Historien bak boka: Casanovas droner

av

L

enge har jeg lurt på hva det er Øystein Wiik går på. På fire år har han rukket å utgi like mange bøker om Tom Hartmann – Norges svar på James Bond. I Casanovas droner skal vi til Venezia. Vi avtaler å møtes på Tjuvholmen, kanskje det nærmeste vi kommer Venezia i Oslo. Kelneren på Fru K påpeker at det kun er én kanal der. Det holder det.

Jeg har begynt å like Tom Hartmann veldig godt. Tom Hartmann har en egen evne til å rote seg borti høyspente kriminelle miljøer, men han er likevel en mann det er lett å bli glad i som leser. Kanskje fordi han på ingen måte er perfekt? Kanskje fordi har en egen evne til å sette pris på det gode i livet? Eller kanskje fordi han alltid ser ut til å havne på riktig side av loven når situasjonen tilspisser seg, selv om han beveger seg farlig nær grensen.

Kan det hende at han bikker over?

Øystein ler. Ja, det kan godt hende. Men akkurat nå har han penger. Han tjente ganske mye på boken han skrev, Hvit panter (den tredje boken om Tom Hartmann). Vi får se hvordan det går i forlagsbransjen, men foreløpig tjener han gode penger blant annet på utenlandssalg.

I starten av romanen kan vi lese at Tom Hartmann forbereder seg til bryllup. Det er hans ekskone Cathrine Price som skal gifte seg med den noe yngre Peter Werring. Werring stikker imidlertid av fra bryllupet og forsvinner sporløst. Cathrine ber Tom om hjelp, og Tom reiser til Venezia der Werring sist ble observert.

Hva slags forhold har Tom og Cathrine?

Tom har nok innerst inne et ørlite håp om at de skal finne sammen igjen, forteller Øystein. Å finne Peter Werring vil gi ham en stjerne i boka. Tom og Cathrine irriterer hverandre, men har samtidig mye til felles. De er på mange måter hverandres oppdragsgivere også og involveres i hverandres liv på den måten. Samtidig passer det fint for Tom å reise til Venezia. Han har lenge hatt lyst til å besøke Teatro La Fenice de Venezia – Venezias berømte operahus – og høre på kastratsangeren Bellino.

Alle Øysteins romaner åpner ganske så spektakulært. I Dødelig applaus blir tenoren James Medina drept på operascenen i Oslo under premieren på Tosca. I Slakteren preserveres offeret i formaldehyd og presenteres som et av verdens mest berømte kunstverk. For ikke å snakke om torturredskapet Somalisk Jomfru i Hvit panter. Åpningsscenen i Casanovas droner står ikke tilbake for dette. En roer får kappet av hodet under en regatta. En wire ryker. Men det er på ingen måte et uhell.

Hvor får du disse ideene fra?

Jeg får et bilde i hodet, sier Øystein. Enten blir det værende, eller så forsvinner det. Blir det værende er det riktig, og da begynner jeg å jobbe. Ideen til denne scenen fikk jeg da jeg besøkte sønnen min som studerer ved Harvard. Der arrangerer de et årlig romesterskap for studenter. I Head of the Charles Regatta deltar rundt 6000 roere fra hele verden. Det er svære greier. Og mens jeg står og ser på, tenker jeg på hva som kan gå galt. Hva om det skjer noe idet båten glir inn under en bro. At noe skjer under broen. Ifølge sønnen min kan det ikke skje noe som helst. Men jeg er en katastrofetenker. Jeg tenker alltid på hva som kan gå galt. Helt siden jeg var liten, har jeg bekymret meg for alt mulig. Hvis moren min spurte meg om jeg kunne gå i butikken og kjøpe melk, prøvde jeg alltid å få en av brødrene mine til å gjøre det i stedet. Så gikk jeg og bekymret meg for at det skulle skje dem noe på veien. Da ville jo det hele være min skyld. Og jeg har alltid vært veldig redd for wire, innrømmer Øystein. Jeg husker vi holdt på med jekketaljer i militære. Det finnes ikke grenser for hvor farlig det er med wire. Denne type angst kan selvfølgelig være ekstremt ødeleggende, men for meg fungerer det som en kreativ kraft. Evnen til å bekymre seg – å se for seg katastrofene – mener jeg er vesentlig for evnen til å skrive. Alt det andre handler om logikk og teknikk. Det kan læres.

Peter Werring har altså flyktet til Venezia. Han er kastet ut i en eksistensiell krise og vet ikke lenger hvem han er. Tilfeldighetene gjør at han treffer på den aldrende skjørtejegeren Bruno Cessarini, og dette bekjentskapet trekker ham inn i en mørk verden der erotikk og kunsten å forføre dominerer. Men Cessarini har en annen agenda – en langt farligere en.

Hvem er Bruno Cessarini?

Han er en person inspirert av en artikkel jeg leste i Dagens Næringsliv om et selskap som ble slaktet av russiske myndigheter – ikke ulikt Yukos-saken. Det er utrolig mye inspirasjon i den avisen, legger Øystein til. Cessarini ble utsatt for det som kalles CCR, criminal corporate rading, og mistet alt han hadde. Han er en ydmyket og hevngjerrig mann. Han er farlig. Samtidig er han en aldrende casanova som setter forførelseskunsten høyt. Som Casanova ønsker han å gjenoppleve nytelsen, og Peter Werring blir både en god elev og ikke minst et enkelt bytte for Cessarinis mørke plan. Cessarini er som en slags Hannibal Lecter. Han behersker de skjønne ting, men har en hevnlyst som går utenpå alt annet.

Du setter grådighetskulturen under lupen?

Penger og makt er en motor i nesten all kriminalitet. Jeg er også inspirert av russiske oligarker. Disse som har bygget seg opp enorme formuer på bekostning av den russiske befolkningen og som nå befinner seg overalt på luksuriøse steder i Europa. Også i Venezia. De er opptatt av trofeer. Eiendom. Bil. Kone. Og konene – konstruert etter en slags mal med bleket hår, botox og store pupper – kjøper alt av vestlige produkter. Det er som en nyrik orgie. Han jeg kaller Misha, har jeg sett mange av. En lodden, tilsynelatende rolig fyr, med et uhyggelig temperament. Når noen tar for seg av trofeene hans, blir det livsfarlig.

Du har sagt at du skal ta for deg én og én kunstform i romanene dine?

Ja. Og denne gangen er det elskovskunsten. Det er ikke tilfeldig at handlingen er lagt til Venezia. Jeg bruker blant annet en del av mytene om Casanova. Den observante leseren vil oppdage flere referanser enn de opplagte. Jeg har også latt meg inspirere av østlig mystikk. Ifølge tantrisk tradisjon er Kundalini-kraften en urkraft som strømmer fra den nederste delen av ryggsøylen. Det er en hvilende kraft i alle mennesker, og det krever mye arbeid å vekke den til live. Men når det først skjer, vil personen enten bli gal eller så fungerer det som naturlig viagra. Det finnes også en kombinasjon. Det sies at kundalini er et kodeord for sex.

Øser du av egen kunnskap?

Øystein ler. Nei. Det er ikke nødvendigvis slik at vi forfattere kan alt vi skriver om, innrømmer han. Men jeg synes jo det er morsomt at folk kanskje kan lære noen teknikker – at elskov faktisk er en kunst. Det er forresten utrolig vanskelig å skrive sexscener uten at det blir klamt. Jeg håper jeg har fått det til. Men det handler også om nytelse på flere plan. Mat, vin og musikk er spiller en stor rolle. Casanova spiste alltid et stort måltid før forførelsen. Han mente det var vel så viktig som selve akten. I Casanovas droner dukker den amerikansk-italienske etterforskeren Marco Paradossi opp. Mens jeg skrev, tenkte jeg at jeg ville ha en liten, tett fyr som var glad i nettopp mat, vin og musikk. Og damer selvfølgelig. Men ikke som Casanova. Samtidig kunne han være en sparringpartner for Tom – både innen opera og i mysteriet som skal løses.

Tilfeldigheter og absurde hendelser ser ut til å gå igjen i romanene dine?

Jeg har alltid vært fascinert av tilfeldigheter. Tilfeldigheter som i siste instans leder til katastrofer. Werring redder Cessarini fra å drikke en latterlig dyr kaffe med duebæsj – det blir et skjebnesvangert møte. Jeg har selv opplevd det på Markusplassen, ler Øystein. Det er jo ikke så usannsynlig. Så mange duer og så mange latterlig dyre kaffekopper. At Tom havner i absurde situasjoner, er min skyld. Jeg liker å sette ham fast, røper Øystein. Som med komodovaranen i Slakteren. I denne romanen murer jeg ham fast i gulvet og venter på tidevannet. Da jeg skrev denne passasjen, visste jeg ikke hvordan han kom seg løs – eller om han skulle komme seg løs. Så måtte jeg lese meg opp på sement.

Hva med fremtiden, Øystein?

Jeg må opprettholde trykket, sier Øystein kontant. Jeg har allerede begynt på bok nummer fem. For å forplikte meg. For ikke å bli lat. Jeg har troen på ikke å ta pauser. Jostein Gaarder sier at fantasien er en muskel som må trenes. Jeg liker kampen med ideene. For å se om det kan bli noe av. Og jeg liker roen det gir når jeg går i dybden av ting. At jeg kan sette av en hel dag til å lese om nyrike russere.  Da jeg skrev librettoer, var det så lang vei frem til målet. Det tok fem år før Jorden rundt på 80 dager ble satt opp. Da gikk den syv ganger. Og jeg kunne tenke store tanker, men det satt alltid en økonomisjef og regnet på det. Det er en enorm frihet i å skrive. Jeg kan tenke så store tanker jeg vil. Alt er opp til meg. Jeg har ingen å skylde på hvis det ikke blir bra nok. Jeg prøver å skrive så visuelt som mulig. Jeg ønsker å formidle et bilde. Og denne sceniske fremstillingen henger nok sammen med min teatralske bakgrunn.

Er du en utålmodig person?

Jeg liker ikke å stå i kø, svarer Wiik raskt. Men skriving er et tålmodighetsarbeid. Jeg har lyst til å gjøre mye. Jeg er glad i å prøve nye ting. Og det er fantastisk å få lov til å gjøre det jeg har lyst til. Jeg er ikke utålmodig på de store tingene, men de små. Som Carl Berners-plass, for eksempel. Som om den rundkjøringen gjorde saken bedre.

Er åpningscenen i din neste roman klar?

Ja! Det er det eneste som er klart. Handlingen er lagt til rock & roll-miljøet. Du vil ikke tro hva som foregår i de miljøene der. Alle mytene er sanne. Og så forteller han meg en rekke usannsynlige historier fra miljøet som sannsynligvis er sanne. Jeg ser for meg Øystein foran datamaskinen, smilende mens han gnir seg i hendene. Ivrig etter å sette Tom Hartmann i nok en umulig situasjon. Det passer å sitere Terje Stemland i Aftenposten: «Jøss som Øystein Wiik kan skrive.»

Les mer om bøkene fra Øystein Wiik