jevnet med jorden.

– Per Kristian Olsen 

Frokost for hjernen med Per Kristian Olsen

– Vi har ikke råd til å vende ryggen til vår historie, sier Per Kristian Olsen i møte med forlagssjef Jan Swensson. – Historien om Finnmark og Nord-Troms er ikke bare norgeshistorie – det er ned på familienivå. Og slik er det for alle som har vokst opp i Finnmark og Nord-Troms. Etter krigen var hele landet engasjert i den grusomme skjebnen som ble Finnmark og Nord-Troms til del. –  Vi snakker om tvangsevakuering av 60 000 mennesker. Vi bruker ordet evakuering, men evakuering er det snilt ord. Du skal reddes fra noe. Men det var det motsatte som skjedde her. 

Ta deg tid til å høre på denne spennende podcasten! 

Prolog 

Brevet var et mysterium. Det var gammelt og noe gulnet, maskinskrevet, datert «Notodden 10. juni 1945» og adressert til statsadvokat Annæus Schjødt, aktor i landssviksaken mot Vidkun Quisling. Brevskriveren var senere politimester i Finnmark, Jakob Bjertnæs. Han gikk rett på sak overfor Quisling-aktoren: «En av de groveste krigsforbrytelser begått her i landet er vel tvangsevakueringen og totalraseringen av Finnmark og Nord-Troms. Før sakene mot Quislingministrene blir avgjort, går en derfor ut fra at disses forhold til denne forbrytelse blir belyst så godt som mulig.»

Kildefunnet forbløffet meg. I den grad jeg hadde tenkt på tvangsevakueringen og brenningen, hadde jeg aldri tenkt på det som en krigsforbrytelse. Er ikke brenning, ødeleggelser og deporteringer det normale i krig?

Brevet ledet meg til stadig flere kilder som har ligget i mørke i flere tiår. Det satte meg på sporet av en korrespondanse jeg senere fant mellom Forsvaret, Riksadvokaten og Distriktspolitisjefen i Finnmarkomdet som bare ble omtalt som «Finnmark-saken». Et utvisket kapittel i norsk krigshistorie trådte fram fra historiens mørke.

Etter hvert gikk det opp for meg at det like etter krigen var en allmenn oppfatning i Norge at ødeleggelsene og tvangsevakueringen ikke var krigføring, men ren terror mot sivilbefolkningen – en krigsforbrytelse. Sterke krefter i Norge ville ha en egen krigsforbryterprosess for ugjerningene i nord – en Finnmark-sak. Allerede i sin radiotale fra London andre juledag 1944 hadde statsminister Johan Nygaardsvold stemplet brenningen og deporteringen som en krigsforbrytelse og lovte at de skyldige skulle rettsforfølges etter krigen.

Det var ikke bare politikersnakk. De fagmilitære var enige. Ødeleggelsenes enorme omfang hadde ikke noe med krig å gjøre: «Fra London bør gjennom BBC kunngjøres til befolkningen i Norge at de må merke seg navn på flest mulig tysk befal og tyske avdelinger på vedkommende sted som brennes ned. Alle disse folk vil av den norske regjeringen bli betraktet som krigsforbrytere etter krigens avslutning og behandles som sådanne», telegraferte regjeringens mann, leder for militærmisjonen oberst Arne D. Dahl, fra Kirkenes da han kom dit i november 1944, like etter den russiske frigjøringen. Likevel ble det etter krigen ikke reist en eneste krigsforbrytersak som kunne kaste lys over hva som egentlig hadde skjedd i Finnmark og Nord-Troms. Hvordan kunne den såkalte Finnmark-saken bare bli borte? Hva skjedde med statsminister Nygaardsvolds løfter?

Det overraskende skjedde at Riksadvokaten som påtalemyndighet aktivt la vekk alle saker kom kunne ha kastet lys over foranledningen til og ansvarsforholdene rundt tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms. Riksadvokaten løftet ikke en finger for å innfri de tidligere løftene fra myndighetene. Det ble ikke iverksatt etterforskning av Quisling og hans ministre med henblikk på å få kartlagt deres ansvar for ugjerningene. Det ble heller ikke satt i gang etterforskning av de ansvarlige tyske generalene. I regjeringen Gerhardsen var det ikke lenger politisk dekning for løftene fra London-regjeringen.

Den varme krigen hadde sømløst gått over i kald krig. Finnmark med sin 196 kilometer lange grense til Sovjetunionen seilte opp som Norges militært og politisk mest sensitive område. Jernteppet var gått ned mellom øst og vest. Fant norske myndigheter det best å la saken ligge?

Per Kristian Olsen

Les mer

Hærføreren Otto Ruge

Hærfører Otto Ruge, mannen som holdt Kongens mot oppe i de kaotiske maidagene i 1940 får endelig sin egen biografi.