Gi Nobelprisen til Philip Roth!

Skal Philip Roth endelig få nobels litteraturpris?

[dropcap custom_class=»normal»]S[/dropcap]kal endelig riktig forfatter årets nobelpris i litteratur? Jeg stiller gjentatte ganger dette spørsmålet mens jeg leser leser den amerikanske forfatteren Philip Roths på norsk nyutkomne roman Indignasjon.

[spacer]

Tekst: Gabi Gleichman

 

I

Her raser nemlig den 80-årige amerikaneren med frekk skaperlyst videre mot tilværelsens begrensninger. Liksom for å utfordre døden som nærmer seg, har han i sin alders høst fått en febrilt oppdrevet produksjon.

I beretningens sentrum står Marcus Messner, en 19 år gammel jødisk student i Ohio, som blir innkalt til forhør hos fakultetslederen for å svare på spørsmålet om hvordan han klarer å tilpasse seg det sosiale livet på college. Krigen raser i Korea og høster mange liv. Marcus vet at høyere studier kan avverge en innkallingsordre, og derfor forsøker han å framstå som en mønsterelev. Men en erotisk drevet kvinnelig student leder den seksuelt uerfarne gutten inn i fordervelsen.

Med bare den letteste bevegelsen av pennen åpner Roth her døren til 1950-årenes amerikanske myter så vel som til USAs historie, filosofi og hverdag. Utvungent vever han sammen temaet og ledemotivet, lar høyt og lavt flyte sammen, setter freidig opp mot hverandre en kosherslakterbutikk i Newark og slagfeltene i Korea-krigen, og han stiller seksuelle, politiske og sosiale spenninger opp mot hverandre. I hans speil framtrer et undertrykkende tiår, med selvsensur, streng puritanisme, konformisme og heksejakt på kommunister. Men hentydninger til George Bush og det kristne høyres USA mangler heller ikke.

Skal Philip Roth endelig få nobels litteraturpris?

II

Roth har en særstilling blant dagens prosaister. Han er en pessimistisk dikter som gjennom den vreden og den humoren som gjennomgående farger hans teksters diksjon, bestandig holder fast ved sitt engasjement. Hans intellektuelle kompass slutter aldri å vise ham den riktige retningen gjennom sjelens, historiens og samtidens skoger. Sitt svartsyn skjuler han i komiske opptog og i en blendende verbal fantasi. Både hans diktning og hans motstand står for en heroisk moral.

Ett kriterium på et forfatterskaps storhet er for meg at det bryter ned mine grenser og får meg til å gå utenfor meg selv. Et annet er å se hvilken litterær innsats som får sansene å hoppe og danse, ordfantasien til å skjerpe seg og tankene til å søke seg mot et uventet verdenshjørne. Jeg foretrekker tekster som motvirker samtidens hukommelsestap, som framstår som om minnet er herjet av en epidemi. Dessuten er mitt krav til stor litteratur at den skal være en formidler av indre stridigheter, og at den skal sabotere leserens bekvemmelighet.  Og alt dette eksisterer for meg hos Roth.

Får han ikke snart nobelprisen, kan medlemmene i Svenska Akademien i skam begrave sine hoder i den ertesuppen de spiser etter torsdagsmøtene.

Med bare den letteste bevegelsen av pennen åpner Roth her døren til 1950-årenes amerikanske myter så vel som til USAs historie, filosofi og hverdag.

 

III

Hovedpersonene i Roths romaner er ofte jevngamle med forfatteren, som hele tiden graver i eget materiale og låner fra sin egen biografi. Men det private har aldri fått noen plass i hans verk. Lager Roth mat, kjører han bil, eller har han noen laster? Vi vet ikke. Han lever som en eneboer og viser seg aldri i kulturlivets mer verdslige sammenhenger. Derimot er hans avsky for skjønnlitterære tekster som fordekte selvbiografier alminnelig kjent.

Hans hovedpersoner, som ofte er forfattere, er modeller som han bruker som litterære bed til å rendyrke livsholdninger, tendenser og fobier. Vi ser dem stadig fra forskjellige hold, i ulike belysninger.  De prøver ut jegets grenser, viser lidelse og lede, engasjement og humor, fortvilelse og løssluppenhet i en blanding som på leseren kan virke iblant nedbrytende, iblant oppbyggelig.

Roths romaner er replikker i en dialog med seg selv og med oss om kollektivisme og individualisme, om kapitalisme og humanisme, om frigjøring og fangenskap, om bigotteri og skyld, om likestillingens og fantasiens vilkår. Denne dialogen rommer både Jobs klage og lykksaligheten vi finner i Salomos høysang. Romanene passer til hverandre og henger sammen som brikkene i et puslespill. Det siste ordet blir aldri sagt, og av hver bok får man det største utbyttet dersom man har lest noen av de foregående. Hans mangedimensjonale verk, der listighet og naivitet, trøst og fortvilelse gnistrer mot hverandre og tenner ens fantasi, byr på et følelsenes og intellektets storslåtte eventyr.

Skal Philip Roth endelig få nobels litteraturpris?

IIII

Da Roth meldte seg til litteraturen, tidlig i 1960-årene, var overraskende mange av USAs fremste forfattere av jødisk opprinnelse. De var spesielt våkne og bevisste om verden omkring seg og følsomme overfor alle former for overgrep, med minoritetens skjerpede innsikt i de sosiale mekanismene.

Han hadde ikke Norman Mailers briljant spekulative og aggressive legning, han manglet Sauls Bellows ømskinnede medfølelse, og han var ikke som Bernard Malamud det avvikende mindretallets talsmann. Roth var en ny type forfatter.

Men det tok rundt ti år før hans egenart manifesterte seg for fullt.  Da framsto han som en sta og heftig, motsetningsfull, uegennyttig, utrettelig oppfinnsom og konfrontasjonsvillig forteller med et stormpisket hav av sterke følelser.

Portnoy´s Complaint (Portnoys besværlige liv) traff USA som en eksplosjon av vilt obskøn satire og svart humor.  Dessverre skjulte dette et viktig forhold, selv om den notorisk onanerende Portnoys svimlende utgytelser på psykoanalytikerens sofa ikke på noen måte handler bare om den seksualnevrosen han har fått i gave av sin dominerende jødiske mor. Den viktigste blinken for Roths satire er den moderne tilværelsens evne til å stikke kjepper i hjulet på alle forsøk på å bli et helt og sannferdig menneske.

Romanene passer til hverandre og henger sammen som brikkene i et puslespill.

Like forbitret og drepende fortsetter Roth gjennom de neste tre tiårene å la sine hovedpersoner protestere mot de urimelige vilkårene den amerikanske hverdagen påtvinger individene som lever i dette samfunnet.

Den fremste av disse er Nathan Zuckerman, den dypt seksfikserte forfatteren som blir hjemsøkt av psykiske problemer, som blir isolert og hele tiden er plaget, og som fra The Ghost Writer i 1979 og i de neste åtte romanene fungerer som hans talerør. En annen er David Kepesh, en brystelskende litteraturprofessor som i The Breast blir utsatt for en Franz Kafka-inspirert narrestrek ved at han en natt blir forvandlet til objektet for sin åttrå – et 70 kilo tungt kvinnebryst.

Med sin raffinerte komposisjon, legeringen av de forskjellige elementene – farse, dannelsesroman, burleske eventyr, metaroman, samtidsreportasje, samfunnskritikk – speiler de frittstående, men likevel sammenhengende, romanene om Zuckerman og Kepesh livets kaos og er et kaleidoskop som viser USA. Roth ser amerikanerne utlevert til en destruktiv frihet de ikke kan klare vekten av. Selv om han skriver om enkeltmennesker, er det menneskeartens skjebne han skildrer, menneskeartens gåtefulle plass i menneskemengdesamfunnet.

I disse romanene råder motsetningenes spill: tvang og frihet, nødvendighet og tilfeldighet. Hvilket liv ønsker man å leve, og hvorfor er det ikke mulig?

Ett kriterium på et forfatterskaps storhet er for meg at det bryter ned mine grenser og får meg til å gå utenfor meg selv.

 

V

I hans senere bøker, som inntar en framtredende plass ikke bare i Roths forfattarskap, men til og med i hele vår tids litteratur, går han til rette med den amerikanske samtidshistorien og døden, men det siste er slett ikke så dystert som det kan virke.

Roths alter ego, Nathan Zuckerman, opptrer som fortelleren i den trilogien som ble påbegynt i 1997 med American Pastoral (Amerikansk pastorale), et skjebnedrama med utgangspunkt i 1960-årenes eksplosive omveltninger, og som ble avsluttet i 2000 med The Human Stain (Menneskemerket), om en rakrygget man som bygde hele sitt liv på en løgn. Mellom disse kom boken I Married a Communist (Gift med en kommunist), en opprivende beretning fra McCartyhy-perioden om grusomheter, svik og hevn.

Samtidig som Roth med en sjelden sans for historiens ironier framkaller minner og bilder fra en tidligere tid, virker han med sitt klare blikk like saklig som redaktøren av telefonkatalogen.

Den eiendommelig hysteriske skinnhelligheten som ser ut til å ha truffet den amerikanske nasjonen, iakttar Roth med ironi og bitende velformulert avsmak. En spesiell avsky kjenner han overfor rettssystemets og de moderne medienes ritualer, framfor alt meningskonformismen og den nasjonale offentlighetens løgner og bedragerske spillfekteri. Men han blir drevet av en sterk medfølelse som gjør sitt til at han ikke blir hovmodig og heller aldri triumferende.

The Plot Against America (Konspirasjonen mot Amerika), en roman om nazistenes forsøk på å gripe makten i Washington, kan man gjerne lese som en historisk allegori, en advarsel mot tendenser i den aktuelle politikken. Men romanen er også en påminnelse om USAs motstandskraft mot politisk fanatisme.

Med sin omsorg for detaljene blander Roth tetthet og luftighet, konsentrasjon og letthet på en måte som gjør hans romaner originale. Den som elsker det engelske språkets fineste nyanser, vil lett bli begeistret for hans bøker.

Selv om Roths verk er en sinnrik helhet, er det samtidig som få andre egnet til å bli åpnet like gjerne her som der. Man kan lese en side på måfå og flire eller synke hen i tanker.

Jeg er misunnelig på alle som ennå ikke har lest ham. Store oppdagelser er i vente.

 

 

Gabi Gleichmann er skribent, litteraturkritiker og forlegger. Han debuterte i 2012 med romanen Udødelighetens elixir. Denne saken ble først publisert i Aschehoug Litteratur, våren 2013.