En bekmørk odyssé om havet

Hundevakta av Nikos Kavvadias er en del av serien Sidespor

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]enne boka har jeg hatt med meg lenge i bagasjen. Jeg leste den for over ti år siden og det sier noe om hvor godt den satt at den var en av de første jeg tenkte på da jeg skulle starte opp SIDESPOR. Så godt sitter den at en anmelder skrev at disse fortellingene fra havet minnet mer om tatoveringer enn om litteratur. Du blir ikke kvitt dem.

Tekst: Asbjørn Øverås

Og han som fortalte meg om boka, var selv merket. Da jeg møtte Olivier Rubinstein, var han direktør for franske Denoël. Han fortalte at det var det tredje forlaget han hadde gitt ut boka på. Han hadde tatt den med videre to ganger tidligere. Jeg måtte bare lese.

Det blir sagt at de siste 75 sidene, som utgjør andre del av denne boka, bør leses klokka fem om morgenen en natt man ikke får sove og at det er sider så nakne at de får Bataille og Genet til å fortone seg som uskyldige helgener. Det er herfra sitatet på forsida stammer fra.

«Jeg kunne godt tenke meg at noen glemte beinrestene mine også, men da på et bordell. Og at jentene brukte dem til sugerør i ølglassene sine, som sigarettmunnstykker, som fløyter.»

Det er ikke for ingenting at Nikos Kavvadias av mange blir betraktet som den siste store greske poeten

Leseren tas med på en flytende likkiste, det 5000 tonns lasteskipet Pythéas på vei til Kina. Mannskapet om bord på skipet er nesten nødt til å snakke sammen og de har alle sine historier. Ofte har de flyktet til sjøs, fra familien, en kvinne, en lyssky historie. Havet har vært en drøm, en mulighet, som sjelden ble oppfylt. For som en av dem sier: – For oss sjøfolk fins det ikke noe helvete i den neste verden. Vi lever i det, på jernplatene her i dette livet.

For det hele handler om sjøfolk, rått og sårt. Om sjømenn, som kommer opp på nattevakta si og snakker med seg selv, eller forteller radiotelegrafisten om livet de har hatt, mens de røyker en joint. Og det handler om mødrene, om bordellene i alle verdens havner. Og ikke en av disse jentene de har kjøpt for en time, en natt eller en uke, ikke en av disse jentene de har kjøpt i Kolombo, Antwerpen, Marseille, eller Beyrout, har de glemt.

Det er ikke for ingenting at Nikos Kavvadias av mange blir betraktet som den siste store greske poeten

Heller ikke, og Kavvadias skriver også om byene, om «Trange gater i Kina, med lukt av hvitløk og opium ut av dørene. Bombay. Jernbur fulle av svarte kvinner med kroppslukt som okser. Alger. Trappene til Kasbaen. Man hører pistolskuddet. Rio … Hvor som helst.»

Og allikevel. Hundevakta er ikke en machoroman. Den er trist, melankolsk, ja en poetisk fortelling full av knuste drømmer. Og de grusomme minnene som skildres i svart/hvitt er ikke lenger unna enn at dere som sitter her kunne vært deres barn eller barnebarn.

Hundevakta er en bekmørk odyssé, en eksistensiell fortelling, en historie om livets absurditet og ikke minst en roman om havet, dette mytiske stedet få forfattere har skildret som Nikos Kavvadias.

Om forfatteren

Nikos Kavvadias er født i Mandsjuria i 1910, men kom tilbake til Hellas allerede som barn. Etter kortvarige studier dro han til sjøs og ble etter hvert telegrafist. Han begynner å skrive poesi og ble med årene en klassiker i hjemlandet, der det er satt musikk til svært mange av diktene hans i den folkekjære Rebetika-tradisjonen. Kavvadias døde i Athen i 1975. Hundevakt er hans eneste roman.

[spacer]

[spacer]

Asbjørn Øverås er redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Aschehoug forlag