Debutantstipend til Oda Malmin

Steinauge er en roman som på en vâr og fremragende måte viser hvordan enkelthendelser i livet, gjør at du blir en helt annen person enn du kanskje var eslet til å bli. 

Oda Malmin debuterte med romanen Steinauge våren 2018. Det er en særegen, finslipt og varm fortelling som både handler om to godt voksne kvinner som aldri klarte å løsrive seg fra sin felles barndom, og om livet blant folk på bygda i Norge i dag. «Heilt frå første setning kjenner ein seg i trygge hender, for Malmin skriv godt på ein ujålete måte, med naturleg autoritet”, skrev Merete Røsvik i sin anmeldelse av boka i Klassekampen. Steinauge kjennetegnes nettopp ved et særegent og sikkert språk, og en knapp, lydhør og poetisk fortellemåte. Hovedpersonene blir også ivaretatt med en sjelden varhet og åpenhet.

Hele handlingen er forankret i det jærske landskapet. Ikke bare i den særegne naturen – nei, hovedpersonene Ingeborg og Randi kjenner også på den jærske kontrasten mellom by og land, det gamle og det nye – det tradisjonelle gårdslivet og den moderne virkeligheten i oljebyen Stavanger. De merker på kroppen at de tilhører en tid som er forbi.

Romanen undersøker det tette, kompliserte og langvarige vennskapet mellom Ingeborg og Randi, som begge er 70 år. De er kusiner og har vokst opp på to gårder som lå side om side. Det skjedde en tragedie i barndommen deres, da storebroren til Ingeborg døde i en ulykke. Denne hendelsen har merket dem, den har styrt og påvirket begges liv – og bundet dem fast til hverandre og til minnene fra oppveksten. Det har oppstått et avhengighetsforhold som nok har vært viktig og livgivende, men også usunt og ødeleggende. Maktbalansen mellom de to er skjev – Randi har alltid vist vei og vært den sterke, men når hun rammes av alvorlig sykdom, forrykkes plutselig balansen. Randi kan bare overleve ved at hun får transplantert en ny nyre, Ingeborg er den eneste som kan være nyredonor. Begge blir tvunget til å ta et slags livsoppgjør, og forholdet mellom dem blir endevendt og blottstilt.

Portrettet Oda Malmin tegner av de to kvinnene, er usedvanlig nært og varmt. Ingeborg driver gården hun vokste opp på alene, hun har hund og melkekyr –grønnsakhage og blomsterbed. Det hele kan virke stusselig, men Ingeborg er fornøyd. Hun tar til takke med det hun har fått. Et sårt høydepunkt i boka er når hun går og tenker på dette med donasjon, hun klarer ikke å bestemme seg, og legen har sagt at hun bør snakke med en nær venn om dette for å finne svar på hva som er riktig for henne. Og Ingeborg går i fjøset, setter seg ved kua Fandango og sier at det er noe de to må snakke om. Nærheten hun har til dyrene og omgivelsene er sterkere enn nærheten til mennesker.

Steinauge er en roman som på en vâr og fremragende måte viser hvordan enkelthendelser i livet, gjør at du blir en helt annen person enn du kanskje var eslet til å bli. Det er helt på slutten av romanen – og først som 70-åring, at Ingeborg finner tilbake til noe av det hun engang var, til et sterkere selv, til den hun hele tiden kunne vært, hvis ikke selve det vi kaller livet, var kommet i mellom.

Om Aschehougs debutantstipend