Den farlige reisen: Mummidalen revisited

Tove Jansson, MummidalenDen farlige reisen

[dropcap custom_class=»normal»]I[/dropcap] 1977 vender Tove Jansson tilbake til Mummidalen.

Etter flere år med bøker for voksne, tegner og skriver Tove Jansson seg tilbake til Mummidalen i bildeboka Den farlige reisen. Og det er en farlig reise hun begir seg ut på med denne boka. For vil hun klare å finne veien tilbake til Mummidalen? Bor mummitrollene der fremdeles? Og vil hun kjenne dem igjen? Jansson velger seg en jente som hovedperson i denne fortellingen.

Redaktør i Aschehoug barn og ungdom, Johanne Askeland Røthing, følger både barnets og kunstnerens reise tilbake til barnelitteraturens mest kjente trollfamilie.

I Den farlige reisen møter vi Pernille, som sitter i gresset og kjeder seg. Plutselig mister hun brillene sine, men finner et annet par. Når hun tar disse på, forandrer omgivelsene seg: Skogen blir vill som en jungel, katten hennes blir en tiger, og når hun speiler seg i vannet, ser Pernille at hun er blitt en liten heks.
Pernille begir seg ut på en reise i det nye landskapet. På veien møter hun Hemulen, Sniff, Tufsla og Vifsla. Kjente karakterer fra Mummidalen, som har forvillet seg inn i Pernilles univers. For det er Pernilles fantasi som styrer fortellingen. Hun drømmer seg gjennom vulkanutbrudd, solformørkelser og snøstormer – velkjente, mummikatastrofale scenarier.

Tove Jansson følger et klassisk barnelitterært motiv når hun lar Pernille forville seg inn i fantasiens verden. Som en litterær søster til Alice, opplever også Pernille at verden har forandret seg og blitt et eventyrland; alt er bakvendt, opp-ned av slik det pleier å være. Men hva som er drøm og hva som er virkelighet, er ikke så nøye – her er det fantasiens muligheter som utforskes, og som oppleves som sanne. Pernille lokker farlighetene frem.

Reisen ender i Mummidalen. Først på siste side i boka finner vi igjen mummitrollene. De befinner seg der de alltid har vært; i det runde, blå Mummihuset i Mummidalen. Og ser vi nøye på bildet av dalen, skjønner vi at det skal en god del fantasi og en skikkelig solid luftballong til for i det hele tatt å finne veien dit. Dalen er omringet av høye fjell og truende skyer. Men på gressplenen utenfor huset er det idyll og solskinn og mat på bordet. Ingen hufser eller trollmenn kan ødelegge harmonien her.

Jansson-biograf Boel Westin kaller arbeidet med Den farlige reisen for «den farligste reisen». Den er en reise gjennom eget forfatterskap så vel som egen barndom. Bildene leder an. I motsetning til de andre bøkene om mummitrollene, begynte Jansson med bildene i arbeidet med Den farlige reisen, ikke teksten. I tablåaktige akvareller gestaltes tidligere bøker, serier og motiver. I bildene vokser det frem en ny fortelling fra Mummidalen, som Westin hevder er uttrykk for Janssons sammensatte forhold til sine egne mummitroll – som alltid befinner seg i hennes nærhet, enten hun vil eller ikke. Én gang for alle maler hun dem inn i den harmoniske Mummidalen. Hun forsikrer oss om at de holder seg der. Og at vi alltid kan vende tilbake dit. I Den farlige reisen bekreftes Mummidalen som et sted leseren kan besøke og nødvendigvis også må forlate, ved bokas slutt. Pernilles fantasi har gjort mummitrollene synlige igjen – og Jansson bekrefter sitt univers som fiksjon.

På samme måte viser Jansson oss at vi med fantasien kan vende tilbake til vår egen barndom – når hverdagen blir for grå og kjedelig. I en artikkel fra Samtiden i 1984 uttrykker hun en sorg over det som er forbeholdt barnet; forestillingsevnen, fantasien som en selvfølgelig del av hverdagen. Kanskje er det bare barnet som evner å balansere mellom hverdagens trusler og fantasiens trygghet. Og kanskje er det derfor noen skriver barnelitteratur – de reiser tilbake til et sted der dette er mulig. Den farlige reisen er nettopp en slik eventyrlig reise – der barnets forestillingsevne møter kunstnerens. Og blir en vakker, voldsom og eventyrlig leseropplevelse.

 

Den farlige reisen