Foto: Agnete Brun

Bjørn Eidsvåg - Tro og trass

Min vei, mine valg

Bjørn Eidsvåg bruker sin velkjente fortellerkraft på de store spørsmålene i livet. Han kaller seg kristen, men han vil være det på sin egen måte.

Eidsvåg har levd et liv i tro og trass – fra oppveksten i Sauda, via formende studieår og famlende musikalske forsøk til dagens status som folkeeie. Her byr han på høydepunkter fra en lang og suksessrik karriere og deler samtidig ut spark til kirkens mørkemenn og måten de forvalter sannheten på.

På bedehuset møtte vesle Bjørn den snille Jesus. Ettersom Eidsvåg ble eldre forandret dette bildet seg. Var Jesus egentlig noe å tro på? For å finne svar på hva det kristne budskapet betyr og hva slags rolle det har i eget liv, stiller Eidsvåg seg de grunnleggende spørsmålene: Hva er viktig for meg, og hvilke verdier navigerer jeg etter? Hva har formet meg og hva er jeg lært opp til å tro på? Og holder det vann?

Les et utdrag av Tro og trass her:

Aller først

«I begynnelsen var ordet», skrev evangelisten Johannes. Jeg forestiller meg at fortellingene fulgte tett på. Vi trengte historier, så vi skapte dem. Vi skjønte ikke hvor vi kom fra, så vi fantaserte om jordens og menneskenes opprinnelse. Vi så for oss en skaper, en kraft, en skikkelse av voldsomme dimensjoner. Vi kalte kraften Gud. Vi forsto ikke ondskapen rundt oss, så vi forklarte den med Djevelen, som var Guds motpart, eller med at Gud straffet oss for vår ulydighet mot han.

Vi trengte disse fortellingene, de ga oss mål og mening. De levde i nært samboerskap med kunnskapen. Begge ble brukt til å forklare våre liv. Kunnskapen ga oss innsikt i hvordan ting hang sammen. Fortellingene – mytene – trøstet oss når vi ble overveldet av alt vi ikke forsto. Grekerne kalte disse to forståelsesmåtene for logos og mythos. Logos ga innsikt, mythos ga håp.

Jeg har brukt mye av mitt liv på å sette meg inn i noen av historiens mange myter og fortellinger, men jeg har brukt vel så mye av mitt liv på å fortelle historier.

Prest satte jeg ut for å bli, visesanger var det jeg egentlig ble. Musikken traff hardere enn religionen. Musikken slapp meg fri og ga meg pusterom når mine rom ble for trange, verden for truende og omgivelsene kvelende. Musikken oppildnet meg og tente opprørstrang. Musikken roet og trøstet meg.

Musikk er bygget på matematikk og hører således inn under logos, men det er ikke der den treffer oss. Den treffer oss i følelsene våre, den skaper gjenkjennelse og gir trøst. Derfor hører den til i mythos. Religionene hører definitivt til i mythos, men blir stadig plassert i logos. Min religion har hevdet, og gjør det delvis i dag, at Jesus virkelig ble født av en jomfru. Den har gjennom to tusen år insistert på at Jesus faktisk sto opp fra de døde. Dette lar seg ikke bevise. Dette er etter alle naturlover ikke mulig. Diskusjonene om hvorvidt det har skjedd, fører ingensteds hen. Fortellingenes budskap er langt viktigere.

Jeg er inn til beinet sekulær. Jeg insisterer på å bruke fornuften så langt som mulig og fryder meg over ethvert «uforklarlig» fenomen som får sin forklaring. Like fullt tror jeg på verdien av å gå ut over seg selv og bli henført av noe man ikke har kontroll på – det grekerne kalte ekstasis. Musikk tar meg dit rett som det er, og i min verden går dette under begrepet åndelighet.

Religionens fortellinger, liturgi og ritualer tar meg også dit iblant, men dens lære har aldri vakt noen ekstase hos meg. Under arbeidet med denne boka har jeg forsøkt å finne ut hva som har påvirket meg til å tro det jeg tror og til å leve som jeg lever. Hvilken rolle spiller troen for meg, og hvilke fortellinger har jeg laget for å kjenne at jeg har rett til en plass i dette livet?

Kjøp boka her
  1. Tro og trass
    Tro og trass
    Innbundet
    399 kr
    På lager

Begynnelsen

Nu lukker seg mitt øye 
Gud Fader i det høye
i varetekt meg ta
fra synd og sorg og fare 
Guds engler meg bevare 
som ledet har min fot i dag

Fra før jeg kunne snakke og langt opp i tenårene ba jeg denne aftenbønnen. Hver kveld etter at mor hadde lest fortellinger fra Mitt skattkammer eller fortalt bibelhistorier for meg, avsluttet denne mitt kveldsritual. Så var det bare å lukke øynene og håpe på at Ole Lukkøye kom fortest mulig, for i mørket kunne det dukke opp mye farlig. Gjorde det det, foldet jeg hendene på nytt og startet en samtale med Jesus. Jeg ba han passe på meg, mor og far, de to søsknene mine og alle vennene mine. Jeg ramset dem opp én etter én, til jeg sovnet, trygg på at jeg ble våket over av Jesus og hans engleskare. Tro var tillit, og tillit ga ro.

Vi bodde på ei lita slette ikke langt fra fabrikken: Et gigantisk uhyre av et smelteverk som pustet, peste og hveste. Den kvein, ulte og spytta ild og røyk hele døgnet, i sin iver etter å produsere ferromangan. Vi var omgitt av høye, majestetiske fjell. Om dagen var fjellene et enormt festningsverk som vernet oss mot vær og vind og potensielle krigerske røldøler, suldøler og sunnhordlendinger fra bygdene rundt. Om natta var de truende, svarte og skumle, og kom liksom nærmere og nærmere. Det var ikke vanskelig for en liten gutt med voldsom fantasi å innbille seg de grusomste hendelser i denne scenografien, men det hjalp å snakke med Jesus. 

Sletta vi bodde på ble kalt Øyra. Bygda den lå i het Sauda, og her hadde jeg min oppvekst. Dersom vi ville ut av dette litt skyggefulle barndomsparadiset for å gå på shopping eller besøke slektninger i storbyene, het veien ut Dollarveien, fordi den var sponset av fabrikkens amerikanske eiere. Den førte oss til Haugesund. Eller vi kunne velge rutebåt på Saudafjorden som utvei. Den svingte seg mellom fjellene ut til Hylsfjorden, der den møtte Sandsfjorden. Fjellene avtok i velde sakte, men sikkert mot Nedstrandsfjorden, før verden og havet åpnet seg ved Boknafjorden. Foran oss lå hermetikkhovedstaden Stavanger. De fleste etikettene vi brukte når vi spilte med små jernkuler vi forsøkte å trille ned i et hull vi laget i grusveien – asfalten var ikke kommet ennå – kom derfra. Det var kanskje et forsynets frampek at de fleste sardinene i hermetikkboksene lå i olje? Turen dit tok fem timer. Båten het som regel «Fjordsol», og de fleste av passasjerene i salongene hadde pynta seg for storbybesøk. For siddisene var det tydelig at vi var bønder i byen, nettopp fordi vi var litt for fint kledde. Vi smågutta toppet gjerne antrekket med en sløyfe med strikk som ble montert under skjortekraven av våre mødre og som pappaene elsket å dra i og slippe slik at de avga et smell idet de traff halsgropen.

I Stavanger lyste et neonskilt ved Breiavatnet mot oss. Budskapet var tydelig: Jesus er verdens lys. Like bortenfor fortalte et annet skilt oss at Osram lyser bedre. Jeg visste at jeg skulle holde med Jesus.

Bjørn Eidsvåg

Bjørn Eidsvåg

Bjørn Eidsvåg (f. 1954) er artist og ordinert prest. Han har utgitt 27 album siden debuten i 1976 og har blitt tildelt Spellemannprisen fire ganger. Hans suksessforestilling Etterlyst: Jesus gikk for fulle hus i 2016-18.

Les mer

Erik Bye - Norge på to bein

Erik Bye har betydd så mye for så mange. Denne biografien reiser en bauta over et bemerkelsesverdig menneske.

Kamel uten filter

En kritisk samtidsroman om å gå seg vill midt i livet, om fraskrivelse av ansvar, konflikter og maktkamper.

Edward Snowden Systemfeil

I 2013 sjokkerte Edward Snowden verden ved å hoppe av fra de amerikanske hemmelige tjenestene. I Systemfeil får vi hans historie.