Et streif gjennom Harry Holes musikksmak

Jo Nesbø og Harry Holes musikksmakJo Nesbø på scenen

[dropcap custom_class=»normal»]H[/dropcap]arry Hole er til enhver tid omtrent på alder med forfatteren selv, kanskje et par år eldre. Mange lurer på om Hole også er en tvillingsjel av popsangeren Jo Nesbø, for bøkene er fulle av musikkreferanser.

AV ØYVIND PHARO

Det følgende munner imidlertid ikke ut i påstander om Nesbøs musikksmak – det er et forsøk på å skape et musikalsk Harry Hole-univers, gjort av undertegnede som har vært Nesbøs forlagsredaktør siden Rødstrupe (2000). Av disse bøkene er det altså mulig å utlede noe som kan kalles Harry Hole-musikk, men ikke Jo Nesbø-musikk. Denne musikken utvikler seg over tid, etter som Harry Hole blir eldre og de musikalske trendene og subkulturene endrer seg.

Musikkreferanser i Nesbøs univers

Noe som startet som en observasjon av Nesbøs bruk av musikk i fiksjonen er etter hvert blitt til et forsøk på å lage en musikalsk inventarliste fra Harry Hole-bøkene. Den er ikke komplett, og i disse listetider vil det ikke forundre om en Nesbø-fan eller en populærkulturell analytiker har laget en komplett og kvalitetssikret liste over alle titler og artistnavn i de ti bøkene. Det er i så fall ca 5000 boksider å finlese. Undertegnede har mest systematikk over den senere delen av forfatterskapet, der de mest omfangsrike romanene også er.  Inntrykket er at musikkreferanser kommer tettere i de senere bøkene til Nesbø.

Wild roses

Første gang vi møter Harry Hole, er i Flaggermusmannen (1997), der handlingen er lagt til backpacker- og homsemiljø i Australia. En sang som blir referert til i flere sammenhenger, er «Where the Wild Roses Grow» med Nick Cave & The Bad Seeds.  Hole går til og med på impuls inn i en platebutikk og spør etter den.  Et mer sjanger- og tidsriktig soundtrack fra Australia kunne knapt finnes. Her hører vi Australias musikalske mørkefyrste i duett med den hjemlige popdronningen Kylie Minogue. Her tar jeg sjansen på å fastslå grunnakkorden i Holes musikksmak: Vakker og dyster. Denne sangen er en musikalsk gavepakke til soundtracket i Nesbøs debutroman. Men for all del, skill musikk som er tidskoloritt fra det som Hole liker. Det er ikke alltid det er sammenfall.

Sansen for Prince?

I Rødstrupe (2000), Nesbøs tredje Hole-roman, er hovedhandlingen for første gang lagt til Oslo. Musikkreferansene er flere. Tidskoloritten er fanget inn av Prince-låter, Shania Twain og et 17. mai-orkester som spiller «Just A Gigolo/I Ain’t Got Nobody» som er beskrevet på en måte som kan tyde på at Hole foretrekker Louis Prima fremfor versjonene til Village People og David Lee Roth. Harry Hole har ikke mye til overs for Freddy Mercury og Queen. Et Mojo-magasin fra 1999 med Freddy Mercury på omslaget har havnet i papirkurven hans på kontoret på Politihuset, men det virker som om Harry begynner å få sansen for Prince til tross for at rivalen på Politihuset, Tom Waaler, spiller ham på full guffe i sin Mazda kabriolet.

Konturene av Harry Hole i musikken

I de følgende bøkene blir musikkhenvisningenes blanding av tidskoloritt og mentale lydspor til en slags spilleliste, og det er mulig å ane en Harry Hole-smak. Den blir til underveis.  Etter hvert reflekterer musikkreferansene også det som skjer med Oleg, sønnen til kjæresten Rakel. Oleg blir tenåring, og Harry ønsker å følge med på hva gutten hører på. Harry prøver å velge mellom Slipknot eller Slayer. I Gjenferd (2011) avtaler han ved en anledning å treffe Oleg på Valle Hovin, en arena han assosierer med sommerlige konserter i selskap med Stones, Prince og Springsteen.  Han minnes uten en glede en gang da Rakel hadde overtalt ham til å bli med og se U2. Harry har alltid vært en klubbmann og hater stadionkonserter.

Rakel har på sin side prøvd å oppdra Oleg ved å ordne Harrys platesamling alfabetisk. Hun omtaler Harrys grunnleggende musikksmak ved å kalle Frank Zappa, Miles Davis, Supergrass, Neil Young og Supersilent for Harrys plater. Et annet sted omtales grunnstammen av platesamlingen hans å bestå av Elvis Costello, Jayhawks, Count Basie, Muddy Waters, Led Zeppelin og Aztec Camera. Jeg tror vi også kan føye til Johnny Cash, R.E.M. og annen amerikansk 80-tallsrock av typen Long Ryders. Di Derre får han ikke noe ut av, skal det absolutt være noe norsk så er det Jokke og Valentinerne og Gluecifer.

Selv om det er lettere å si hva Harry Hole ikke liker enn liker, aner vi konturene av hvilken vei det bærer.

En jazzmann med countrysmak

Jeg tror han ender som en jazzmann med countrysmak. Han liker allerede Duke Ellington, Miles Davis og Coltrane. Countrysmaken er ispedd en dash retro-americana. Det passer med noirstemningen i Gjenferd. Når denne boka åpner, han Hole egentlig etablert seg i Shanghai som pengeinnkrever, men han må tilbake til Oslo for å hjelpe Oleg som sitter i fengsel. Det går fra vondt til verre i løpet av handlingen, og et øyeblikk ønsker han seg tilbake til Shanghai hvor han kan glemme sitt forrige liv. Han følte seg hjemme i Shanghai, «… han likte å gå inn på Old Jazz Bar og høre de eldgamle jazzmusikerne knirke seg gjennom standardlåtene sine».

HARRY HOLES SPILLELISTE

  1. I will survive – Gloria Gaynor
  2. Walking On Sunshine – Katrina & The Waves
  3. Where The Wild Roses Grow – Nick Cave & the Bad Seeds feat. Kylie Minogue
  4. Y.M.C.A – Village People
  5. 1999 – Prince
  6. That Don´t Impress Me Much – Shaina Twain
  7. Let´s Go Crazy – Prince & The Revolution
  8. Don´t Get Around Much Anymore / Duke Ellington
  9. Theme From «The Conversation» – David Shire
  10. Wild Horses – The Rolling Stones
  11. Transmission – Joy Division
  12. Perfect Skin – Lloyd Cole
  13. Raining Blood – Slayer
  14. Vermillion – Slipknot
  15. Thunder Road – Bruce Springsteen
  16. A Love Supreme, Part 2: Resolution – John Coltrane
  17. Stratusphunk (Out of the Cool) – Gil Evans
  18. Blue In Green – Miles Davies
  19. Welcome To the Jungle – Guns N´Roses
  20. Come As You Are – Nirvana
  21. Pulse Of The Maggots – Slipknot
  22. Better by You, Better Than Me – Judas Priest
  23. It´s the End of the World As We Know it (And I feel fine) – R.E.M
  24. Alt kan repareres – Jokke & Valentinerne
  25. Powderfinger – Neil Young
  26. Suffragette City – David Bowie
  27. Boots of Spanish Leather – Bob Dylan
  28. Thriller – Michael Jackson
  29. Mannish Boy – Muddy Waters
  30. I Fought The Law – Bobby Fuller Four

Fra lanseringskonserten av Politi på Rockefeller 6. juni 2013