Et glemt mesterverk

Stian Johansen er ute med sin første roman, Norge og døden. Her kan du lese om boken som inspirerte ham. En roman verken Stian eller bibliotekaren hadde hørt om, skrevet av  en anerkjent og mye lest forfatter i sin tid – Magnhild Haalke.

Tekst: Stian Johansen

Norge og døden dreier omkring Tulla som jobba som taus i Trøndelag på 30- og 40-tallet, via industrien på Herøya, Porsgrunn, hvor mannen hennes får jobb i 1960, til Radiumhospitalet i 2010 hvor hun skal dø. Noen ganger i uka kommer barnebarnet på besøk. En mann som kan reise hvor han vil og jobbe med det han vil.

→  Les mer om Norge og døden

Da jeg jobba med romanen forsto jeg på et tidspunkt at jeg måtte skrive om en ung taus fra et trøndersk bygdemiljø på 30-tallet, og at det var denne jenta som måtte ha ordet. Et miljø, en tid og et område jeg visste svært lite om, og hvilket språk skulle jeg bruke?

Jeg bladde litt i ulike historiebøker uten at jeg fant noe som trigga. Det var først da jeg ba om hjelp fra en av bibliotekarene ved Skien bibliotek, og hun fant fram til Magnhild Haalke, at det begynte å lyse. En forfatter verken bibliotekaren eller jeg hadde hørt om, men biblioteket hadde en rekke av bøkene hennes, riktignok på magasinet.

 

Magnhild Haalke, født 1885 i Vikna i Nord-Trøndelag, død 1984 i Oslo.

«If I Can Make It There …»

Hun debuterte i 1935 med romanen Allis sønn – femti år gammel. Debutromanen regnes som hennes beste bok, kan man lese i for eksempel Wikipedia-artikkelen om Haalke, og boka er gjenutgitt flere ganger. Boka ble utgitt av Aschehoug, som Norge og døden, og den siste utgaven ble lansert som månedens bok i Den norske Bokklubben i 1984, to måneder før forfatteren døde.

Adresseavisens Marius Sandvei hevda i sin anmeldelse av debutboka, at Haalke ikke sto tilbake for Undset, Vesaas og Hoel.

Ronald Fangen skrev i Tidens Tegn: «Et kunstnerisk mere modent debutarbeid er ikke kommet i vår litteratur på lang tid. Det kan efter mitt skjønn ikke innvendes noe mot denne boks kunstneriske utforming.» Den ble oversatt til 17 språk, og ble blant annet utgitt av det velrennomerte forlaget Alfred A. Knopf i New York, og den fikk strålende anmeldelser i en avis som New York Times.

I 1939 vant hun en nordisk romankonkurranse om «yrkeskvinnen i hennes forhold til arbeid, kjærlighet og hjem» med romanen Trine Torgersen.

Med andre ord: Magnhild Haalke var en svært anerkjent og mye lest forfatter i sin samtid. Hun mottok Statens kunstnerlønn fra 1954, og ga ut rundt 25 bøker, hvorav 20 romaner. Etter 1971 ga hun ut én bok, memoarboka Mot nytt liv, da var hun 93 år.

Hun skrev ofte med samme hovedperson eller samme slekt gjennom flere bøker, for eksempel trilogien om Gry (Åkfestet, Dagblinket og Rød haust?). I trilogien har Haalke lagt handlinga til trøndersk bygdemiljø, og følger Gry fra hun er tolv til hun er førti. Midt i blinken for meg og Norge og døden, så jeg lånte først Åkfestet.

Ikke bare fant jeg fram til et knippe markørord og kunnskap om hvordan livet som taus kunne være i Trøndelag på 30-tallet, jeg fant også en ny favorittbok.

Åkfestet oppleves som språklig frisk, eller enkel å lese, i 2017, og i forhold til Olav Duuns’ Menneske og maktene, som jeg også leste med researchblikk, syns jeg den har holdt seg bedre. Hvorfor hadde ingen jeg snakka med hørt om Haalke, samtidig som alle kjenner til, og ofte har lest, Duun?

Jeg begynte å Google.

Stoner og de andre

Trønderne burde mase mindre om Duun og mer om Magnhild Haalke, skrev journalist Terje Eidsvåg i Adressa i fjor sommer → Les Hvorfor leser vi ikke Magnhild Haalke

«De siste åra er rekke «gamle» bøker løftet fram i lyset igjen. Tidvis til overveldende suksess, med nylansering av John Williams’ Stoner i 2014 som stjerneeksempel. Universitetsromanen fra 1965 har blitt et litterært fenomen over store deler av verden, lenge etter forfatterens død.»

Videre drar Eidsvåg fram andre eksempler på romaner som har fått nytt liv: Hans Falladas Alle dør alene, og Lucia Berlin som fikk et internasjonalt gjennombrudd i 2015 med utvalgte noveller – A Manual For Cleaning Women – elleve år etter sin død.

Eidsvåg hevder at det neppe er skrevet mange trønderske romaner bedre enn Haalkes debut, Allis Sønn. Det er et ganske heftig utsagn om man fort tenker over hva som er skrevet fra Trøndelag, men kanskje er det også riktig.

«Det er ingen grunn til å rakke ned på Olav Duun, for boka står åpenbart i arv til hans forfatterskap, i miljø, språk og delvis i tematikk. Likevel snakker nok Haalkes roman sterkere til dagens lesere enn de fleste av Duuns bøker», skriver Eidsvåg.

Adressas journalist spør videre om hvorfor i all verden romanen ikke er formidlet bedre. Forfatteren er nærmest radert ut av den norske litterære offentligheten, og spør: «Skyldes det at hun skrev fra Utkant-Norge, er kvinne og at mange av hennes bøker ble stemplet «kvinnelitteratur»?»

Per Thomas Andersens murstein Norsk Litteraturhistorie (oppdatert utgave 2012) nevner ikke Magnhild Haalke i det hele tatt. I en bok som tar for seg rundt 1000 navn i norsk litteratur fra saga- til samtid.

Et glemt mesterverk

I en artikkel med tittel «Et glemt mesterverk» fra april 2015, skriver Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen om Magnhild Haalkes romandebut Allis sønn. Ellefsen mener at boka bør hentes fram igjen, fordi den er oppsiktsvekkende god. → Les Et glemt mesterverk

Etter å ha gått igjennom bokas mottakelse, blant annet anmeldelsen i The New York Times Book Review, skriver Ellefsen: «Hva kan det skyldes at en romandebutant av slikt spektakulært kaliber er falt fullstendig ut av den litterære samtalen? Den noe dalende kurven i Haalkes senere forfatterskap og at barndomsskildringen som nevnt var dusinvare på 1930- tallet, er mulige forklaringer. At såvidt mange middelmådige, mannlige forfattere fra denne perioden fremdeles figurerer i litteraturhistoriene, mens Haalke så til de grader har forsvunnet fra radaren, vekker også mistanken om at debutens vei til glemsel har noe med forfatterens kjønn å gjøre.»

Det er ikke pocket alt som er hefta

På fødestedet Vikna, ble det i 2010 arrangert en festival til ære for Haalke. Det ble etablert en venneforening for henne to år seinere, som ifølge Namdalsavisa skal støtte det lokale biblioteket i arbeidet med å fremme hennes forfatterskap, og i 2015 kom det jammen opp en byste foran det samme biblioteket.

For alt jeg vet – det kan ha skjedd andre initiativ enn disse jeg har lista opp, det kan ha vært skrevet flere artikler, i spennet mellom Haalkes død og nå, som ikke jeg kjenner. Andre lesere og skrivere kan ha spurt om dette:

Hva med å vurdere å gjenutgi debutromanen og trilogien om Gry, Aschehoug?