En goddam føkkings helt

av

I

ngar Johnsruds bøker gir lesere i 20 land gåsehud og høy puls. Hans politihelt Fredrik Beier kan være en mann som er vanskelig å forstå. Slik gikk det da TV-reporter Benedikte Stoltz forsøkte å komme under huden på ham.

Av BENEDIKTE STOLTZ

– Følte du glede da mannen som ville drepe deg ble sprengt i filler?

For tredje gang blir spørsmålet mitt bare besvart av korte, tynne pip. Igjen har han lagt på røret. Eller lagt på røret? Det er vel bare noe folk gjør når de dauer nå for tida. Han glante vel simpelthen surt ned på telefonskjermen og dunket pekefingeren hardt mot den røde flekken bak glasset.

Jeg blir møtt av en svarer da jeg ringer tilbake. Ikke en sånn vennlig en. ”Hei, dette er Fredrik Beier. Hyggelig at du tar kontakt. Jeg har dessverre ikke mulighet til å prate nå, men legg igjen en beskjed så ringer jeg deg tilbake.” Neida. Politioverbetjenten er en av de der drittfolkene som ikke har tatt seg bryet med å lese inn en melding. Arroganse? Latskap eller teknologisk analfabetisme? Dama hos Telenor gjør uansett jobben for ham, og når hun er ferdig med å prate sier jeg så vennlig som jeg bare klarer, at det virker som om vi kan ha blitt brutt. ”Skulle du være så snill å slå på tråden?”

Slå på tråden. Der var det jammen meg et til. Nok et av de der åreforkalkede telefonordene som ikke lenger har noe innhold, bare en betydning. Jeg noterer meg den refleksjonen. Selv om vi bare har hatt tre avbrutte samtaler, er det noe som sier meg at Fredrik Beier også kan beskrives … eller nei. Det kan han ikke. Jeg kan bruke de samme ordene, men rekkefølgen må endres. Er det derfor han ikke vil la seg intervjue? Fordi han har levd et liv fullt av innhold, men uten betydning?

Så er det bare å vente. Jeg vet at han ikke vil prate med meg. Jeg vet også at han ikke har noe valg.

Fredrik Beier, spør vel du. Hvem er det? Det var omtrent mine ord også da redaktøren lanserte ideen. Eller, dette er hva jeg sa: ”Et portrettintervju på hovedsendingen? Med Fredrik Bajer? Hvem faen er det?”

”Ryktene sier at han har en sterk personlig historie også. En barsk politimann, rørt til tårer av all faenskapen han har opplevd hjemme og på jobb. Det er jævlig bra TV.”

”Naut,” svarte redaktøren. ”Husker du massakren på Solro? Den kristne sekten i Maridalen hvor flere ble drept? Menighetens kvinner og barn var forsvunnet i ukesvis før de kom til rette?”

Jeg har et eget ansiktsuttrykk for slike anledninger. Jeg skviser øyenbrynene sammen, skyter haken frem og hveser. Solromassakren. Fjorårets største nyhetsdrama. By far. Ja. Jeg husker den saken. Jeg jobbet med den. Kvinnehatende kjøtthue.

”Det var Beier som ledet an i etterforskningen. Han fant den forsvunne menigheten. Han pågrep gjerningsmannen. Beier ble nesten drept da morderen prøvde å tre hjertet hans på en kampkniv. Han er en goddam føkkings helt.”

”Det er ingen som har hørt om ham,” sa jeg.

”Og det skal du gjøre noe med,” svarte redaktøren. ”Ryktene sier at han har en sterk personlig historie også. En barsk politimann, rørt til tårer av all faenskapen han har opplevd hjemme og på jobb. Det er jævlig bra TV.”

Anonymt nummer

Natt til mandag durer mobilen. Anonymt nummer, men jeg forstår at det må være Fredrik. Stalkeren min ringer nemlig aldri uten først å ha sendt et bilde av kjønnsorganet sitt, der det løfter fuglehodet fra reiret. Han pleier å si at det er for at vi skal ha noe å prate om. Fredrik ringer imidlertid ikke for å prate.

”Vekket jeg deg?” spør han bare.

”Klokken er ti over fire.”

”Jeg våkner tidlig. Hvorfor vil du intervjue meg? Du snakker med en mann som ikke har fått til stort her i livet.”

Et liv fullt av innhold, men uten betydning? Når jeg gjør researchen min, så gjør jeg den grundig. Fredrik hadde en strålende karriere i politiet. Han startet på gata i uniform, gikk undercover blant drapsmenn og narkohaier i noen av nittitallets største dopsaker, ble mordetterforsker og steg i gradene. Han var tilsynelatende lykkelig gift og hadde tre barn. Han hadde tre barn.

Nå har han bare to. Den yngste, Frikk het han og var fortsatt en baby da han døde i en boligbrann. Lille Frikk brant på Fredriks vakt. Det er godt over ti år siden. Da Frikk døde ble også Fredrik borte. ”Han forsvant inn i tunnelen,” sier en som kjenner ham. ”Det tok år før han kom ut igjen. Da var han en annen.”

«Du snakker med en mann som ikke har fått til stort her i livet.”

Skilsmisse, depresjon og selvbebreidelse. Det er dette jeg vil snakke med Fredrik Beier om. Veien tilbake. Hvordan klarer en knust mann å samle skrotrestene, reise seg og bli til politimannen som løser en av landets største drapssaker? Som fanger landets mest jagede morder?

Mannen som drepte menighetsmedlemmene var leiesoldat, to meter muskler boblende av adrenalin og ondskap. Ja. Du leste vel aviser i fjor du og. Fredrik og kollegaen hans, en gåtefull politikvinne fra PST ved navn Kafa Iqbal, som jeg ikke har klart å finne stort mer enn navnet på, banket dritten utav ham. Da Fredrik og morderen lå på Ullevål inntraff en ulykke. Ingen kan helt forklare hvordan det skjedde – bare hva. Ingredienser: Luft, en gasslekkasje og en gnist fra et elektrisk apparat. Resultat: Staffan Häyhä ble stekt til han knaste som ribbesvor. Fredrik var noen metre fra å dø han også. Det er derfor jeg lurer. Følte han glede da mannen som prøvde å drepe ham ble sprengt i filler?

Jeg hører pusten i telefonrøret. Ikke hvesende eller ekkel, men tydelig og monoton. Fredrik har tydeligvis forberedt seg.

”Greit. Men ikke spør meg om hva jeg føler om at folk dør. Jeg vil ikke svare på sånne spørsmål. Forstått?”

”Jeg har snakket med sjefen din. Han sa at du måtte. At det er bra for etaten.”

”Jeg driter i hvor langt opp i næringskjeden du går. Hvis du vil ha intervjuet ditt, så oppfører du deg. Lille Chef på Majorstua i kveld. Ingen kameraer. Det tar vi senere.”

Korte, tynne pip.

Næringskjeden. Nærings-skjeden. Jeg noterer meg den refleksjonen også. Ser ikke helt hvordan jeg skal få vridd den inn til å passe med Fredrik Beier, men du vet aldri. Han oppfører seg i alle fall som ei f….

Den bruneste bula på Majorstua

Lille Chef var den minste og bruneste bula på Majorstua. Åpnet klokken åtte hver morgen, og da var som regel de første gjestene på plass utenfor. Hølet i veggen, ble det kalt av folkene som jobbet der, og jeg skriver ’åpnet’, ’var’ og ’kalt’ av en grunn. Lille Chef finnes nemlig ikke lengre. Kneipa er erstattet av det som i boligprospekter vil bli beskrevet som en stemningsfull og original bydelspub. Bukseseler, bowlerhatter, tønnelagret sprit og håndlagd øl. Bartenderne noen knepp kulere enn klientellet.

”Greit. Men ikke spør meg om hva jeg føler om at folk dør. Jeg vil ikke svare på sånne spørsmål. Forstått?”

Det sies at Fredrik valset over nyhetsredaktøren min i forbindelse med dekningen vår av Solro-massakren, men andre sier at det ikke er sant. At Fredrik derimot driver og fôrer sjefen med nyhetstips. Ikke vet jeg hva som er sant, men redaktøren min ga meg i alle fall en beskrivelse av fyren: Et langt, halt rekel med for svære briller og bikkjeøyne.

Han har søkt tilflukt innerst i det lille lokalet, i en ruvende skinnsofa bak et sortglinsende bord. Der nipper han til noe som ikke er eplejuice. I alle fall hvis en skal dømme etter øyeknipingen. Han sitter, så haltingen vet jeg ikke noe om, men brillene og bikkjeøynene er på plass. Han er litt gråflekkete i det brune håret, duk i ryggen, men penere enn jeg hadde sett for meg. Mager, på et nesten usunt, men tiltrekkende vis. Noe får meg til å tenke på partneren hans igjen. Hun der Iqbal. Har de pult? Mange ville knullet en slik fyr, hvis de hadde sjansen. Iqbal. Muslim? Sikkert ikke.

”Stamstedet ditt?”

Fredrik rister på hodet.

”Det var det. Gikk visst konk. Ble til dette.”

Når han veiver ut med armen slår det meg hvor lang den er. At han har en hånd på størrelse med en hotellbibel. Når han himler med øynene forsvinner pupillene helt bak øyelokkenes hudfolder.

”Dessuten har jeg fått samboer og sønnen min har flyttet inn hos meg. Også går jeg på medisiner. Medisiner som ikke … matsjer alkohol så veldig godt. Men det var den eneste plassen jeg husket navnet på i farta.”

”Sønnen din,” sier jeg. ”Jacob?”

”Jeg har bare en sønn.”

”Ja. For Frikk døde jo i en brann. Tror du vi kan snakke om det. I intervjuet?”

Han tar en stor slurk av glasset. Øynene viker ikke fra meg. Ingen muskelsammentrekninger, ingen kniping.

”Du ville vite om jeg følte glede da mannen som prøvde å drepe meg ble sprengt i filler?”

Jeg fikler i vesken etter notatblokken.

”Det føltes godt. Jævlig godt. Ring sjefen min og si at jeg sa det. Så finner de noen andre til deg. Noen andre du kan intervjue.”

Fredrik Beier finnes ikke i virkeligheten. Det gjør selvsagt heller ikke journalisten Benedikte Stoltz.