Debutantsnakk med Erling E. Guldbrandsen.

av

E

rling E. Guldbrandsen er både professor og debutant. Vi har snakket med han om de viktige tingene; om de gode anmeldelsene, hva som inspirerer og ikke minst hva han helst spiser til middag.

Hei, Erling! Hyggelig at du har tid til en prat. Hvordan har du det?

– Jeg har det utmerket, men travelt. Full jobb på universitetet, på Institutt for musikkvitenskap, ved siden av romandebut, det begynner å merkes. Jeg skulle gjerne viet meg fullt ut til romanen akkurat nå mens øset går for fullt; reise rundt og lese, på biblioteker og andre steder, møte et publikum, men jeg har ikke mulighet. Forskerjobben tar tid. Har nettopp deltatt på et forskningsseminar mellom instituttet og Den Norske Opera, med internasjonale gjester, og i disse dager starter jeg et samarbeidsprosjekt med Oslo-Filharmonien. Innimellom dumper jeg ned i en stol og leser noen avsnitt i romanen min og kjenner at jeg er lettet og dypt tilfreds. Så må jeg jobbe igjen, sier Guldbrandsen.

Du er jo debutant på Aschehoug i år. Helt ny i Aschehoug-familien. Hvordan er det å debutere?

– Det er en merkverdig følelse. Jeg er altså 55, snart 56, og opptrer plutselig som nykomling her inne, på en ny arena, med jevnaldrende som har vært i denne bransjen i mer enn tretti år. Jeg har ikke engang studert litteraturvitenskap! Men folkene på forlaget er så greie og hjertelige, og så profesjonelle, det hele har vært en sammenhengende opptur for meg, tvers igjennom de tre siste årene med skriving og redigering av manuset på kvelder og i helger og ferier. Jeg vil rette en varm takk og avfyre en salutt til redaktøren min, Mia Bull-Gundersen, hun er en fremragende person som har håndtert meg og manuset mitt på best tenkelige måte.

Les mer om romanen Brødre her

Og hvordan er det å få SÅ gode anmeldelser for første bok?

– Det er uventet, og i korte øyeblikk nesten svimlende. Det store spørsmålet de siste ukene har vært om man får noen kritikker i det hele tatt. ”Etter utgivelsen venter den store stillheten”, sa en erfaren litterat til meg i forrige uke. Men så slår Dagbladet til med en knallbra lesning i lørdagsutgaven, ved Fredrik Wandrup, som skriver meg inn i en norsk litterær tradisjon. Man blir ydmyk. Dette kan forhåpentlig åpne for flere anmeldelser. De behøver ikke å være panegyriske i det hele tatt, de kan gjerne problematisere og diskutere og kritisere. Det springende punktet for meg er at boka blir omtalt og når ut i hyllene i bokhandlene så folk kan få oppdage at den finnes.

Men du! Kan du ikke fortelle litt om deg selv? Hva er bakgrunnen din? Hva spiser du helst til middag?

– Til middag spiser jeg gjerne fisk, i alle varianter. Det gjorde jeg ikke som gutt. Med foreldre fra Nord-Norge, mens jeg vokste opp i en blokk på Oslo Vest, fikk jeg og brødrene mine fisk mange ganger i uka. Jeg avskydde kokt fisk, særlig uer eller ’auarhau’, og torsk med lever og rogn. Det hadde vi ofte. I dag er det annerledes, jeg elsker det. Jeg har vært vitenskapelig ansatt i musikkvitenskap på Universitetet i Oslo i 25 år, bortsett fra noen forskningsopphold i utlandet. Jeg er fortsatt musikkritiker i Morgenbladet, etter noen inspirerende år som musikkmedarbeider i NRK P2. Universitetet, det er en givende jobb, men så har jeg altså ønsket å gjøre noe annet ved siden av, å skrive noe skjønnlitterært før jeg dør. Det har presset seg fram, jeg var nødt. (Nikker insisterende.)

Kan du fortelle litt om boka di?

– Romanen ’Brødre’ er på mer enn 500 sider. Og enda har vi skåret bort store lunser underveis. Det er en oppvekstroman og en forsvinningsgåte og et psykologisk drama, en nokså mørk fortelling, for ikke å si svart, men med humor og sjargong fra Finnmark, Helgeland og fra Oslo på 60–70–80-tallet og fram til i dag. Først og fremst er det en bok som går inn i samspillet mellom små gutter og en far som er dominerende og fargerik, men uberegnelig og sarkastisk mot sønnene og mot hustruen; gudene vet hvorfor: Her ligger det hunder begravet. Jeg vil bore meg inn i den dirrende dialogen, i krenkelsene og i spenningen i det usagte, i en familie med intense bindinger og utrygge relasjoner. Storebroren bryter ut i en voldsom villskap, den mellomste broren blir ansvarsfull og snill og bekymret, og den yngste tråkkes på, men overlever på sitt særegne vis. Det å oppnå en trygg tidlig tilknytning er avgjørende for hvordan man senere etablerer seg som voksenperson. De tre brødrene i boka er tett sammenbundet, men sklir i hver sin retning. Mangelen på evne til å danne en trygg familie – den mangelen går i arv på selsomt vis. Jeg er nok litt av en psykoanalytiker, i moderne form, forteller han og smiler.

Hvordan kom du frem til akkurat denne historien?

– Handlingen og personene er naturligvis oppdiktet, men jeg trekker på erfaringer og ting jeg har opplevd eller sett – gjennom oppveksten og et halvlangt liv. Uten en slik forankring ville det vært vanskelig å skrive noe som kan oppleves som treffende og sannferdig om mennesker og hvordan de innretter seg og støtter hverandre eller trekker hverandre ned. Likevel er erfaringene transformert til noe annet. Og de ytre hendelsene i romanen er ting jeg aldri har opplevd: En bror som forsvinner på havet, en datter som blir borte etter en skilsmisse, og den ensomme fortelleren, med whisky og skriving på et hotellrom i Brønnøysund: Dette er diktet. For meg er det innlysende at selve skriveprosessen genererer en litterær knoppskyting. Skriften og språkarbeidet frembringer innsikter og mønstre som ikke er selvbiografiske i det hele tatt, men som oppstår gjennom innbilningskraftens møte med et tastatur, hvis jeg kan si det litt flott, og det kan jeg kanskje? Han slår spørrende ut med hånden.

Hvem eller hva inspirerer deg mest?

– Jeg kan blendes av sterke oppførelser av orkestermusikk, kammermusikk, Beethoven, Mahler, modernisme, av Bachs pasjoner, Mozarts operaer og Wagners musikkdramaer. Pluss mange former for rock og jazz. Wagner nyter jeg i en entusiastisk ambivalens på festspillene om somrene i Bayreuth. Men jeg er kanskje like dypt influert av lange turer i fjellet, av villmark uten grenser, å oppholde seg på hytta, uten innlagt vann og strøm, og hogge ved og koke kaffe og lese litteratur. Ødeleggelsen av naturgrunnlaget går sterkt inn på meg. Film og serier er en kilde til inspirasjon. ’Twin Peaks’ av Lynch blir bare bedre med årene. ’Riget’ av von Trier er kostelig, og ’The Wire’ likeså, særlig sesong fire, der skoleguttene dealer dop og går nedenom – eller klarer seg, etter møtet med én betydningsfull voksenperson. Der er det intensitet. Den største inspirasjonen er å være sammen med gode venner og med mine nærmeste, i det vi kaller virkelighetens verden. Han ser en annen vei.

Hvilken bok mener du alle bør lese? (Bortsett fra din egen.)

– ’Blikktrommen’ av Grass har vel det meste, det har også ’Doktor Faustus’ av Mann, og ’Austerlitz’ av Sebald. Og ’Wuthering Heights’, en kompleks roman med et uhyre driv. Og ’Veien’ av McCarthy, den er rystende lesning. Like høyt setter jeg Hamsuns ’Pan’, den er enkel og nærmest uslitelig, med språket som synger seg gjennom nordlandssommerens evige dag (og ned i en indisk natt). Hamsuns livsverk bekrefter utsagnet til Oscar Wilde, om at det ikke eksisterer noe slikt som en moralsk eller umoralsk bok: En bok er bare godt eller dårlig skrevet.

Jeg ser ikke bort fra at han kan ha rett.

 

Erling E. Guldbrandsen er både professor og debutant. Vi har snakket med han om de viktige tingene; om de gode anmeldelsene, hva som inspirerer og ikke minst hva han helst spiser til middag. Erling E. Guldbrandsen (f. 1960) er professor ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo med doktorgrad om europeisk etterkrigsmodernisme med vekt på Pierre Boulez.

Guldbrandsen er spesialist i samtidsmusikk og han har i mange år forsket på og undervist i feltet musikkhistorie. Han har også vært musikkoordinator ved Henie-Onstad Kunstsenter, programsekretær i NRK og redaktør for magasinet «NRK musikken».