Utdrag: Et spørsmål om skyld. Rettstegnerens fortelling

Som rettstegner får Ane Hem et unikt innblikk i rettsapparatet. Hun tegner drapsmenn og overgripere, dommere og jurymedlemmer, vitner og pårørende. Men hva skjer med de dømte etterpå? Og pårørende?

Sakene Ane Hem tegner blir slått stort opp i media, men hun uroer seg over alt som mangler i det helhetsbildet av retten som formidles. Skyld og straff fordeles så rettferdig som overhodet mulig, så vidt hun kan se, men fortsettelsen for de dømte føre sjelden til noe godt - bare til nye dommer. Og hvordan følges de pårørende opp?

Tegneren bestemmer seg for å søke svar på spørsmålene hun brenner inne med, og læringskurven blir bratt. Sakene hun følger opp forgrener seg inn i fengselet, tilbake til et åsted, til politikammeret, til de sakkyndiges beslutninger om tilregnelighet, til en av de mange nemndene der menneskeskjebner avgjøres bak lukkede dører. Imens avvikles juryordningen. Hvilke følger får dette for rettens plass i samfunnet vårt?

Les et utdrag av Et spørsmål om skyld her.

Førsteinntrykk

Natt til søndag 3. oktober ringte moren til Hunaina 113. Tidligere på kvelden hadde det skjedd en ulykke. Hunaina hadde klatret ut av sprinkelsenga mens moren vasket, og hun falt rett i skurebøtta som sto ved siden av senga. Hun måtte ha fått i seg vann. Moren hadde først fått liv i henne igjen, men senere den natta fikk Hunaina pusteproblemer. Det kom blod fra munnen hennes. Alt dette forklarte moren til Hunaina. Både ambulanse og luftambulanse rykket ut. På Rikshospitalet ble jenta lagt i respirator. Storebroren til Hunaina ble tatt vare på av slektninger. Det var bare de tre som bodde i leiligheten i Groruddalen.

Vakta på 113 vurderte om de skulle varsle politiet eller ikke. Det var et grensetilfelle. De kunne ikke vite hvor alvorlig dette var. De valgte å varsle, så fikk politiet ta den avgjørelsen selv. Én patruljebil ble sendt til sykehuset og en annen til det som kanskje var et åsted. Der var ingen hjemme, og døra var låst, så bilen bare dro igjen. Politifolkene i patruljebilen som ble sendt til sykehuset, fikk det ubehagelige oppdraget det er å oppta forklaring av en mor ved en respirator, før de måtte videre til neste hendelse en lørdag natt i Oslo.

Utpå kvelden den søndagen døde Hunaina på sykehuset. Når et barn dør, kan ikke familien få være helt i fred med sorgen. Hvis noen er skyld i det som skjedde, må de stå til rette. Derfor skal det alltid etterforskes. Det kan virke brutalt, og det er det også. Som regel har ingen gjort noe galt.

Thomas Kvalnes ble satt inn som hovedetterforsker i saken etter vaktskiftet mandag morgen. Hunaina ble sendt til obduksjon på Rettsmedisinsk institutt, og teknikere ble sendt til åstedet. Der fant de ikke stort, for leiligheten var grundig vasket og ryddet. Det virket påfallende.

Han trodde ikke hun var skyldig, for han skulle ikke tro noe. De hadde flere hypoteser og skulle etterforske åpent.

Da politiet kom i gang med de mange vitneforklaringene, viste det seg at det var slektninger som hadde vasket og gjort det pent den søndagen. Det var før de visste at Hunaina døde, og de ville bare hjelpe. De ville gjøre alt klart til mor og datter kom hjem igjen. Ingen hadde tenkt på det som et åsted.

Hunainas mor hadde allerede forklart seg på sykehuset. Hun ble kalt inn igjen to ganger den uka. Barnevernet kom også. De passet på at storebroren til Hunaina hadde det bra. Han fikk bo hos slektninger litt – alle var enige om at det var en grei ordning. Det fantes ikke noe tidligere notat om bekymring for barna. Den torsdagen var det en liten begravelse.

Uka etter kalte Thomas moren inn igjen. Måten Hunaina døde på, var uvanlig. Hele obduksjonsrapporten forelå ikke enda, men det så ut til at hun hadde druknet. Det er fullt mulig at et barn drukner av å få bare litt vann i lungene. Men det var en litt rar historie, dette med skurebøtta. «Skjellig grunn til mistanke» er alt som skal til for å sikte noen. Noen ganger dør folk i merkelige ulykker. Hver gang det skjer, må politiet undersøke. Det kan være tungt for en familie i sorg å bli etterforsket. Det visste Thomas da han siktet moren som hadde mistet datteren sin, for uaktsomt drap. Han trodde ikke hun var skyldig, for han skulle ikke tro noe. De hadde flere hypoteser og skulle etterforske åpent.

Det ble tatt beslag i datamaskinen og mobilen hennes. På grunnlag av siktelsen fikk politiet bruke kommunikasjonskontroll, så da hun fikk telefonen tilbake, ble hun avlyttet. Slik er rettsstaten – alt dette må man tåle hvis man mister et barn og handlingsforløpet ikke er klart.

Ett år gikk. Sønnen ble boende hos slektninger. Resultatet av obduksjonsrapporten kom i tre omganger, først i mars, så i mai og sist i juni. Den viste drukning, og den sto ikke i motsetning til forklaringen fra Hunainas mor. Thomas begynte på arbeidet med å sammenstille alt etterforskningsmaterialet. Men fra 22. juli det året fikk voldsavsnittet en veldig travel periode. Det ble oktober før han fikk sammenstilt alt de hadde i Hunainas sak. Da hadde moren vært siktet i ett år, og det kunne gå mot en henleggelse. Men han skulle legge fram det han visste for moren og gjøre henne kjent med at de hadde avlyttet telefonen hennes. Det hadde hun rett til å vite.

I det avhøret endret moren sin forklaring, og etterforskningen gikk inn i en ny fase.

Kjøp Et spørsmål om skyld her
  1. Et spørsmål om skyld
    Et spørsmål om skyld
    Innbundet
    Tilbudspris 375 kr Før 429 kr
    På lager
Ane Hem

Ane Hem

Ane Hem har jobbet med tekst, grafikk, visuelle uttrykk, illustrasjon og kommentartegning i en rekke nyhetsredaksjoner. I Aftenposten arbeidet hun som presentasjonsjournalist da hun ble sendt i retten for å tegne for første gang. I dag er hun frilans tegner, skribent og designer. Ane Hem er utdannet i tegning ved Escola Joso i Barcelona og har studert litteraturvitenskap og estetikk ved Universitetet i Oslo.

Les mer