Forvandlingens mester

En overskyet ettermiddag i desember 1980, i sitt elegante hjem i Paris, løfter en velkledd herre en pistol mot tinningen og tar med ett skudd livet av to av Frankrikes mest bemerkelsesverdige forfattere: Romain Gary og Émile Ajar. Slik ble et av den franske litterære scenes mest omtalte mysterier avslørt.

Tekst: Gabi Gleichmann

Det spektakulære selvmordet slo ned som en bombe langs Seinens venstre bredd og ga gjenklang over hele verden.

Les mer om Med livet foran seg

Suksessparet som endte med fortvilelse og selvmord

Selvmorderen ble født i 1914 i Litauen under navnet Roman Kacew. Faren var ukjent. Moren – som tross fattigdom og forsakelse alltid holdt hodet høyt hevet – levde bare for sønnen sin og hadde høye tanker om fremtiden hans.

Minna Kacew var en «jiddische mame», ute av stand til å holde sine drømmer for seg selv. Alt det hun visste, skulle straks utbasuneres og oftest som vulkanske utbrudd. Dermed ringte hun en dag på dørene til sine forhatte naboer i boligblokken i Vilnius. Da alle var samlet i trappeoppgangen, forkynte hun høyrøstet:

«Dere forbannede småborgerlige lus. Dere vet ikke hvem dere har den ære å snakke med. Min sønn kommer til å bli en helt, fransk ambassadør, kvinnebedårer, ridder av Hederslegionen, en stor forfatter. Han…» Hun lette etter det som skulle gi dem dødsstøtet, det ytterste beviset på jordisk suksess:

«Han kommer til å få sydd sine klær i London.»

Naboenes lattersalver runget i ørene på åtteårige Roman. Han rødmet og så på moren. Hun virket ikke det minste brydd eller forulempet. For hun visste.

For oversiktens skyld vil jeg skynde meg å si at Roman innfridde sin mors drømmer til overmål. Han kom til Paris i 14-årsalderen, ble etter kort tid verdensmester i bordtennis, pilot i flyvåpenet, aktiv i motstandsbevegelsen, krigshelt, dekorert med Hederslegionen, fransk ambassadør, feiret forfatter, filmskaper og beryktet kvinnebedårer.

Han fikk også klærne sine sydd i London. Riktignok avskydde han det engelske snittet. Men han hadde intet valg. Morens vyer og lattersalvene som skyllet over ham den gangen i trappeoppgangen, hadde nemlig formet ham til den han var.

Det var bare én nabo som trodde på Minna Kacews dramatiske avsløring om sønnens fremtid. Han het Piekielny, som på polsk betyr «djevelsk». Imidlertid var han en beskjeden liten mann, og åpenbart lettpåvirkelig. Han bød Roman på søtsaker, og sjenert ba han gutten om at han en dag når han var blitt alt det moren hans hadde spådd og møtte de store i verden, fortalte dem om ham.

Den vennlige mannens ubetydelige eksistens endte i nazistenes krematorieovner sammen med millioner andre av Europas jøder. Han forsvant uten å etterlate noen fysiske spor. Men navnet hans lever videre.

Hvem han enn møtte av embetsmenn, statsmenn eller konger og hvor han enn ferdedes etter krigen, unnlot Romain aldri å nevne – det som leserne av denne teksten nå får vite – at i Pohulankagaten nr. 16 i Vilnius bodde en viss herr Piekielny.

 

Da han romandebuterte i 1945, valgte han et nom de plume, et forfatternavn – Romain Gary. Hvorfor nettopp dette navnet? Han smakte på flere med mer klassisk fransk klang, men falt for dette siden han beundret den stilige skuespilleren Gary Cooper. I 1969 utga han også en underfundig roman med tittelen Adieu Gary Cooper.

Romain Garys internasjonale litterære gjennombrudd kom i 1956 med den Goncourt-belønte romanen Les racines du ciel, om en mann som forsøker å redde Afrikas elefanter fra utryddelse. Han utga et førtitall romaner, samtlige forførerisk tilgjengelige og samtidig gåtefulle. Et par av disse skrev han på engelsk og gjemte seg bak flere pseudonymer.

Høydepunktet i Garys litterære produksjon er etter min mening La promesse de l’aube (1960), den selvbiografiske, burleske, løsslupne fortellingen om den kjærlighetsfulle, men langtfra ukompliserte relasjonen mellom ham og moren. Den varme, humoristiske skildringen av madame Kacew, denne forbløffende teatralske kvinnen som beviselig hadde ordet og invektivet i sin makt, former seg til et av verdenslitteraturens mest uforglemmelige morsportrett.

I en av bokens mer gripende scener forteller Gary om at han under krigen var stasjonert i to år i Nord-Afrika, og at det ukentlig kom ett brev fra moren. Disse linjene fra henne betydde mye for ham. Med tiden ble brevene fra henne stadig mer rotete og usammenhengende, og hun besvarte aldri spørsmålene hans. Gary fryktet at hun var blitt litt senil. Først etter krigen fikk han vite at moren hadde vært død i nesten to år. Men før sin bortgang skrev hun hundretalls brev, som en bekjent postet regelmessig, for å holde sønnens kampvilje oppe.

Gary hadde lett for det meste, han var lekende og skapte fest og glede med alle sine bøker. Gratie og munterhet bodde side om side i ham. Men han var også i besittelse av et slags vemod.

Folk som kjente Gary, opplevde ham som en kameleon. I biografier beskrives han som en gåtefull, mangefasettert person. Kanskje berodde det på at han ikke hadde samme forankring som sine kolleger, som hadde sine røtter plantet i fransk jord. Hans jødiske arv fikk ham heller ikke til å føle seg hjemme. Han var den fødte kosmopolitt, hjemme overalt og ingen steder. Han førte seg like ledig i salongene og storpolitikkens finstuer som på fortauskafeene. Utvungent omgikkes han den engelske dronningen, president Charles de Gaulle, filmstjernene i Hollywood, samtidig som han visste adskillig om livet i Paris’ bakgater. Han hadde mange masker, men utleverte også mer av seg selv enn de fleste.

Gary var en forvandlingens mester og la for dagen et bemerkelsesverdig mot til stadig å skifte ham og gjøre nye erfaringer. Derfor bestemte han seg i 1973 for å tre ut av det bildet omverdenen hadde skapt av ham, som han følte holdt ham fanget som forfatter.

«Jeg vil begynne på nytt, leve livet om igjen; å være en annen var mitt livs store fristelse,» forklarer han i notatene han etterlot.

Så skrev han en komisk kortroman, Gros Calin, om en mann som lever i symbiose med en pytonslange. Sjelden har jeg sett en forfatter skifte stil og tonefall så kraftfullt som Gary gjør i denne romanen. Her slipper han den klare rytmiske prosaen og det stramme vemodet som alltid har vært hans signum. Hendelsesforløp fortettes, den lille detaljen og det store perspektivet veksler i abrupte kast.

Han postla manuskriptet, under pseudonymet Émile Ajar, fra Rio de Janeiro og adresserte det til et forlag i Paris. Boken ble en umiddelbar kritiker- og salgssuksess.

Garys litterære lykkekast som Émile Ajar kom i 1975 – Med livet foran seg. Romanen handler om Momo (Mohammed) – en foreldreløs arabisk gutt som hverken vet hvor han kommer fra eller hvor gammel han er. Momo tas hånd om av madame Rosa, en pensjonert jødisk prostituert, som lærer ham alt om livet og det som ligger foran ham. Den makeløst morsomme romanen utspiller seg i Paris-bydelen Belleville, blant horer, transvestitter, halliker og fattige innvandrere. Momos historie fortelles i et rasende tempo, med et vilt språk, rikt på lystige uttrykk og bakvendte formuleringer. Ordene ånder fritt mellom høyt og lavt, mellom filosofiske tanker om livet og panoramiske sveip over tilværelsens elendighet.

Uhyre innsiktsfullt skildres en verden av rusmisbruk, rasisme, prostitusjon, elendighet og segregasjon. Trettifem år etter bokens utgivelse er dens bilde av livet på bunnen av det franske samfunnet mer aktuelt enn noensinne.

Romanen høstet enorm suksess. Den er faktisk den mest solgte og leste boken i Frankrikes historie. Da den ble kronet med landets høyeste litterære utmerkelse, Goncourt-prisen, utløste det ville spekulasjoner om hvem som skjulte seg bak navnet Émile Ajar. Ingen var i tvil om at det måtte være en betydningsfull forfatter. Mange storheter ble utpekt. Også Gary. Men kritikere avfeide denne muligheten med argumentet: «Å nei, Gary har ikke tilstrekkelig talent.»

Den mystiske Émile Ajars identitet var lenge det store samtaleemnet i Frankrike, og Gary fikk seg mang en god latter. Som da en berømt forfatterinne, under en middag med flere fra Paris’ litterære elite, uten blygsel forkynte at det unge geniet var hennes elsker, men at hun hadde begynt å gå lei og tenkte å kaste ham ut, for han var ikke særlig spennende i sengen.

Etter hvert lød kravet fra journalister og lesere om at Émile Ajar måtte stå frem for offentligheten stadig mer unisont. Gary ba så fetteren sin om å utgi seg for å være Ajar. Den unge mannen hadde ingenting imot å være i rampelyset. Hans virkelige navn var Paul Pawlowitch, og han drømte om en litterær karrière.

Gary utga ytterligere to romaner som Émile Ajar, blant annet den merkelige Pseudo der han begår et litterært lystmord på «den mislykkede Romain Gary». Men etter en kort stund begynte han igjen å føle seg fanget. I tillegg kjente han at alderen begynte å tynge. Særlig var han svekket etter at hans tidligere hustru, skuespillerinnen Jean Seberg, begikk selvmord. Igjen ville han bryte seg løs, fri seg fra alt. Men denne gangen var det ikke nok å skaffe seg et nytt pseudonym.

Ved siden av Romain Garys lik fant man igjen et manuskript som avslørte mysteriet med Émile Ajars identitet: «Vie et mort d’Émile Ajar» (1981). Teksten avsluttes med ordene: «Jeg gikk lei av meg selv. Takk, og farvel”.