Det første mysteriet

Ill. Linnea Vestre

La meg fortelle deg om begynnelsen av livet ditt, skriver Katharina Vestre i boken Det første mysteriet. – Vestre har en forbløffende evne til å formidle, skriver Dagbladet.

Tekst: Katharina Vestre Illustrasjon: Linnea Vestre

I begynnelsen er du bare en knøttliten celle. Så deler den seg i to. To celler blir til fire. Åtte. Seksten. Snart dukker konturene av et menneske opp. En ryggmarg. Et hjerte som begynner å pulsere. Senere: lunger, øyne, munn. En hjerne. På noen magiske måneder blir en klump av celler forvandlet til en pustende, spisende og tenkende organisme.

Kjøp boka her

Det første mysteriet i Aftenposten

Hvordan er det egentlig mulig?

Siden oppdagelsen av DNA-molekylet har biologien utviklet seg i en rasende fart. Vi kan i dag finne svaret på spørsmål som tidligere virket umulige. Hvordan vet cellene at de skal forme et hjerte, og ikke en hånd eller et øre? Hvordan kan eneggede tvillinger ha like gener, men ulike fingeravtrykk? Og hva har vi egentlig til felles med en bananflue?

Spennende og forbløffende visuell fortelling om vår tilblivelse.
– Cathrine Krøger, Dagbladet

FORORD: Da jeg var seks år gammel, samlet jeg på hotellsåper, lekte med Barbie-dukker og hadde blinkende joggesko. Filmsmaken min var usedvanlig lite original og kan kort oppsummeres i «alt med prinsesser». Men favorittboka mi? Det var Svangerskap og fødsel – En praktisk håndbok for alle blivende foreldre. Søsteren min og jeg pleide å hente den ut av bokhylla, bla forbi alle kostholdsrådene og stoppe opp da vi nådde side 70: Fosteret som vokser. Med dyp fascinasjon fulgte vi med på tegningene av en liten skapning som vokste seg større og større, og tenkte på vår egen lillebror som lå der inne i mammas mage. Vi så hvordan han forvandlet seg fra et underlig lite urtidsdyr med hale til en lubben baby som knapt fikk plass til sine egne armer og bein. Hvordan var det egentlig mulig?

Det skulle gå omtrent 17 år før jeg vendte tilbake til dette spørsmålet. Jeg var i ferd med å fullføre en bachelorgrad i biokjemi på Universitetet i Oslo, og satt en sen kveld på biblioteket og leste cellebiologi. Da jeg nærmet meg slutten av kapittelet, la jeg merke til en serie bilder som viste hvordan en hånd blir til. Først lignet hånden på en andefot. Så kom fingrene sakte til syne. Jeg leste i bildeteksten at forvandlingen skjer gjennom kollektive celleselvmord. En gang døde cellene mellom fingrene mine på kommando – og jeg fikk de hendene jeg skriver med nå.

Dette, innså jeg, fantes ikke på side 70: Fosteret som vokser. Bildene jeg hadde sett som seksåring, viste bare en liten del av fortellingen. For hvordan er det egentlig den lille skapningen blir til? Hva skjer i cellene, i DNA-molekylene? Hvordan vet hånden at den skal bli en hånd, og ikke en fot eller et øre?

Hvordan vet hånden at den skal bli en hånd, og ikke en fot eller et øre?

På jakt etter svar begynte jeg å grave i pensumbøker og forskningsartikler. Det tok ikke lang tid før jeg var fullstendig oppslukt. Før sommerferien i 2015 lånte jeg tre tykke embryologibøker fra biblioteket på Rikshospitalet, og tok dem med på ferie til Italia. Senere ble søkehistorikken min fylt opp av eggceller og fostre. Google trakk sine konklusjoner, og begynte håpefullt å vise meg reklame for babysalver. Hva algoritmene deres kom fram til da jeg også søkte opp bananfluer, kjønnsutviklingen til sjøormer og fiskenyrer er jeg mer usikker på. Resultatet ble i hvert fall Det første mysteriet. Det er en fortelling om fjerne slektninger, ukjente tvillinger, livsfarlige morkaker og merkelige bananfluer. Og uten å avsløre for mye, kan jeg allerede si at den handler om deg. La meg fortelle deg om begynnelsen av livet ditt.