Historien bak boka: Dukkeføreren

Jostein Gaarder

[dropcap custom_class=»normal»]J[/dropcap]ostein Gaarder gir ut sin første roman for voksne på åtte år. Det er klart redaktør Mia Bull-Gundersen gleder seg! Hun har intervjuet forfatteren om boka som kommer.

Mia: I år er det 25 år siden du ga ut Sofies verden, romanen som er oversatt til over 60 språk og solgt i 45 millioner eksemplarer. Det er åtte år siden din forrige roman for voksne, Slottet i Pyreneene, og den er utkommet på 27 språk siden den gang. Din popularitet over hele verden tar visst aldri slutt, Jostein. Du er fremdeles superstar når du reiser i utlandet. Hva sier man til slikt?

Jostein: Jeg har sagt det samme i 25 år, nemlig at jeg opplever situasjonen som surrealistisk. Det er naturligvis morsomt, men det kan også være utfordrende. Jeg må liksom representere noe mer enn den jeg føler meg som. Men bevares – det er jo et eventyr! Bøkene mine lever der ute i verden som såkalte «longsellers». Hver eneste dag får jeg henvendelser fra forlag og medier i mange utland. Jeg trodde det skulle gi seg, men det bare fortsetter og fortsetter.

Mia: I Dukkeføreren som kommer ut 1. mars, treffer vi Jakop. Hvem er han?

Jostein: Jakop er en middelaldrende lektor. Han er en underlig skrue som lever et ensomt liv. Han har ingen familie. Likevel er det noe ved ham som genererer stadig nye historier. Og dem blir det mange av. Jakop har en eneste nær venn i Peder Ellingsen Skrindo – eller bare Pelle. De to kameratene har en felles interesse: De er intenst opptatt av å utforske ordenes slektskap og opprinnelse. Pelle trekker dessuten Jakop med seg inn i de mest bisarre situasjoner. Ikke minst kommer dette til uttrykk når de møter Agnes.

Jeg hadde ikke kunnet skrive Dukkeføreren om det ikke var mye av meg selv i mannen jeg skriver om. – Jostein Gaarder

Mia: Hvem er Agnes?

Jostein: Hun er en kvinne som river Jakop ut av hans besynderlige livsførsel og konfronterer ham med at han må våge å leve sitt eget liv og ikke snylte på andre menneskers fellesskap. Forholdet mellom Jakop, Pelle og Agnes blir et lite trekantdrama. Og hvem trekker det lengste strået, Jakop eller Pelle?

Mia: Jakop har altså bare én familie, nemlig den indoeuropeiske språkfamilien. Og den har han et nærmest erotisk forhold til. Hvorfor?

Jostein: Kanskje er det en familieerstatning? Jakop blir en kløpper til å spore opp ords etymologier, altså ordenes slektskap og opprinnelige betydning – og her har han også Pelle med på laget.

Mia: Vi i redaksjonen og du selv har sammenlignet Dukkeføreren med Sirkusdirektørens datter  fra 2001. Hvorfor?

Jostein: I Sirkusdirektørens datter forteller jeg om Petter, en antihelt som ikke skriver bøker selv, men som etablerer seg som en «forfatterhjelper» eller ghostwriter ‒ en næring han tjener seg styrtrik på ‒ og han blir litt av en verdensmann. Det er mye av Petter i meg. Slik er det også med Jakop i Dukkeføreren. Jeg hadde ikke kunnet skrive denne romanen om det ikke var mye av meg selv i mannen jeg skildrer. Selv er jeg velsignet med en stor familie, og jeg har venner og bekjentskaper over absolutt hele verden. Likevel er det mye av meg i antihelten Jakop, selv om han knapt har vært utenfor Norges grenser. Jakop samler på sigaresker med noen svært personlige eiendeler, og jeg samler på forskjellige utgaver av mine egne bøker, for tiden ca. 1000 i tallet. Det blir nesten som å samle på noe av seg selv. Jeg skal ikke her røpe hva Jakop  legger i disse sigareskene, annet enn at også hans samling er betydelig.

Mia: Men Jakop er et fryktelig ensomt menneske. Det er vel ikke du, Jostein?

Jostein: På engelsk skilles det mellom «loneliness» og «solitude». Jakop er åpenbart en «lonely» person, og det kan jeg ikke kalle meg selv. Men jeg vet litt om «solitude». Jeg har reist mye alene, og sittet alene og skrevet. Som mange andre har jeg dessuten kjent på hvordan det er å stå alene mellom himmel og jord. Vi kommer alene til verden, og vel, her blir vi tatt imot av varme hender. Men så er vi overlatt til oss selv igjen når vi en dag skal bryte opp. Det er mange avskjeder i Dukkeføreren, svært mange.

Mia: I løpet av de siste årene har du skrevet flere barnebøker og Anna – en roman for ungdom om klimaendringene. Synes du vi opererer med kunstige skiller mellom romaner for ungdom og voksne?

Jostein: Det er iallfall glidende skiller.  Romaner for ungdom kunne vært utgitt for voksne og omvendt. Jeg synes mitt forfatterskap har noe enhetlig over seg. Barneboken Det spørs er ikke uten relevans for voksne. Og konstruksjonen i Dukkeføreren minner mye om måten jeg har komponert mine ungdomsromaner på. Nesten alt jeg forteller i Dukkeføreren vil en ungdom forstå. Men den utgis som en roman for voksne fordi det er noe med språket og livserfaringene i teksten som gjør den til en roman for voksne.

Mia: I flere av romanene dine skriver du inn en indre stemme, en slags annen stemme, eller annenstemme, som får uttrykk i originale figurer; som Jokeren i Kabalmysteriet, engelen Ariel i I et speil, i en gåte eller Meter’n i Sirkusdirektørens datter. Kan du røpe om du har med noen slik figur også i Dukkeføreren?

Jostein: Nei, er’u gæren!

Mia Bull-Gundersen er seniorredaktør  i Aschehoug Litteratur

Det ligger flere selvbiografiske momenter både bak Petter i Sirkusdirektørens datter og nå bak Jakop i Dukkeføreren. Skjønt kanskje ikke selvbiografisk. Men det er elementer av selvportrett i hvordan jeg har tegnet disse skikkelsene, selv om speilbildene jeg holder opp, er forvridde og fordreide. De er som sånne trollspeil man finner på tivoli med en festlig blanding av konkave og konvekse speilflater. – Jostein Gaarder