Dødevaskeren: boka alle snakker om

Dødevaskeren er utropt til årets viktigste roman i Danmark, og omtales som litteratur som kan endre samfunnet vårt. Les et utdrag fra det første kapittelet her.

Det nyfødte pikebarnet Frmesk er uønsket av sin far fordi hun er jente. Farmoren insisterer på at Frmesk blir omskåret, men liten og svak som hun er, frykter moren at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet. Enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Utveien blir å la barnet vokse opp hos besteforeldrene.

Frmesks mormor er dødevasker. Hun tar seg av døde jenter og kvinner som ingen andre vil begraver – kvinner som er drept i vanære eller skam. Det er et kjærlig hjem, men besteforeldrene kan ikke i det lange løp skjerme Frmesk mot den fysiske og psykiske overlast som ubønnhørlig nærmer seg fra alle sider.

Boken foregår i Kurdistan i 1986. Området er preget av krig og folkemord, det danner det grusomme bakteppet for en fortelling om et ekstremt utsatt jenteliv.

Dødevaskeren er oversatt av Hilde Rød-larsen.

Kjøp Dødevaskeren her

Utdrag:

10. august 2016, Skejby sykehus i Danmark

Khanda løper ut av huset. Kjolen hennes er flekkete av blod. Rett etter henne kommer faren. Ansiktet hans koker av raseri. Han roper om skammen som har slått ned i familiens midte. Min ære er krenket, brøler han. Familien ligger i ruiner, som husene rundt oss. Khanda skriker hest. Hun skulle bare prøve sykkelen, og blodet kom av seg selv. Hun er redd. Vil bare trøstes. Hun er redd for blodet, som plutselig rant ut av henne. Som tjukt, rødt tiss. Redd for faren, som eksploderte med en gang han så henne.Han tar tak i håret hennes og tvinger henne ned på grusveien. Folk stimler sammen. Hun syklet jo bare, roper en skingrende stemme bak dem.

Skån datteren vår. Skån henne, mannen min. Vårt lille liv. Faren slår jenta hardt og rykker henne inntil seg. Jeg kan ikke leve med en skjendet datter, roper han og trekker en kniv fra beltet. Allahu akbar, Allah er størst, lyder stemmene rundt dem. Varmen er kvelende. Mennenes posete bukser klistrer seg til huden. De tettvevde, svarte chadorene damper om kvinnenes kropper. Hvisking og spredte tilrop. Skån henne, roper kvinnen bak dem igjen. Mannen slår kvinnen hardt i ansiktet, så hun faller om på veien. Kryp inn i huset, hveser han. Det er din skyld.

Kvinnen kommer seg opp og løper tilbake mot huset. Grusen og sanden fra veien drysser fra kjolen hennes. Skautet løsnet da han slo.

Khanda gråter. Hun stirrer på munnen som messer så raskt at hun ikke henger med. Han slår henne i ansiktet igjen og tvinger munnen hennes opp mens han roper om ære og krenkelse. Spyttet står av ham. Bismillah. I Allahs navn. Allahu akbar. Han trekker tungen ut av munnen på datteren sin og kapper den av i ett hugg. Allahu akbar, Allahu akbar, lyder det i hysteriske rop fra flere av tilskuerne. Khanda faller  sammen på veien og spytter blod. Stemmen hennes er borte. Er blitt til uartikulerte lyder. Tungen ligger i nervekramper på grusen.

Faren bøyer seg framover og borer fingrene inn i det lange håret. Han drar hodet hennes til seg, tar fatt i det ene øret og skjærer det av inntil kraniet. Så det andre. Khanda ruller seg sammen på grusen. Moren hennes kommer løpende tilbake mot dem. Denne gangen med en kanne i hendene. Hun stopper opp. Skriker konstant. Hun skjelver over hele kroppen. Øynene er oppløste.

Hun tømmer innholdet i kannen over seg. Tenner i det samme en fyrstikk, og er på noen sekunder omgitt av flammer. Hun begynner å løpe mot dem igjen, som en levende fakkel, men synker sammen på veien før hun rekker fram til den blødende datteren sin. Stemmene bølger seg hissigere og hissigere. Khandas øyne glir igjen.

Anmelderne om Dødevaskeren:

God, velskrevet, raffinert komponert og – en rystende leseropplevelse.
– Guri Hjeltnes, VG, terningkast fem

Sara Omars roman er et viktig bidrag til #metoo-kampanjen.
– Cathrine Krøger, Dagbladet, terningkast fem

Utropt til årets viktigste roman i Danmark (…) grusomt og godt.
– Ingunn Økland, Aftenposten

Takk, Sara
– BT

Årets modigste bok
– Politiken

En sjokkerende og modig debutroman
– Ekstra Bladet

Omar skriver gripende om livet i Kurdistan, og særlig i begynnelsen kommer hennes avdempede tone romanen til gode. I sin detaljrike, stemningsskapende beskrivelser av hverdagen i besteforeldrenes hjem og de konstante angrepene på de såkalte vantro minner Omar nærmest om italienske Elena Ferrante og hennes fenomentale Napoli-romaner. Større ros kan man neppe få.
– Jyllands-posten