Gulosten – et forbryterliv

Gulosten

Hvorfor blir noen forbryter, andre ikke? Johannes S. Andersen mente selv at han nærmest var dømt til å havne på skråplanet.

I mellomkrigstiden var han en kjendis-kriminell som gikk ut og inn av fengslene. Under 2. verdenskrig ønsket Andersen å gjøre opp for gamle synder og maktet å bli en ekte krigshelt. Men han hadde lært å ta liv, og i juli 1945, på jakt etter sprit, drepte han to forsvarsløse tyske krigsfanger. Andersen ble reddet ved påtaleunnlatelse av Kongen i statsråd. Hvordan var det mulig? Etter dette slo Andersen seg ned i Horten og forsøkte å etablere seg med lovlig snekkervirksomhet. Men han var uortodoks og holdt seg med tvilsomme kamerater. Hans balansegang mellom det lovlige og det ulovlige var hårfin. Han ville så gjerne bli akseptert i denne småbyen i Vestfold, men forble mannen fra underverdenen enten han ville eller ikke.

Han ville så gjerne bli tatt inn i varmen. Men i omverdenens øyne forble han mannen fra underverdenen, en verden de ikke kjente og få våget å innlate seg med.
– Per E. Hem

Så hvem var egentlig Gulosten? Det finnes ikke et fasitsvar ifølge forfatteren av Mannen fra underverdenen, Per E. Hem. I boken trenger han gjennom de mange mytene om den mangslungne personligheten og hans omtumlede liv. Johannes Andersen mente selv at han nærmest var dømt til å havne på skråplanet. Ved å bli plassert på skolehjemmene Toftes Gave og Bastøy, begynte han tidlig på forskolen til Botsfengslet.

Toftes Gave

Skolehjemmet Toftes Gave noen år før Johannes ble anbrakt der. Skolehjem var for de mest
«uskikkelige», som man mente ikke egnet seg for den alminnelige byskolen. I Johannes’ tid var
Toftes Gave et såkalt mildere skolehjem, mens man sendte gutter som det ikke lenger var særlig håp for, til Bastøy.

Pynte på fortiden

UTRDAG: Annen verdenskrig ble en velsignelse for Johannes Andersen. Han deltok i motstandsarbeid hjemme, kom seg over til England og oppnådde til slutt status som krigshelt. Da han etter frigjøringen skrev bok om livet sitt, var han ikke mer enn 48 år, men han hadde mye å fortelle – og et stort behov for å pynte på fortiden. I 1946 var det fremdeles få som visste at han kort tid etter frigjøringen hadde drept to tyske krigsfanger i fylla. Selv skrev han ikke et ord om det. Han satte sluttstrek for livsberetningen like før tragedien utspilte seg.

Etter dobbeltdrapet natt til 3. juli 1945 ble Andersen straks tatt hånd om av politiet, og tilbrakte resten av den første fredssommeren i varetekt. Den kapital av godvilje han hadde opparbeidet seg som medlem av Kompani Linge og som utskrevet dekksmann på en norsk motortorpedobåt, stod han nå i fare for å miste.

Men i frigjøringsdagene var han i en helt unik posisjon. I England hadde han truffet innflytelsesrike mennesker som ville ham vel, til og med kong Haakon hadde fått sympati for ham. All den forståelse og godvilje han var blitt til del, skyldtes at den beryktede Gulosten, med fare for sitt eget liv, hadde utført en solid krigsinnsats for fedrelandet. Slik hadde han betalt tilbake for sine misgjerninger, mente mange.

Det var derfor det – mot alle odds under normale forhold – fantes en mulighet til å slippe straff for dette dobbeltdrapet. Påtalemyndigheten arbeidet under høytrykk med å forberede landssvikoppgjøret, og rettsapparatet ville snart bli overbelastet med saker mot nordmenn som ikke hadde holdt mål – slik krigens vinnere så det. Holdt mål under krigen, det kunne ingen påstå at Gulosten ikke hadde gjort.

Det stred mot mange slags følelser blant noen hver å skulle dømme en krigshelt for drap på to Wehrmacht-soldater – så kort tid etter krigsslutt. Den slagne fiendens aksjer stod lavt i kurs sommeren 1945. Derfor ble det lett etter formildende omstendigheter som kunne spare den gamle fengselsfuglen for igjen å havne bak murene.

Mens saken gikk fra den ene instans til den annen, skrev Andersen boka om sitt liv. Han ville fortelle det norske folk hvorfor han var blitt kriminell, og håpet på forståelse. Dette å ha blitt forbryter så han på som en slags ulykke som hadde rammet ham, og som han i bunn og grunn dermed ikke hadde skyld i selv. Han var offer for en skjebne, en naturkatastrofe, som han ikke hadde hatt sjanse til å unnslippe.

Først var han blitt sendt til skolehjemmet Toftes Gave, som lå på ei øy i Mjøsa, senere til det beryktede Bastøy skolehjem, også det på ei øy, i Oslofjorden. Disse stedene var «forskolen til Botsfengslet og Akershus», der ble hele bermen samla, som han sa. Han mente tiden på skolehjem hadde ødelagt livet hans. «Hadde jeg ikke truffet de [kameratene på Toftes Gave og Bast-øy], så hadde jeg aldri kommet borti det jeg har vært borti senere i mitt liv.»

Hvordan hadde unggutten Johannes Andersen hatt det før han kom på skolehjem – han ble vel ikke sendt av gårde ved en misforståelse? Hva slags bakgrunn hadde han, kom han fra et hjem i oppløsning, med en far eller mor som drakk eller som kanskje selv befant seg på skråplanet? Når begynte det å gå gale veien for denne gutten fra nedre Grünerløkka i Kristiania?

Selv la han som voksen vekt på at han var blitt oppdratt i et godt, religiøst hjem. I et radioopptak i 1966 ble han spurt om han hadde gjort noe galt i skoletiden. «Jeg tror jeg var borte og stjal noen duer eller noe sånt noe, noe småtteri. Ellers var det bare barnestreker jeg regner med,» svarte Johannes Andersen. Ulykken hans var at moren fikk seg en venninne i Pinsemenigheten, som hadde en sønn på Toftes Gave. Moren lånte øre til denne venninnen, som mente at der måtte det være ideelt for lille Johannes som var så glad i dyr. Så ble han sendt dit, noe han mente var den største tabbe moren hadde gjort i sitt liv.

Men var det sånn det hang sammen?

Les mer om boka her