Dagbok fra norgesbesøk.

Processed with VSCO with a6 preset

Denne uka har vi hatt storslagent besøk fra hele tre fantastiske utenlandske forfattere. Paul Auster, Siri Hustvedt og Chris Kraus har alle vært her, og på Bokrommet har oversatt-redaktørene loset oss trygt gjennom alle arrangementer og happenings i forbindelse med besøkene.

Asbjørn Øverås, Synnøve Tresselt, Gunn Reinertsen og Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl har vært i full sving for å gi oss rapport om hva som har foregått denne uka.

Chris Kraus på Litteraturhuset, søndag 20. august

Chris Kraus på Litteraturhuset. Salen er overfylt. Det er mange som vil høre henne snakke om I love Dick med Ane Farsethås.
– Hva er nå dette for slags bok, spør Ane Farsethås fra Morgenbladet.
– Det er blitt sagt at det er en selvbiografi, et feministisk geriljaskrift, et kunstessay, en roman, svarer Chris Kraus kontant. En komedie, faktisk.
– Og alle kjærlighetsbrevene til Dick, skrev du dem til ham i virkeligheten, spør Farsethås?
– Ja, alle sammen, svarer hun smilende.
Det er nok bare en mulighet til å finne ut av hva I love Dick er for en bok. Å lese den selv.

– Asbjørn

Sjeldent mestermøte på Litteraturhuset i Oslo, mandag 20. august

Det er blitt snakket mye om feminisme, litteratur, kunst og raseri på Litteraturhuset i Oslo de siste to dagene. Chris Kraus snakket om I love Dick på søndag, så var hun tilbake på mandag 22. august i samtale med Siri Hustvedt og Anne Hilde Neset. Salen var overfylt første kvelden, men på mandag måtte man fylle flere saler der folk kunne følge seansen om Kunst og raseri på skjerm.

Chris Kraus tok raskt opp tråden i det hun fortalte om sine møter med samtidige kvinnelige kunstnere på 70-tallet, som hadde sunket ned i fattigdom og mentale forstyrrelser. Hustvedts snakket bl.a. om hovedperson Harriet i Denne flammende veden, som er full av raseri og om hvordan det kanskje ikke er mulig å beholde raseriet når man synker ned i depresjonen.

Begrepet «adapted grandiosity» var også et tema, som begge mente var nødvendig for at kvinner skulle klare å synliggjøre seg i en kunstverden der det handler like mye om å kunne selge sine egne myter som sin kunst. Kathy Acker er en av de kvinnelige kunstnerne som klarte det. Men Chris Kraus, som nettopp har skrevet en biografi om Acker, mente det var en seier med bismak. Noe av det samme gjaldt kanskje også for Louise Bourgeois, som brukte mye krefter på å iscenesette seg selv og mørklegge visse sider av sitt liv. Alle må ha sett det for seg da Siri Hustvedt fortalte om en aldrende Louise Bourgeois som strenet inn på et stort galleri i svarte klær, fulgt av seks unge menn i svart, hvorpå hun kastet et blikk rundt på forsamlingen og strenet ut igjen med de seks mennene hakk i hæl.
– Asbjørn

 

Paul Auster på forlagsbesøk, tirsdag 22. august

Hele forlagshuset samlet seg for å høre Paul Auster lese utdrag fra boka 4 3 2 1.

Middag på litteraturhuset, tirsdag 22. august

Hva hvis min far ikke hadde spilt bort alle pengene? Hva hvis min mor ikke hadde satt seg i bilen den skjebnesvangre dagen? Hva om jeg ikke hadde gått på den festen, men ligget hjemme og syntes synd på meg selv? Da hadde jeg ikke møtt min kone, sa Paul Auster på Litteraturhuset tirsdag. Livet er fullt av slike valg og situasjoner. 4 3 2 1 handler i stor grad om konsekvensene av disse valgene. Noe å tenke på nesten gang du lurer på om du skal gå til høyre eller venstre …

Da Paul fikk bestemme menyen på Litteraturhuset var valget enkelt: Kjøttkaker med poteter, kålstuing og tyttebærsyltetøy.

– Mona, kommunikasjonssjef (i voldsom latter til høyre)

Paul Auster i samtale med redaktør Gunn, onsdag 23. august

Ja, Gunn er den aller beste intervjueren. Ever! Akkurat nå er det Paul Auster som må til pers. Han ser ut til å kose seg. Gunn likeså, og sannelig – det gjør smekkfulle Norli også! Gi’n inn, Gunn!
– Mia (som ikke er oversatt, redaktør, men norskredaktør. Du møter henne i Bokrommet neste uke)

Paul Auster på litteraturhuset, onsdag 23. august

Se her; lykkelige oss som var på Litteraturhuset i kveld og hørte Paul Auster lese om og fra Nathaniel Hawthornes fortelling Twenty Days With Julian and Little Bunny.
Rundt 1850 var nemlig knallpene, geniforklarte og asosiale Hawthorne (han med The Scarlet Letter, America’s most important novel, sier Auster) alene i 20 dager i det lille røde huset sammen med sønnen Julian på fem år, mens hans elskede kone Sophia var bortreist med datteren på to.
Og for en fortelling om når far steller hjemme! Så ømt, så kjærlig, så varm og humoristisk, så til tider desperat når guttungen spør og graver på tiende timen, så sårt han lengter etter kona; så nært, så gjenkjennelig, så tidløst og nydelig Hawthorne skriver!

At Twenty Days også forteller om Hawthorne og Herman Melvilles nære forhold (Melville dedikerte Moby Dick til Hawthorne, og ga sin venn et av de aller første eksemplarene; bare det er jo i seg selv stor litteraturhistorie!) er et rent bonusspor.

Paul Auster leser rett og slett som en gud. I kveld avsluttet han opplesningen med å bli så rørt at han måtte tørke tårene og ta et par minutter for seg selv på Litteraturhusets kjøkken.
Jøsses for en gyllen, uforglemmelig dag på redaktørjobben.
– Gunn