En amerikansk forbrytelse – om drapene i Osage County

David Grann har skrevet den sjokkerende historien om drapene i Osage County og om etableringen av FBI. En fortelling som er langt mørkere enn det politiet kunne ane, da de først begynte å etterforske en rekke mystiske dødsfall i indianerreservatet.

David Granns bok har med god grunn ligget på bestselgerlisten i USA. Det er et mesterstykke av et detektivarbeid, der ikke alt er bevist, men der Grann sannsynliggjør at Osage-indianerne ble systematisk drept.
Berlingske Tidende

Kjøp boka her

Indianerkrigene er for lengst over. De overlevende er stort sett parkert i reservater der kulturen deres har dårlige kår. Det fins et unntak. Osage-indianerne ble forflyttet til et område alle trodde skulle være uten interesse, et område i Oklahoma, som skulle vise seg å inneha de største oljeforekomstene i USA.

Osage-indianerne er plutselig millionærer, kjører luksusbiler og sender barna sine til prestisjetunge skoler i Europa. Men for å beskytte indianerne – som myndighetene mener ikke er i stand til å beskytte seg selv – blir det innført en lov der indianerne blir tildelt en formynder som ikke er Osage-indianer. Mange av kvinnene gifter seg med hvite menn som automatisk trer inn i rollen som formynder.

En dag forsvinner to av stammens medlemmer. Den ene blir funnet med en kule i hode. Så blir et annet stammemedlem forgiftet, og så et til. En bolig sprenges i lufta.

Hvem står bak disse kriminelle handlingene? Den første etterforskningen er svært overfladisk. Men etter en ny serie mord, blir BOI (Bureau of Investigation), det som skal bli FBI under unge Edgar J. Hoover.

Forsvinningen

UTDRAG: I april sprer det seg millioner av ørsmå blomster over de eikekledde åsene og de enorme præriene i Oklahoma. Det er stemorsblomster og villportulakk og små knoppurter. Forfatteren John Joseph Mathews, som selv var osageindianer, skrev en gang at denne galaksen av kronblader får det til å se ut som om «gudene har etterlatt seg konfetti». I mai, når prærieulvene uler under en skremmende stor måne, begynner mer høyvokste planter som vandrejøder og lodnesolhatter å krype over de mindre blomstene – og stjeler deres lys og vann. Stilken på de mindre blomstene brekker og kronbladene blåser bort, og om ikke lenge er de begravd under bakken. Det er derfor osageindianerne snakker om mai som den tiden da månen dreper blomstene.

Den 24. mai 1921 begynte Mollie Burkhart, innbygger i Gray Horse, Oklahoma, som er en av osagebosettingens små byer, å bli redd for at det hadde hendt noe med en av søstrene hennes, Anna Brown. Anna var trettifire år gammel, mindre enn ett år eldre enn Mollie, og hadde forsvunnet tre dager tidligere. Hun hadde ofte gått på rangel, som familien nedsettende hadde kalt det. Da danset hun og drakk med venner til det grydde av dag. Men denne gangen hadde det gått en hel natt, og så en natt til, uten at Anna hadde dukket opp på trappen foran huset til Mollie slik som hun pleide, med det lange, svarte håret litt tjafset og øyne som skinte glassaktig. Når Anna kom inn, likte hun å kippe av seg skoene, og Mollie savnet den beroligende lyden av Anna som beveget seg makelig gjennom huset. Nå var det i stedet en stillhet der som lignet den på slettene omkring.

Mollie hadde allerede mistet søsteren Minnie tre år tidligere. Dødsfallet var kommet sjokkerende raskt, og selv om legene hadde tilskrevet det en «særegen borttærende sykdom», hadde Mollie sine tvil: Minnie hadde kun vært tjuesju år gammel og bestandig hatt svært god helse. likhet med foreldrene hadde Mollie og søstrene navnene sine oppført i Osage-registeret, noe som betød at de hørte til blant stammens registrerte medlemmer. Det betød også at de eide en formue. Tidlig i 1870-årene hadde osagestammen blitt drevet ut fra områdene sine i Kansas til et steinete, formodentlig verdiløst reservat i det nordøstlige Oklahoma, bare for noen tiår senere å oppdage at det i bakken under dette området fantes noen av de største oljereservene i USA. For å få tak i denne oljen, måtte oljeleterne betale osagefolket leie og vederlag. I begynnelsen av det tjuende århundre begynte derfor hver av dem som sto i stammeregisteret å motta en pengesjekk hvert kvartal. Beløpet var innledningsvis kun på noen få dollar, men etter som tiden gikk og det ble pumpet opp mer olje, vokste utbyttet til hundrevis og deretter tusenvis av dollar. Og så godt som hvert eneste år økte utbetalingen, lik præriebekkene som rant sammen for å danne den brede, grumsete Cimarron-elven, helt til stammens medlemmer i fellesskap hadde spart opp millioner på millioner av dollar. (Bare i 1923 tok stammen inn mer enn 30 millioner dollar, som i dagens penger ville ha vært mer enn 400 millioner.) Osagefolket ble ansett som verdens mest velstående befolkningsgruppe per innbygger. «Har du sett!» sto det i den New York-baserte ukeavisen Outlook: «I stedet for å sulte i hjel … nyter indianeren godt av en fast inntekt som gjør bankfolk grønne av misunnelse.»

Allmennheten var blitt bergtatt av stammens velstand, som var stikk i strid med det bildet av amerikanske urinnvånerne som kunne spores tilbake til den første kontakten med hvite – selve arvesynden som landet ble født av. Journalister pirret sine lesere med historier om det «plutokratiske osagefolket» og de «røde millionærene» med deres herskapshus i murstein og terracotta hvor det hang digre lysekroner, og skrev at de pyntet seg med diamantringer, var kledd i pelskåper og hadde biler med egen sjåfør. En skribent så med forundring på osagejentene som gikk på de beste kostskolene og hadde på seg overdådige franske antrekk; det var som om «une très jolie demoiselle fra Paris’ bulevarder av vanvare hadde forvillet seg inn i denne lille reservatbyen.»

På samme tid kastet journalistene seg ivrig over ethvert tegn på at den tradisjonelle osagelevemåten fremdeles fantes. Ikke minst fordi denne lot til å mane frem et bilde av «ville» indianere i publikums sinn. En artikkel beskrev en «sirkel av dyre automobiler som omringet et åpent leirbål der de bronsebrune eierne i fargerike pledd sto og tilberedte kjøtt på den primitive måten». En annen dokumenterte en gruppe osageindianere som ankom en danseseremoni i et privatfly – en scene som «overgår de fleste romanforfatteres evne til å skildre». I det som kan stå som en oppsummering av allmennhetens holdning til osagefolket, skrev Washington Star: «Den gamle klagen: ‘Se, den stakkars indianeren’, kan nå mer passende omarbeides til: ‘Ohoi, den rike rødhuden’.»

Mollie Burkhart – bokens hovedperson og heltinne