En hyllest til læreren

av

D

a jeg var lita var jeg ikke den som hoppet høyest. Jeg kunne ikke gangetabellen på rams, og jeg var elendig til å tegne. Men en ting kunne jeg, og det var å lese.

Vestbyen skole, Namsos en gang sent på nittitallet. De kuleste klærne du kunne ha kom fra Hennes og Mauritz på Steinkjer, og alle hoppet tau i friminuttet. Jeg var dårlig til å hoppe og tok ofte til takke med å veive tauet mens andre trikset. Ikke greide jeg å veive to tau heller og det henger med til historien at jeg senere i livet fikk briller og var nederst på de flestes lister over hvem som var fornuftig å velge til et volleyballag.

Men jeg kunne å lese. Jeg leste, leste og leste. Og ikke bare mye, men raskt. Det var det jeg kunne, og jeg slukte Sofies Verden, Harry Potter-serien, utallige Grøsserne og alle pappas klassikere fra tidlig 80-tall.

Lesing er viktig, det er de fleste enige om. Det finnes utallige tiltak for å få barn til å lese mer. Ett av dem er vennlige konkurranser, og vi dreiv med konkurransevirksomhet – også i tykkeste Trøndelag.

Lesekonkurransen

Læreren min annonserte en dag at vi skulle ha en konkurranse mot parallellklassen. B-klassen. Pøblene. Og vi måtte slå dem! Reglene var enkle: Vi skulle lage en bokorm langs veggen hvor hver bok som ble lest skulle føres sirlig opp på en papirsirkel – som igjen ble en del av ormens kropp. Den første klassen som fikk ormen omkring hele klasserommet hadde vunnet.

Jeg var lykkelig. I ekstase, for endelig var det jeg som kunne briljere med en egenskap. Som vanlig leste jeg med stor iver. Helt oppslukt. Til en slik grad at jeg lå våken om natta og lyttet etter foreldrene mine, slo av lyset (jeg hadde lysbryter ved senga, score!) i det de kom opp trappen – og slo det på når de var trygt plassert på sitt soverom. Jeg lå våken kveld etter kveld, natt etter natt. Og kom til det punktet hvor jeg bar en bærepose full av bøker til skolen for å føre dem opp til ormen.

Tvilen og troen

Men i dét det var min tur til å briljere var medelevene skeptisk. ”Har du lest alle de?”. Blikkene stråle tvil og mistenksomhet. Hvordan kunne noen lese en bærepose bøker? Men læreren trådde til. Hun tvilte ikke et øyeblikk – og lot meg føre hver eneste bok opp på veggen.

Læreren ga meg det øyeblikket jeg ønsket meg. Hvor jeg kunne vise at jeg også kunne noe – og hadde et slags talent. Hun visste så godt at jeg hadde kapasitet til å lese mange bøker, og oppmuntret meg til å gjøre det. Lærere er unike mennesker – og de som evner å se hvert barns talent, behov og oppmuntrer dem, de er ekstra spesielle. Leseglede kan læres, og barn kan lære av hverandre – og kanskje var det nettopp dette min lærer visste.

Vant vi konkurransen? Vel… Jeg husker ikke. Men det er heller ikke poenget. Poenget er at ei lita jente på knapt en meter fikk lov til å skinne i et lite øyeblikk en gang på nittitallet – og at læreren så behovet for å la denne jenta lese så mye hun bare orket.