En milepæl i alle mine år med lesing og forlagsarbeid

Til høsten kommer en av de bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg ut i Sidespor.

Av: Asbjørn Øverås, redaktør for Sidespor-serien

Natt av Edgar Hilsenrath har vært en milepæl i alle mine år med lesing og forlagsarbeid. Det er få bøker som har gjort så dypt inntrykk, få bøker jeg har slitt så mye med å lese ferdig, samtidig med at jeg absolutt ikke ville legge den til side. Da jeg leste den for noen år siden, snakket jeg med alle om den, jeg hadde en følelse av å være en kikker inn i en forbudt verden, men likevel ville jeg fortsette. Det føltes riktig og viktig. Håper mange får den samme følelsen.

Og for de som vil vite mer med en gang, les videre:

Til høsten kommer altså Natt ut i Sverre Dahls oversettelse. Hvordan får en leseren til å ta fatt på denne dystre fortellingen. For ved siden av De velvillige av Jonathan Littell, som jeg arbeidet med for noen år siden, har jeg knapt lest noe så mørkt.

Selv sier Hilsenrath at det var denne boka som fikk ham ut av en voldsom depresjon. Han skrev seg på et vis ut av egne opplevelser. Og han brukte over ti år på å skildre dette dypdykket ned i en jødisk ghetto, et slags medmenneskelig sammenbrudd, en ferd inn i et egoistisk helvete.
Ranek er romanens hovedperson. Han er i ghettoen fra begynnelsen av, og opplever hvordan forholdene bare blir verre og verre. Vi følger ham der han virrer rundt mellom hus i ruiner, på evig jakt etter en brødskalk eller noe man kan bytte til seg noe spisende for. Vi er vitner til grufulle scener, som da broren Fred dør og han gjør seg klar til å hamre ut Freds eneste gulltann. Han vet at andre vil gjøre det så fort de oppdager dødsfallet, og han vet at han kanskje kan bytte den bort mot litt ost.

All tid går med til å lete etter mat i et nærmest apokalyptisk landskap, der man svindler folk, stjeler eller utnytter den som er svakere enn en selv. Alt sammen for å overleve litt til. Og aller verst er kanskje jakten på et sted å sove, inne i en av sovesalene, der det alltid er for lite plass. Om nettene plukkes alle som befinner seg ute opp av vaktene og sendes ubønnhørlig videre til tilintetgjørelsesleirene.

Det finnes selvfølgelig andre mennesker i denne romanen – gamle Sigi, hans syke bror, Deborah, svigerinnen Ranek alltid har vært hemmelig forelsket i, Rødtoppen og frisøren Moïshe. Og så er det jo dørvakta på bordellet og paret som driver den lokale baren!

Alle lever de i en verden der medmenneskelighet, empati, nestekjærlighet og medlidenhet, er borte. Hele boka er som et slags negativ av den verden vi ønsker oss. Og forfatteren forsterker hele tiden denne følelsen ved å lukke oss inne i denne verden og gjenta skildringen av mørkets handlinger på stadig nye måter, slik at vi vil ut, men ikke klarer å stikke av.

I motsetning til mange andre kjente bøker om dette temaet, som er skrevet ut fra personlige opplevelser, er det ikke snakk om verden utenfor. Mennesket blir ikke satt inn i noe større perspektiv. Det er og forblir en slags kirurgisk skildring av den menneskelige elendigheten.
Natt er ingen roman full av intriger, her er ingen dramatiske helomvendinger, ingen overraskende slutt, bare en lang og vond litani fra den fiktive ghettoen Prokov. Det finnes ikke tyske nazister her, bare rumenske soldater som rensker gatene for alt som rører seg om natta. Først og fremst er Natt en skildring av hva mennesket kan nedverdige seg til å gjøre mot sine egne, når absolutt alt står på spill over lang tid.