Forbudte sanger

Moddi har skrevet Forbudte Sanger, en bok med historiene bak albumet Unsongs.Foto: Jørgen Nordby

«Skyt dem for helvete i hodet! Da dør de med én gang.»

Utdrag fra Kapittel 4, «Our Worker», Forbudte Sanger av Moddi

Det står et iskaldt gufs gjennom Estadio Víctor Jara. Den underjordiske idrettshallen minner mest av alt om en enorm bunker, en labyrint av blåmalt betong og nakne korridorer. Fra en luke i taket treffer en bred søyle av dagslys gulvet. Mørkegrønne benkerader bygger seg oppover på begge langsidene, helt opp til taket himmel- høyt over oss. Det er plass til flere tusen her, men vi er alene.

Hallen er ikke til å kjenne igjen fra bildene fra 1973. På den tiden het det Estadio Chile og var en av de største idrettsarenaene i landet. Da var trebenkene umalte og veggene grå. Det var ingen åpning i taket, bare lysstoffrør som fylte rommet med sitt uhyggelige lys. Dag og natt fantes ikke her.

Juan har tatt oss med til stedet der han selv satt fanget under det chilenske statskuppet. Den gangen var han tjuetre år og student ved det tekniske universitetet i Santiago. Nå har han passert seksti. Det er en liten mann som står foran meg, tydelig engstelig over å være tilbake i idrettshallen som over natten ble forvandlet til konsentrasjonsleir for venstrefolk. Minnene fra den gang ser ut til å tynge ham.

«Det første vi så da vi kom inn, var en kropp som lå med ansiktet ned mot betonggulvet, blodstenkt og urørlig. Sannsynligvis la de ham der bare for å vise oss hva de var i stand til å gjøre.»

Moddi har skrevet Forbudte Sanger, en bok med historiene bak albumet Unsongs.

Moddi med tidsvitne Juan Brito på Estadio Chile, hvor visesangeren Víctor Jara ble myrdet. Foto: Jørgen Nordby

Statskuppet i Chile fant sted den 11. september 1973, etter en lang periode med politisk og sosial uro i det søramerikanske landet. Det hele startet tre år tidligere, da marxisten Salvador Allende gikk seirende ut av en lang og intens valgkamp. Det var første gang i historien at en sosialistisk statsleder hadde kommet til makten på demokratisk vis. Valget sendte sjokkbølger gjennom hele verden. Venstreradikale feiret verden over. Chile var beviset på at en fredelig overgang til et sosialistisk samfunn var mulig.

Ikke alle var like begeistret. USAs president Richard Nixon var engstelig for å se nok et Cuba reise seg i Amerikas bakgård. Noen få dager senere innledet hans sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger samtaler med den amerikanske etterretningstjenesten om hva som kunne gjøres for å unngå at Chile skulle «gå til helvete», som han kalte det. Kissinger var tydelig i sin tale: Allende måtte ikke under noen omstendighet få beholde presidentmakten.

Årene som fulgte ble turbulente, både for Allendes venstreallianse og hele det chilenske samfunnet. Venstresidens politiske plattform hvilte på en storstilt nasjonalisering av landets kobbergruver, omfattende jordreformer og konfiskering av privat eiendom. Arbeidsledigheten gikk ned, men protestene økte. Den sosialistiske styringsmodellen møtte motstand hos det private næringslivet, storbønder og mange fabrikkansatte. Det hele toppet seg med en landsomfattende lastebilstreik i 1972. Dagligvarer forsvant fra hyllene, handelseksporten stoppet opp og landets økonomi var på randen av kollaps.

På tross av økonomisk nedgang og stor uro økte oppslutningen om Allendes regjering. Under parlamentsvalget i mars 1973 fikk venstrealliansen Unidad Popular hele 43,2 prosent av stemmene. Samtidig hadde motstanden mot Allende økt. De sentrumsorien- terte kristendemokratene, som hittil hadde støttet Allende, allierte seg med høyresiden for å avsette presidenten. Med seg i kampen hadde de den amerikanske etterretningstjenesten, som bidro med millionbeløp i pengestøtte. Allende skulle kastes, koste hva det koste ville.

Spenningen hadde fortsatt å stige etter parlamentsvalget i 1973.

På sommeren hadde en utbrytergruppe fra hæren forsøkt å avsette regjeringen på egen hånd. Med presidentpalasset La Moneda omringet av stridsvogner kringkastet president Allende en tale hvor han slo fast at regjeringen ikke kom til å svikte sitt folk. Han oppfordret landets arbeidere til å samles i fabrikkene for å vise sin støtte til Unidad Popular, og til å være klare for kamp hvis det skulle bli nødvendig. Opprørerne fra hæren ble nedkjempet i løpet av noen timer, men hendelsen satte en støkk i det chilenske samfunnet. Hvor god kontroll hadde egentlig regjeringen over militæret?

Juan og studiekameratene hans hadde snakket om hva de skulle gjøre hvis det kom et nytt kuppforsøk. Mange av studentene var lojale tilhengere av Allende og Unidad Popular. Dersom det brøt ut borgerkrig, ville de kjempe med det de hadde for hånden, om det så bare var blyanter og bøker.

På morgenen den 11. september begynte ryktet å spre seg om nye opptøyer. Denne gangen startet det i havnebyen Valparaíso, der marinefartøyer hadde angrepet radiostasjoner og kuttet kommunikasjonslinjene inn til hovedstaden. Like etter rullet hærens stridsvogner ut i Santiagos gater. Det lød voldsomme eksplosjoner over hele byen. Så gikk fjernsynsapparatene i svart. Det hersket full forvirring. Inne på universitetsområdet møttes rådville studenter i hundretall. Hva var det som foregikk? Hva skulle de gjøre? Studentene ble enige om å sperre av campus og vente på ordre fra regjeringen. Hva som enn skjedde, skulle folket svare!

Men ingen ordre kom. Timene gikk, og inne på universitetsplassen bredte uroen seg. Hvor ble det av Allende? Fra gaten utenfor lød stadige geværskudd, og lyden av jetfly og helikoptre gjallet inn over universitetets murer. Hva var det som skjedde der ute?

Senere på dagen kom radioen tilbake, men i stedet for Allendes stemme var det en talsmann for hæren som snakket. Maktovertakelsen var et faktum, kunngjorde han. Den sosialistiske regjeringen var blitt styrtet, og president Salvador Allende var død. Juan og studentene nektet å tro et eneste ord av det som ble sagt. De var overbevist om at kuppmakerne var i mindretall, og at de nå forsøkte å frata folket håpet. Studentene sverget på at de ikke ville svikte sine folkevalgte. De skulle holde fortet.

Natten falt på. Fortsatt ingen lyd fra Allende, og fremdeles skrallet lyden av maskingevær gjennom gatene. Noen foreslo å klatre opp på taket for å se hva det var som foregikk på utsiden, men de var redde for å bli beskutt. I stedet bestemte de seg for å sove. De fordelte seg på så mange rom som mulig. Hvis opprørerne kom seg inn på området, skulle de i alle fall ikke kunne ta alle på én gang. Det ble en lang og urolig natt på steingulvet i forelesningssalene.

Om morgenen ble universitetet stormet. Portene ble sprengt opp, og væpnede soldater rykket inn på hele området. Kampene var over i løpet av noen minutter. Mot gevær og håndgranater utgjorde studentenes bøker og blyanter ingen motstand. Juan overga seg umiddelbart. Med hendene bak hodet og et geværløp mot ryggen ble han ført ut på skoleplassen, hvor kuppmakerne hadde samlet studentene i en stor klynge. Der, mellom universitetets ærverdige bygninger, ble de liggende med ansiktet mot gressplenen mens soldatene sparket og slo. Mange av soldatene var knapt eldre enn studentene selv.

Tiden gikk. Juan begynte å kjenne på sulten. Siden opptøyene startet, hadde han ikke spist annet enn litt brød med syltetøy. Vann var ikke å oppdrive, og det var bare å glemme å gå på toalettet. Like ille som mangelen på mat og søvn var den konstante følelsen av ikke å vite hva som foregikk. Timene på universitetets gressplen ble lange og ukomfortable. Etter ett og et halvt døgn ble Juan beordret inn i en minibuss. Den skulle ta ham til Estadio Chile.

Moddi har skrevet Forbudte Sanger, en bok med historiene bak albumet Unsongs.

Kjøp Forbudte Sanger her