Fra tekstflik til roman

av

D

et er flere år siden Jon Krog Pedersen sendte sin første flik med tekst til redaktør Nora Campbell, men denne høsten er fliken blitt en roman. Forfatter og redaktør har snakket om hvordan manuset har utviklet seg, og hva som har vært med på å forme Krog Pedersens debutroman Bekymringsmelding for Hanna Tidemann.

Tekst: Nora Campbell

– For litt siden minnet du meg på at du for flere år siden sendte meg en flik av det som nå har blitt din debutroman, sier Campbell. – Jeg svarte noe om at dette var fint, men kanskje ikke slik du skulle åpne forfatterskapet ditt. Hvor mye har romanen endret seg underveis? Altså, hvor mye likner den på det du trodde den skulle bli da du startet?

– Noen av de første forsøkene har blitt stående, svarer Krog Pedersen.

– Men din anbefaling ble likevel tatt til følge. Den første teksten åpnet på en markedsplass i Firenze, hvor det var en masse skrammel og rot, og veldig sterk sol, og noe om en tynn hund med puss i øyet. Det var ikke helt bra.

– Noen av Hannas tilbakeblikk på barndommen har blitt stående, og det var i det landskapet jeg fant romanen, for å si det maksimalt svulstig. Så i hvert fall et par–tre sider av de første 30 sidene jeg sendte er med i den endelige boken. Og det er jeg nesten litt stolt av, for det var første gang jeg satte meg ned og sa til meg selv at jeg skulle forsøke å skrive fiksjon.

Hvordan historier skapes

Hele Krog Pedersens skriveprosess har vært preget av eksperimentering.

– Jeg visste ikke hvordan man skulle lage en roman, så jeg begynte i den ene enden, prøvde meg fram, testet stemmer, karakterer, skrivemåter, væremåter, måter å observere på, øvde på dialog og veksling mellom beskrivelse og dialog. Jeg har googlet ordet «eksposisjon». Og jeg vet fremdeles ikke hvordan man lager roman, men jeg klarte å krangle frem en sammenheng i de klossene jeg etter hvert hadde på bordet foran meg.

Krog Pedersen har alltid vært opptatt av hvordan historier skapes, hva som ligger bak en beskrivelse, hva beskrivelsene sier om den som forteller – at det ene trekkes frem, og det andre utelates. Han skjønte tidlig at dette måtte være et element i fortellingen.

– Sett på den måten, er ikke boka så langt unna det jeg kanskje så for meg. Likevel er det jo ting som oppstår underveis som gjør at stoffet tar nye retninger, og da er det noe som ryker ut. Som kanskje må skrives senere. Liv Køltzow sa i et intervju at romanskriving handler om å ta bort ting, skjære vekk. Det likte jeg. Jeg forventet at BFHT skulle bli fragmentarisk og prøvende – ikke nødvendigvis eksperimentell. Men jeg kan ikke si at jeg så helt for meg det den har blitt.

Hanna Tidemann

– Hanna er litt yngre enn deg, sier Campbell.

– Hun kommer fra en bitte litt finere adresse enn deg, hun har – håper jeg – litt alvorligere eksistensielle kvaler enn deg – i hvert fall rammes hun kanskje hardere enn deg av dem hun har. Ja, og så er hun en jente.

– At Hanna er jente, er ikke så sentralt for meg. Eller, det var mest en konsekvens av interessen jeg fikk for forholdet mellom far og datter. Dette er ikke nytt, jeg har selv en søster og en far, og alltid sett at de to har noe annet enn jeg og faren min har. Også har jeg en datter selv, på to år, og har nok prøvd å kartlegge noen feller jeg ikke ønsker å gå i med henne i fremtiden.

– Hva i Hanna er det du kjenner deg mest igjen i?

– I Hanna kjenner jeg igjen den følelsen av håpløshet som gjerne rammer unge mennesker som tilsynelatende har alle muligheter. Hva hvis man ikke har lyst til å være med? Men ikke evner helt å protestere? Det kan jeg kjenne meg igjen i. En litt bortskjemt melankoli, kanskje. Ellers er det ikke så mange ting jeg deler med Hanna. Men i forlengelsen av interessen for hvordan fortellinger skapes, og min egen manglende interesse for rent plot-drevet litteratur, syntes jeg det var interessant å plassere hovedpersonen på stedet hvil, og la alle andre farte rundt, omkring eller forbi henne, med sine forstillinger om hvem hun er.

Internettfella

Hanna og broren Patrik er oppvokst i den samme familien, men lever ganske forskjellige liv, og har kanskje også kontrasterende utvikling i romanen.

– Hva er det som gjør at de trekkes i så forskjellige retninger?

– Hanna og Patrik er nok nærmere hverandre enn utviklingen i boken tilsier. Forskjellen er at Patrik ikke lar seg hemme, og han er langt mindre selvkritisk. Han har en kynisme som gjør at han kan manøvrere lettere enn Hanna i den moderne kapitalismen. Han er liksom litt mer amerikansk enn Hanna, all suksess er god suksess. Får du det til, og tjener penger, er du liksom i mål. På slutten av boken får han jobb i et produksjonsselskap som spesialiserer seg på å lage brukertilpassede videosnutter for å få folk til å gråte. Det er jo litt dommedagsaktig.

Krog Pedersen fortsetter: – For Hanna er det ikke så enkelt, hun vil liksom til kunsten, til litteraturen. Men hun mangler en positiv drivkraft, hun bruker for eksempel timevis på å stirre inn i internett, hun har blant annet et sykelig forhold til Google Earth. Hun bruker masse energi på å gjøre ting vanskelig for seg selv. Dette er noe jeg har vært opptatt av. At verden er så tilgjengelig på nett, at du kan søke deg frem til hva som helst av informasjon, men at virkeligheten er like lukket som før, for eksempel når det gjelder forholdene vi har til våre nærmeste. Selv relasjoner vi omtaler som gode, er preget av mange vriene ting vi ikke kan sette fingeren på, våre egne handlinger kan noen ganger være gåtefulle også for oss selv. Det ligger en sånn grubling hos Hanna, men hun er samtidig helt tiltaksløs. Hun ville gjerne lest en vanskelig, kanonisert roman, men det orker hun liksom ikke. Hun synes det er bedre å gjøre ingen ting enn å gjøre sånne dusteting som broren gjør. Så her er hun kanskje litt barnslig, litt bortskjemt, når hun bare definerer seg bare ut fra alt hun ikke vil være. Eller hun er syk, ødelagt av samfunnet. Eller kanskje er hun et bedre menneske?

Bortskjemt melankoli

– Men du brukte nettopp ordene «bortskjemt melankoli», sier Campbell. – Man kunne sette den forferdelige merkelappen «i-landsproblem» på de tingene Hanna sliter med, og samtidig er dette helt reelle eksistensielle kvaler. Du nevnte Liv Køltzow – hun sier også et sted, om å være en forfatter som skriver i fredstid i et velstandsland: «Mitt ståsted er det alle andre så gjerne vil frem til, og da kan man jo ikke drive og forakte det som snevert.» Det kunne kanskje være trøstende ord for Hanna?

– Det er trøstende ord også for flere av oss, tror jeg, sier forfatteren.

– For meg handler denne romanen om ensomhet, om å ikke bli hørt, fortsetter Campbell.

– De voksne klarer ikke møte den alvorlige og sårbare Hanna på et nivå hun kan respektere, eller føle seg trygg i. Hva tenker du om det?

– Felles for alle som omgir Hanna, er at de tenderer mot å presse henne inn i sin egen måte å se verden på, få henne til å passe med deres bilde, sier Krog Pedersen.

 

– Særlig faren Halvor dårlige sider formidler du med ganske mye kjærlighet. Holder du dommedag over noen i denne boka?

– Når det gjelder Halvor, er jo han en type som har lagt all tvil bak seg. Eller, han dyrker tvilen, men kun profesjonelt, gjennom sitt virke som litteraturteoretiker. Og jeg synes noen ganger han er litt søt når han tviholder på tanken om at han er en helt adekvat fyr.

– Jeg har ment å skildre alle med ulike deler kjærlighet og forakt. Kjærlighet for mennesket som forsøker å takle små og store ting, også om de tyr til lettvintheter, og forakt for dem som er skråsikre på at de har funnet svaret. Om jeg holder dommedag over noe, så er det vel tanken om at ting er lett, at man kan lene seg på en formel, at man kan få noe uten å ofre noe.

Dommedag over seg selv

– Men jeg går ut fra at du også vil gi Ibsen rett i at å dikte er å holde dommedag over seg selv?

– Ja, det gjør jo vondt noen ganger.  Jeg tror ikke man får skrevet noe bra hvis man ikke går inn steder det er ubehagelig å være. Men så er det jo en åpning for å juge seg ut av det også, åpning for å juge seg både inn og ut. Jeg sa jeg ikke delte så mye med Hanna, men mange av hennes opplevelser er hentet fra liknende opplevelser i mitt eget liv. Jeg fikk også kjeft av skolen fordi jeg skrev grove skolestiler. Og jeg mistet en god venn i en ulykke som barn. Men i overføringen av disse hendelsene til fiksjon, er de jo også bearbeidet og overdrevet – utbrodert, eller skåret ned og stokket om på i så stor grad at de ikke korresponderer med virkeligheten. Alt bygger på noe «fra virkeligheten», og det er likegyldig om det er historisk sant, så lenge det er litterært sant og at det holder og fungerer innenfor rammene av det universet man har skapt.

Hjem til jul

Bekymringsmelding for Hanna Tidemann er også en julefortelling. Hvorfor det? Og hvorfor tror du det finnes så mange julefortellinger?

– Ritualer er jo plot i seg selv, og her brukte jeg «den norske julefeiringen (for de privilegerte)» for å vise til en form for innholdsløshet. Et borgerlig ritual som plot i et innholdsløst liv. Kontrasten mellom det åndelige budskapet og den perverse overfloden synes jeg er en fin ramme. Selv om det ikke skjer noe på handlingsplanet er det en viss spenning knyttet til julen.

– Du har skrevet denne romanen i et slags eksil, mens du og familien har vært bosatt i Firenze. Hva tror du det har hatt å si?

­– Jeg har nok hatt glede av å se Norge på avstand. Og jeg begynte heller ikke å skrive på ordentlig før jeg dro ned dit og bestemte meg for å gi det et forsøk. Eller, jeg har hatt en hemmelig drøm om å bli forfatter siden jeg var liten, men aldri turt å prøve. Jeg har ikke følt at jeg hadde noe å skrive. Så da har jeg gjort så mange sprell jeg har kunnet i mellomtiden, kanskje med håp om å få noe å skrive om. Så på en måte var det «nå eller aldri.» Nå flytter vi tilbake til Oslo, så jeg håper ikke det betyr at jeg slutter å skrive. Jeg har brutt en barriere nå, så det gjelder å stjele tid – og penger! – til å fortsette. Jeg har alltid vært en jævel til å stjele.

Kjøp boka her

Nora Campbell er forlagsredaktør i Aschehoug forlag