Den lune uhyggen

Døde menn går i land er både klassisk og nyskapende, lun som en peisestue, skremmende som en brottsjø og fersk som en nytrukken hummer, skriver Knut Nærum i forordet av en ny utgave av André Bjerkes klassiker.

Tekst: Knut Nærum

Døde menn går i land er en av de mest spennende bøkene skrevet på norsk. Den utgjør også en nyskapning i sin sjanger: Den vet at den er en kriminalroman, og forteller det stolt til leserne.

Døde menn går i land kr. 169,-

Dette er den tredje av de fire kriminalromanene André Bjerke skrev under psevdonymet Bernhard Borge, og den eneste hvor mysteriet ikke løses av psykoanalytiker Kai Bugge, sjeledetektiven fra Oslo vest. Det er også den eneste av de fire hvor Bjerke har en medforfatter, nemlig Bjørn Carling, som skrev flere kriminalromaner på egen hånd, da som «Erik Vendel». Denne gang er det altså Carling/Vendel og Bjerke som sammen utgjør Bernhard Borge.

Første kapittels første setning plasserer handlingen i 1938, ni år før boken ble utgitt. Det finnes en god lunhet i hovedpersonenes omgangsform, preget som den er av vidd, litterære referanser og jevnlig inntak av børst. Penger er uten betydning, man leser Wodehouse, og det er et drag av tweed i luften. Det er som om den lettsindige tonen hovedpersonene imellom ikke kunne ha overlevd andre verdenskrig.

Penger er uten betydning, man leser Wodehouse, og det er et drag av tweed i luften.

Jeg-fortelleren, vårt vitne til de oppsiktsvekkende hendelsene på og omkring Kapergården på Sørlandet, er Paul Rickert, løpegutt og fikser for gladrikingen Arne Krag-Andersen. I et fiktivt forord i romanen viser Rickert til sin venn Bernhard Borge, «som har påtatt seg ethvert litterært og juridisk ansvar for utgivelsen». Navnet er ikke bare et psevdonym, men også navnet på fortelleren i Bjerkes foregående kriminalromaner, Nattmennesket og De dødes tjern. Når Døde menn går i land publiseres i 1947, er «Bernhard Borge» dermed både et psevdonym for André Bjerke, et psevdonym for ham og Bjørn Carling, en fiktiv forteller i to tidligere romaner og angivelig ghostwriter av denne boken. Navnebruken kjennes som et tilfelle av galopperende postmodernisme, fra lenge før ordet fantes. (Når jeg heretter skriver Borge, sikter jeg til de to forfatterne av denne boken. K.N.)

Sagnet om den sørlandske kaperkapteinen Jonas Korp og presten Jørgen Uhl gir gjenlyd i handlingens nåtid, hvor fortiden stadig trenger seg på og skaper bange anelser. En av figurene påpeker i første kapittel av denne kriminalromanen at sagnet er en interessant fortelling av det slaget man gjerne får servert i første kapittel av en kriminalroman. Nærmere enn dette kommer ikke en fiktiv skikkelse å innrømme at han er fiktiv.

I fjerde kapittel blir sorte messer brakt på bane, og Krag-Andersens forlovede Monika Winterfeldt mener hun har «lest om det der i en eller annen kriminalroman». Boken hun tenker på er selvfølgelig Sort messe av John Dickson Carr, en annen fortelling hvor gamle sagn dukker opp igjen i samtiden, det rasjonelle verdensbilde utfordres og det lukkede roms mysterium står sentralt.

Kaperkaptein Jonas Korps rom, der skikkelser og gjenstander kommer og går uavhengig av låste dører og lukkede hasper, kalles Det gule rommet, inspirert av Gaston Lerouxs roman Det gule rom, et av de første litterære lukket rom-mysterier.

Tre av de viktigste figurene i handlingen befatter seg med kriminalitet på heltid. En av dem er forfatteren, Bjerkes obligatoriske anti-materialist, som skriver sine krimromaner i en hybridsjanger hvor det virkelig spøker. I tillegg møter vi ekteparet Cappelen-Jensen, Tancred og Ebba, som er amatørdetektiver på heltid og minner – ikke så rent lite – om Nick og Nora Charles, etterforskerparet til Dashiel Hammett.

Borges viktigste metagrep er likevel den sjangertypiske handlingen; hvordan den skamløst og muntert tar i bruk så mange av krimmens mest velprøvde grep. Willy Dahl nevner i sin bok om norsk spennings- og kriminallitteraturs historie, Dødens fortellere (1993), at både tittel og forhistorie minner «nesten foruroligende» om De døde lever (1943) av Lalli og Fritjof Knutsen. Bjørn Carling skriver, oppsiktsvekkende beskjedent, i sin Norsk kriminallitteraturhistorie gjennom 150 år (1976): «Siden handlingen foregår på Sørlandet og en kaperkapteins gjenferd har en plass i historien, kunne det være nærliggende å tro at forfatterne (Bjerke utarbeidet boken i samråd med en annen [! K.N.]) også hadde hentet inspirasjon fra ekteparet Knutsens De døde lever. Men Bjerke var i full gang med susjettet da noen [? K.N.] gjorde ham oppmerksom på likhetspunktene, og hans kaper-idé var hentet fra et sagn i en roman av Jonas Lie.»

Willy Dahl frikjenner Bjerke for plagiat «– det hadde Bjerke ikke behov for! –» og skriver at «lesning av talløse krimbøker kan nedfelle motiver og temaer dypt nede i hukommelsen».

Bjørn Carling skriver om Døde menn går i land at den er «tydelig inspirert av Sort messe». Siden han er en av forfatterne, vet han formodentlig hvor inspirasjonene er hentet fra, men hvis vi ser etter en litterær støpeform for boken, finnes den nok heller i Hunden fra Baskerville, som det også refereres til underveis. En rekke elementer fra Sir Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes-klassiker er å finne igjen: De tre tidsplan – det nifse sagnet, de uforklarlige begivenhetene i nær fortid samt spenningen i historiens nåtid.

Den urbane unge mannen som overtar en eldre bygning på et øde sted. De golde heiene der skumle typer vandrer. Den akademisk anlagte naboen som underkuer kvinnen han bor sammen med. Riktignok dukker det ikke opp noen gigantisk, lysende hund i Borges bok, men en «svart katt av ualminnelig størrelse» med gule øyne gjør mye av den samme nytten.

Når det først spøker, spøker det tett.

Når det først spøker, spøker det tett. Døde menn går i land byr på skrekkromantisk maksimalisme og nøyer seg ikke med ett tilfelle av spøkeri når det holder med to. Her bugner det av overnaturlighet: sagnet, minst ett spøkelsesskip, sorte messer, vandrende møbler og Blåskjegg-aktig forbudte rom.

Dette bakteppet av tradisjonelt spøkeri er nødvendig for å skape en ny type fortelling. Borge forlater forbildet Doyle – langt på vei også Carr – og inntar et mer moderne ståsted. Klikken fra Oslo som utsettes for sørlandsk uhumskhet består av muntre nesten unge mennesker av et slag man kunne møtt over en fancy kaffe på Grünerløkka på 2010-tallet. Borge presenterer oss for mennesker vi tror på, for deretter å dra teppet vekk under beina på dem. Dermed tviler både de og vi på at verden er rasjonell, underlagt kjente fysiske lover. Som Paul Rickert selv sier: «Når fortidens mennesker så gjenferd eller støtte på de underjordiske, skal det efter sigende ikke ha gjort synderlig inntrykk på dem; det bekreftet jo bare deres bilde av verden. Men vi moderne, snørrhovne funkis-mennesker, som går med årsaksloven i bukselommen og betrakter universet som en lettløst geometrioppgave; vi tåler ganske enkelt ikke å oppleve den slags.» Sammen med figurene begynner leseren å undres om ikke det faktisk er kaperen og djevlepresten som går igjen.

På syttitallet begynte Stephen King å gjøre nytt av den samme teknikken, da han forankret sine fortellinger om mørke krefter i en gjenkjennelig samtid med dysfunksjonelle familier, rusmisbruk og psykologiske problemer. Først viser han oss en verden vi kjenner igjen, derfor tror vi også på monsteret når det viser seg. Hos Borge styrker de hverandre, det hverdagslig muntre og det skremmende. Hyggen og uhyggen går hånd i hånd, eller snarere hånd i klo.

Døde menn går i land er spekket med litterære og kulturelle referanser, høye som lave. Her nevnes Omar Khayyam, Shakespeare, Swinburne, Poe og Wilde (som alle er gjendiktet av Bjerke), så vel som Boccaccio og de greske billedhuggerne Fidias og Praxiteles. Forfatterne er også såpass med at de refererer til tidens jazz og «Who’s afraid of the big bad wolf?», sangen fra Disneys tegnefilm.

Selv om Døde menn går i land er en moderne bok, er den på noen punkter preget av tiden den er skrevet i. Sytti år senere ville ingen forfatter ha omtalt en voksen kvinne som «en oppvakt pike med et søtt og energisk lite Myrna Loy-ansikt», beskrive den naturlige latskap hos «malaien» eller bruke uttrykket «overtroisk som en bantuneger».

Mørkemannen Karsten Jærns forakt for tidens åndløse materialisme hører til den kulturkampen som raste som hardest på 1930-tallet. Han er et dystert talerør for André Bjerke, som aldri lot en anledning gå fra seg til å gjøre narr av materialistene; de som tror at verden er enkel, som nekter å se at det finnes mer i himmelen og på jorden.

Riktignok får spøkeriene sin praktiske forklaring, men Borge lukker ikke helt døren for det okkulte. Slik gjør kriminalromanen et siste overraskende slag med halen, lik både Sort messe og De dødes tjern.

Til å være så bevisst sjangertypisk har boken noen iøynefallende fravær. For det første har den et særdeles beskjedent innslag av profesjonell etterforskning. Det er opp til de involverte parter selv å nøste opp saken. For det andre er den oppsiktsvekkende blodfattig, uten at det på noen måte demper spenningen og uhyggen. Hadde Døde menn går i land vært forfattet på engelsk, ville den vært en internasjonalt anerkjent klassiker i tillegg til, som nå, et nasjonalt klenodium.

Hadde Døde menn går i land vært forfattet på engelsk, ville den vært en internasjonalt anerkjent klassiker i tillegg til, som nå, et nasjonalt klenodium.

For en som – riktignok ispedd parodi og fjas – har forsøkt å følge i disse litterære fotsporene, er det irriterende å se hvor lett Borge får det hele til å virke, med hvilken sjakklogisk strenghet handlingen utspiller seg, hvordan det ene spenningsmomentet leder til det neste, uhyggen trappes opp med velplasserte adjektiv og stemningen stadig skifter mellom kos og gru. Romanen preges av den stilsikkerhet André Bjerke hadde opparbeidet seg som lyriker og gjendikter av lyrikk i bunden form. Som noen har skrevet – og jeg skulle ønske jeg husket hvem, slik at jeg kunne ha sitert dette riktig: Krim er den siste litterære sjanger som holder seg med klassiske formkrav.

Døde menn går i land er både klassisk og nyskapende, lun som en peisestue, skremmende som en brottsjø og fersk som en nytrukken hummer.